Crazy Rhythm Music
* * * *
I den ene enden av skalaen har vi Brian Setzer med sin tekniske briljanse og musikkteoretiske kunnskaper, som sikkert kunne ha gitt han en professortittel om han hadde prøvd. I den andre enden har vi Crazy Cavan N The Rhythm Rockers, som gir fullstendig faen i musikkteori og kompliserte musikalske arrangementer. Tre grep på gitaren og et par kasser øl er alt de trenger. På en god dag låter de som rufsete kjellerband, med sure gitarer og et fullstendig fravær av teknisk raffinement. Men de gir alltid 110% og gir deg et musikalsk ballespark som har gjort dem til kongene av teddyboy rock & roll!De har holdt på i 40 år, spilt trutt og jevnt. De har gitt ut en rekke plater, men de siste 15-20 årene har det blitt færre og færre turer til studioet. "Lets Fuckin Rock" er deres første på åtte år. På "It´s Wild, It´s Weird It´s Crazy" som kom i 1996 virket det som de hadde mistet litt av gløden og den fandenivoldske innsatsen de har vært kjent for. På "Rhythm Rockin Blues" fra 2001 var det en viss bedring å spore, men platen var ujevn og inneholdt kun tre originale låter. Nå er det med glede jeg kan fortelle at noe av den gamle "gi faen" holdningen er tilbake. Det er fortsatt et stykke igjen til de ballesparkene av noen skiver de ga ut på 70- og 80-tallet, men "Lets Fuckin Rock" er definitivt et svært forfriskende og løssluppent forsøk på å finne tilbake til gammel storhet.
Crazy Cavan N The Rhythm Rockers har hatt få uskiftinger i besetningen. Tre bassister har vært innom ellers er det de samme som har vært med hele tiden. I så måte er det vel typisk at når bandets tredje bassist Vance Vincent nå har pakket ned bassen gjør bandets andre bassist, Graham Price, comeback! Graham spilte på klassikeren "Our Own Way Of Rockin", kanskje tidenes beste teddyboy LP.
Trommis Mike Coffey har flyttet til Canada, noe som naturlig nok er et problem når resten av bandet bor i Wales. Derfor spiller han kun på fem av skivas låter. Han erstattes av Brian "Bunner" Davies og det er skivas største svakhet, for han er helt klart en dårligere trommis enn Mike Coffey og bidrar til at enkelte låter blir i overkant "rufsete". At Graham Price ikke er en like stødig bassist som Vance Vincent bidrar også til at rytmeseksjonen halter litt innimellom. Til enkeltes ergrelse har de byttet ut el.-bassen med kontrabass på fem av låtene. Gitarist Lyndon Needs trakterer den på fire av låtene, mens Grogans sønn(?) Joe Grogan river og sliter i strengene på "Be My Honey Baby". Joe slapper ivei tøfft og tight, mens Lyndon ikke er noen stor kontrabassist. Men jeg synes Crazy Cavan N The Rhythm Rockers kler kontrabass jeg, selv om teddyboy rock & roll egentlig er tøffest med el.-bass.
Siste ankepunkt er lydkvaliteten. "Lets Fuckin Rock" er spilt inn i bandets eget studio, med Lyndon Needs bak spakene og hele bandet som produsenter. Mange av bandets skiver er spilt inn på denne måten og noen ganger har det fungert greit, men ikke nå. Lydbildet er grumsete og kaotisk. Vokalen skurrer og detaljer blir borte. Produskjonsmessig høres det mer ut som en demo spilt inn i et kjellerlokale enn i et lydstudio.
"Lets Fuckin Rock" kunne ha blitt en virkelig killer skive. Det virker som de etterhvert aldrende teddyboy kongene fra Wales har funnet igjen litt av gløden. Låtene sparker mer enn på lenge, men dessverre ødelegges helhetsinntrykket av dårlig lydkvalitet og en haltende rytmeseskjon. På neste skive synes jeg Crazy Cavan N The Rhythm Rockers skal spandere på seg et besøk i et bra studio, holde Lyndon Needs unna kontrabassen og vente til Mike Coffey er hjemme. Da kan det bli tøfft da!
Men til tross for at jeg har gitt skiva endel pepper må jeg innrømme at jeg liker den. Både musikalsk og produksjonsteknisk sett er det såpass mye å utsette her at jeg ikke burde ha gitt mer enn en treer. Og selv om jeg synes en tight rytmeseksjon er bortimot alfa og omega har "Lets Fuckin Rock" gått jevnt og trutt de siste ukene. Det er vel et bevis på at følelser er viktigere enn fornuft når det kommer til musikk.
Arild Rønes