HVEM: The Hard Rollin Daddies + The Sabrejets (IRL)
HVOR: Wild Bunch RocknRoll Club, Lucky Luke Saloon, Moss NÅR: Lørdag 4. desember 2010 Forhåndsomtale av konserten. Det hadde ballet på seg med uvær fra Moss og sørover og dermed satt trommisen og gitaristen i Johnny Knife And His Rippers værfast i Amsterdam. Synd for både band og publikum, men ikke noe å gjøre ved. The Hard Rollin Daddies har fått mye god omtale her i ROCK og intet unntak denne lørdagen heller. Det swinger, "I Aint Loving You Baby" rocket godt i gang og Anders Westhagen viste storform allerede i den første gitarsoloen. Bandet virker å ha funnet sin stil og en mellomting mellom den halvautentiske midtempo rockabillyen vi hørte i februar og full rockepakke med Built For Speed virker å være fasiten. Den store forskjellen er trommeslager (bassist i Built For Speed) Ole Evensen, som bare sitter der og holder takta vil nok noen si, men det svinger så løst og ledig og sikkert, og det er mest han som gjør at Hard Rollin Daddies for det ene er støtt som fjell, men også holder det "nede" og gir det kontrollerte autentiske swinget som gjør gruppa til et særpreget kvalitetsband på internasjonalt nivå. James Intvelds "Standing On A Rock" svingte veldig og er eksempel på ei låt vi utroper til Ole Evensens. Vi fikk bøtter med godt framførte knallåter, "Teenage Cutie" var nok Eddie Cochran fornøyd med, en kontrollert "The Way I Walk" med Westhagen i fortsatt knallform og instrumentalklassikeren "Walk Dont Run" la en deilig billyrockete Shadows-stemning i salen. En våken lydmann (Arild Rønes) skrudde opp skarptromme-miken når Ole Evensen dro fram vispene og vi heldige i salen fikk det swingete vispespillet midt i fleisen. Vi har tidligere etterlyst originallåter fra Hard Rollin Daddies og "Changed My Ways" er det første eksemplet. En midtempo, lett popete, "stompete" rockabillylåt ganske typisk for Westhagen. Rockats' "Love You Anyway" skapte ekstra liv, og har vi noengang hørt Anders Westhagen bedre? "One Woman Man" (Johnny Horton) er country-tøff, men ikke så autentisk som første gang jeg hørte bandet. Elvis "A Big Hunk o' Love" kler gruppa godt og dette rocker. Flere låter fra eksempelvis Cliff Richard ble servert "Nine Times Out Of Ten" var flott og ei låt vi sjelden hører, Little Richards "Heeby Jeebies", var svart og vill. Igjen en godkveld med Hard Rollin Daddies og Anders Westhagen i storform.
The Sabrejets. The Sabrejets kommer fra Belfast og er Brian Youngs band. Young kan sine tre akkorder og "ser ikke noe poeng i å finne flere", som det står på gruppas web-side, men han er neimen ikke noen dårlig gitarist, noe han viste ved flere anledninger. Med punkbakgrunn og helter som T-Rex, The Cramps, Panther Burns og Johnny Thunders parret med Brian Youngs tøffe framtoning, måtte det bli tøft. Brian Young har attitude så det holder, han ser ut som bakgategutta i Camden og i lag med sitt svært positivt ment primitive primalrocknroll-a-billyband ble vi servert engelsk teddyboy, rocknroll og rockabilly med 70-tallspunkete undertone/overtone. "Wild One" var selvsagt med, "In And Out of Love" var knallhard, punkete teddyboy og "Take It Easy Boys" fra ny-plata var ganske så primitiv 50-tall med et drag av Bill Haley i swinget. "Fucking great band", skrøt Brian Young om Hard Rollin Daddies før han klemte til med den råbilly-rockende Sabrejets-"klassikeren" "Hard Rockin Daddie.
The Sabrejets var i perioder, hvertfall tidlig i konserten, i overkant skeivt og litt haltende, men de ble mer selvsikre etter hvert og det var tait, primitivt og tøft, mer Crazy Cavan enn Hard Rollin Daddies, for å si det sånn, og eksempelvis teddyboyklassikeren "Lets Bop" ble framført med en punkete holdning. Flere låter hadde "Chuck Berry-start" og The Ramones "Blitzkrieg Bop" passet perfekt.
|
