Vinnerbilen.

Festivalen hadde startet kvelden før og folk snakket varmt om svenske The Hub Caps. "Beste rockabillybandet jeg har sett på lenge", var en gjengs oppfatning av fredagens headlinere. Defrosters og Hank Sundown & The Roaring Cascades var sjøl ganske fornøyde med sine opptredener.

Blue Valley Boys kommer fra Torsby i Sverige og tankene gikk umiddelbart til filmen om Johnny Cash, "Walk The Line", for både utseende- og lydmessig var det klin likt slik Johnny Cash & The Tennessee Two framsto der. Det smalt godt i kontrabassen til utmerkede Niclas Haraldsson, lyden var bra og det svingte ledig og kontrollert. Er ikke bare lett det uten trommis, men vi savnet det slett ikke. - Men jøss, de har jo ikke trommeslager, oppdaget min sidemann etter fire-fem låter.

Veldig bra autentisk rockabilly tufta på Sun rockabilly og særlig Johnny Cash. Kun én original låt ble servert, litt rart det tatt i betrakting mange av de fine originallåtene som finnes på trioens to album, men "Baby Let’s Play House" låt omtrent slik den gjør med Elvis, Scotty og Bill, Buddy Hollys "Love Me" hadde de godt drag på og flere Cash-låter fra Sun-tida kunne nesten vært The Tennessee Two. Ikke på langt nær alle coverne var like kjente heldigvis og Blue Valley Boys er det beste autentiske rockabillybandet jeg har sett på lenge.

The Daltons, her ved vokalist Kim og gitarist Jerry. Paul Ansell’s Number Nines gitarist Rick McKay.

Neste band på menyen var The Daltons fra Romerike, veterangruppa som med Mosse-karen Frank Reiten på ståbass har fått tilført ny giv og entusiasme. "Slow Down" startet en konsert som var adskillig mer rocka enn Blue Valley Boys. De spilte høyere og så har de trommer i besetningen. Gruppa har ryddet opp i repertoaret og bare fem-seks låter er igjen fra før Frank Reiten ble med. Stilmessig er det som før; teddyboy, rock’n’roll og rockabilly, og gjerne alt på en gang. Vi fikk en drøss med coverlåter, for det meste. The Blasters’ "Trouble Bound" ble kanskje litt "tung", mens de hadde godt drag på en Polecats-låt som de spilte som "plaster på såret" fordi engelskmennene hadde meldt forfall til festivalen.

The Daltons rocka bra, særlig midt i settet, men det virket kanskje som konserten var litt lang (godt over en time), for da det var fem låter igjen begynte vokalist Kim og si at "nå er det fem låter igjen", "nå har vi fire låter igjen" osv. Kreftene holdt vel ikke helt inn, det ble litt tungt på slutten.

En halv time over midnatt var det engelske Paul Ansell’s Number Nine sin tur (gruppa var erstatning for The Polecats som hadde avlyst turneen, de spilte også på Wild Bunch Rock'n'Roll Club kvelden før). Væpnet med Fender Telecaster, kontrabass, trommer og Paul Ansell sjøl med kassegitar, kvitterte de inn med en halvmjuk countryutgave av "Sea Of Heartbreak" (Jack Blanchard/Misty Morgan), fortsatte med Gordon Lightfoot’s "Early Morning Rain" før "His Latest Flame" (Doc Pomus) avsluttet en lugnt gyngende åpningstrilogi. Etter hvert fikk vi også mer rocka saker, men det var i de mer neddempa countrylåtene at særpreget til Paul Ansell kom fram. Kveldens beste band var dødelig selvsikre, svært gode musikere og det var en godt samspilt gjeng vi hadde foran oss. Litt for mange kjente covers, men det var kult med "Ruby" svøpt i slepen vispetrommende countrybillystil med stikkende Telecaster. Gitarist Rick McKay imponerte med mye fine countrylicks som kler Telecaster så godt, og den lange pickersoloen på countryversjonen av "Hey Joe" nøt vi i lange drag.
Se også "Ukas bilde" 2009 uke 35.

Konserten fant sted i kinoen i Trysil. Lokalet er i største laget, for selv om ca 150 publikummere var til stede hadde det nok blitt mer stemning på et mindre sted. Likevel en hyggelig og variert musikalsk happening langt fra "storbyen". Arild Rønes er et lysende eksempel på hva en ildsjel kan få i stand. For tredje året på rad har han nærmest på egen hånd arrangert rockabillyfestival i Trysil. Arild spiller i både Defrosters og Hank Sundown & The Roaring Cascades og i tillegg hadde han ansvaret for den veldig bra lyden som alle gruppene nøt godt av.

Søndag ettermiddag fikk ROCK følgende melding fra en sliten, men fornøyd arrangør:
- Tror det blir et lite underskudd, men ikke verre enn at jeg allerede har begynt å tenke på neste år. Er utrolig fornøyd med alle artistene. Paul Ansell var vel i en klasse for seg, The Daltons har virkelig tatt et steg opp etter at Frank ble med og Blue Valley Boys er et av de mest autentiske banda jeg har sett, det så- og hørtes ut som en blanding av Elvis og Johnny Cash. The Hub Caps på fredag var også utrolig bra. Skulle gjerne hatt litt flere enn de 150 som kom lørdag, men alt i alt er jeg veldig førnøyd med helga.

Trysil har mye å takke Arild Rønes for.

Dag Bøgeberg - tekst og foto