Wild Bunch-publikummet har skjønt det. Dørene på Lucky Luke åpnet klokka 21 og da konserten startet en drøy halvtime senere var lokalet allerede på vei til å bli fullt. The Hard Rollin' Daddies – Anders Westhagen, gitar (Built For Speed), Frank Reiten, ståbass (The Daltons), og Ole Evensen, trommer (Built For Speed-bassmann) – klinket til med skikkelig tøft slappete bass – som vi sjeldent hører med et norsk band – på midtempo "That Don’t Move Me" (Carl Perkins) og det swingte som rakkern. Vi snakker halvautentisk kvalitetsrockabilly. "One Woman Man" (Johnny Horton) fulgte, og de to låtene er noe av det beste jeg har hørt fra et norsk rockabillyband. De spilte i så dønn riktig hastighet, det svingte løst og ledig og STØDIG. – Kan jo stille klokka etter dem, ropte min sidemann.

The Hard Rollin' Daddies er ferske og foreløpig står det bare coverlåter på repertoaret, velvalgte sådann. Ikke de mest opplagte låtene fra helter som Rockats, Cliff & The Shadows, Johnny Burnette, Fabulous Thunderbirds og James Intveld. De var aller best på de litt saktere låtene. Når de dro opp tempoet ble det mer likt Built For Speed og noe av særpreget ble borte, men plutselig har Norge altså et nytt og veldig bra rockabillyband. En bra start på kvelden!

Pep Torres gjestet Wild Bunch første gang i 2006 og mange gledet seg til gjennsyn med latinorocker’n fra California. Samme band som i sted pluss en liten latinosprett i front som definitivt hadde stått på ei scene før. Helproff kar som var så heldig å ha The Hard Rollin' Daddies å lene seg mot. Gruppa hadde gjort solid forarbeid og kunne Pep Torres’ låter godt. Og med Peps kassegitar som et swingete tilskudd i kompet, ble Torres’ særpreg godt i varetatt. Pep blir ofte kalt "den nye Ritchie Valens", noen låter ble sunget på spansk, og latinopreget hadde musikerne full kontroll på. Pep skrøt da også av The Hard Rollin' Daddies fra scenen.

Vi ble servert mange låter fra de to siste albumene "Muchacho Zafado" (kun spanske tekster) og "Luck Is On My Side". Tankene gikk av og til til en latininspirert Buddy Holly/Everly Brothers og dette er låter som vokser godt når man får hørt dem noen ganger. Som ekstranummer fikk vi servert "Stupid Cupid" (Connie Francis) og Torres' egen "Live It Up" fra albumet "It Ain't Rocket Science".

There’s no fool like an old fool. Det var mye grått hår på scena da kongene av teddyboy rock’n’roll, Crazy Cavan and The Rhythm Rockers, til øredøvende jubel viste seg, og det første Cavan sa var: "I need a beer". Han fikk øl og et stort glass whisky og vi fikk tidløs, skitten, tøff, skranglete, punkete og dønn ærlig rock’n’roll tilbake. Dette handler ikke om teknisk perfekt musikk, dette er urrock slik musikken vår er på sitt mest primale. De stiller i andre enden av skalaen når det gjelder teknisk ferdighet i forhold til eksempelvis Brian Setzer, men gruppa har det mest hengivne og trofaste publikummet et band kan ønske seg.

Crazy Cavan and The Rhythm Rockers er midt i sin 40-års jubileumsturné og selv om det med årene har sneket seg inn mye rutine i showet og de ikke er like på hugget som for 30 år siden, så skal de ha stor honnør for aldri å vike en tomme fra den opprinnelige oppskriften, og gi-faen-holdingen er fortsatt inntakt. At de er et viktig band finnes det nok av beviser for. Det teddyboy-bandet som ikke er innom en Cavan-cover i løpet av karrieren finnes ikke.

Det var litt av en gjeng som stod på scenen. Fem 60 år gamle ROCKERE ga oss en herlig rekke av egne klassikere. På rekke og rad kom "Teddyboy Rock & Roll", "Sadie", "Boppin’ & Shakin’", "Wildest Cat In Town", "Rockabilly Rules Okay" og "Hard Rock Café". Vi fikk også hele sju låter fra ferske "Let’s Fuckin’ Rock"; "Groovy At The Movie", "Who The Fuck Do You Think You’re Talking To", "Teddyboy Blues" og "Bing Bong Boogie" blant annet.

At originaltrommeslager Mike Coffey ikke var med var litt skuffende. Han bor i Canada og er ikke med på alle jobber lenger. Reservetrommis Brian "Bunner" Davies er ikke i samme klasse. På en dag da resten av bandet var forholdsvis oppegående kunne det ha blitt en kanon-konsert med Mike bak trommene. Men rølp i eliteklassen og masse mindre eller større feil i overganger, stopper etc vil det alltid være når Cavan står på scena. Alkoholen gjorde sin virkning etter hvert og det ble vel skakt mot slutten. Festen hadde imidlertid vart lenge og alkoholen hadde sin virkning på publikum også og foran scenen var det jublende julaften til the bitter end.

Dag Bøgeberg og Arild Rønes