På grunn av stor forskjell i Rating har vi valgt å ta inn
to forskjellige anmeldelser av the Cramps nyeste plate:
The Cramps - Fiends of Dope Island
Vengeance Records
Rating: 7
The Cramps er tilbake og tiden har stått stille. Fiends of Dope Island er navnet på det siste produktet til Poison Ivy og Lux Interior, assistert av Harry Drumdini og Chopper Franklin. Selv om de to sistnevnte faktisk er The Cramps' bassist og trommis, er det liksom ikke helt det samme som da Kid Kongo Powers, Nick Knox eller Bryan Gregory var med.
Nå er det lenge siden de hadde den sammensetningen. Nick Knox var den siste som forlot original-lineupen, og i mellomtida har de hatt ulike bassister som Fur og Candy DelMar.
Hver gang the Cramps har gitt ut skive de siste årene har en tenkt at det nok blir den siste. Men så kommer de igjen og igjen, i ulik kvalitet og varierende form. Fiends of Dope Island er en opptur på begge måter, sjøl om det meste er akkurat som før.
Big Bad Witchcraft Rock dundrer i vei med primitive voodoorytmer og Ivys støyende gitarer. Dette er ren rutine for Cramps nå, og vi kjenner igjen mye fra tidligere her. Men samtidig er det utrolig hvor vitale The Cramps anno 2003 låter.
Papa Satan sang Louie er (enda) en travesti over Louie Louie. Et par svakere kutt følger før Fissure of Rolando, hvor de er tilbake der de skal være, det meste humper av gårde over to akkorder med Poison Ivys flotte støyvegg av gitarer. I tillegg er låta dedikert til John Agar, legendarisk B-filmskuespiller bl.a. kjent fra The Rocket Man (1954) og The Brain from planet Arous (1957).
Dr Fucker M.D. er også sånn vi liker The Cramps best, refrenget låter/er miksa skikkelig tøft. I Dopefiend Boogie er de ute av kontroll, og vitaliteten er slående (!). Men så har de jo hatt noen år på å få det ferdig da, og har vel utnytta gode dager
Coverlåta Taboo avslutter førstesida på LPen, og er nesten en Cramps-klassiker allerede, hvor Ivys gitarstøy følger Lux Interiors lugubre vokal i en ultimativ B-serenade; Taboo Deep down inside of you. Taboo down your avenue.
Side to åpner sterkt med Elvis Fuckin' Christ, hvor mye minner om det beste på A Date with Elvis. She's got Balls er også verdt å trekke fram, Solid Brass, like the Taj Mahal Snuskete. Owee Baby er i samme gata. Har du vært borti Cramps har du hørt det mange, mange ganger før. Men det er skikkelig gjort, og da er det ikke så nøye.
Wrong way Ticket avslutter porno- og skrekk-festen for denne gang, og er basert på et vilt riff hvor Ivy møter Angus Young.
Så spørs det om de kommer enda en gang.
Hans Berger