Teddy Boy-stilen var en mote-retning, ofte ledet av pøbel, i Storbritannia på 50-tallet. Den tids punkere/opprørere.

Teddy Boy-greia var en term som oppstod før rock'n'roll kom, men Teddy Boys adopterte musikken til sin. 50 år er gått siden Teddy Boy-uttrykket første gang ble satt på trykk da avisa Daily Express beskrev et gjengslagsmål i sør-øst London. Men det var først utover på 60-tallet at Teddy Boys ble synonymt med 50-talls-rocken og klesstilen tok skikkelig form. De såkalte Drapes-jakkene forandret seg også med tiden og utover på 70-tallet fikk man jakkene i de fleste varianter. Fra rosa med svarte slag til rein leopard, noe som The Edwardian Society idag (gutta bak Tennessee Club i London og utgiverne av bladet Velvet Collar) prøver å glemme ved å gjenninnføre den reine 50-tallsstilen.

Opprinnelsen til selve Teddy Boy-navnet var at Englands gamle konge, King Edward, som fikk kallenavnet Teddy, ofte gikk i slike dress-aktige jakker som senere ble kalt Drapes. Buksenes opprinnelse er jeg ikke sikker på, men de ble kalt drainpipes, "ovns-rørs-bukser", fordi de ble smalere jo lenger ned mot foten de rakk. Traktorskoa er jeg heller ikke sikker på, men de ble først kalt Brothel-Creepers og deretter kun Creepers.

Moten kom til Norge på 50-tallet og den gang skulle man helst ha lenke foran og 25-øring banka inn i hælen. Teddy Boys dukka imidlertid ikke opp i Norge igjen før seint på 70- begynnelsen av 80-tallet. Undertegnede var visst en av de tror jeg - eller var det plæstic jeg var? Dette var det viktig å finne ut av på det tidlige 80-tall i Oslo blant den gjengen som vanka på Youngstorget der alle Ted's var i alderen 15-25.

Ellers bør jo ekte Ted's ha kinnskjegg. Disse er kalt opp etter en kinnskjeggprydet general som het Burnside og dermed ble de kalt sideburns på engelsk.

Mens 50-talls Teddy Boys skulle ha slips ble det utover på 60-70- og 80-tallet vanlig med lisseslips, samt store belte-spenner og ofte western-skjorter.

På 70-tallet var Teddy Boys mye Glam med, som sagt, svært fargerike drapes, men også kors i øra og glitrende Lurex eller selvlysende sokker. Ikke minst ble tatoveringer etterhvert svært viktig og de som hadde de kuleste drapes, var de som hadde sørstats-flagg sydd inn som en del av fôret.

Musikkmessig har det alltid vært 50-talls Rock'n'Roll, Swing, Rockabilly - amerikansk og engelsk. På 70-tallet fikk rock'n'roll en veldig revival. Spesielt i England, og Teds fikk sine egne band: Crazy Cavan & the Rhythm Rockers, Flying Saucers, Riot Rockers, Whirlwind, Matchbox, Shakin’ Stevens & the Sunsets og så videre. Sent på 80-tallet og utover på 90-tallet ble Teddy Boy rock'n'roll-bølgen videreført med band som Teencats og Ellis Leslie & the Angry Teens og drøssevis av andre.

Felles for de fleste banda, var at de var inspirert av 70-talls-gruppene og ofte kjedelige kopister av stilen til Crazy Cavan & the Rhythm Rockers. Stilen ble veldig snever etterhvert og slik det er nå, på Teddy Boy-festivalene som først dukka opp for 10 år siden i både England, Finland, Tyskland og Holland, er at folk reiser dit like mye for det sosiale som for musikken.

Rock'n'roll-festivalen i Hemsby i England, som arrangeres to ganger i året, representerer imidlertid det store mangfoldet i 50's/60's sub-kultur innen musikk. Englands rock'n'roll-story, subkultur-messig med dette utgangspunktet, er svært rik når man også linker til Hep Cats, Rockers & Psychobillies. Her var det på 80-90-tallet bare den mer motorsykkel-baserte Rockers-stilen som hadde innpass i Ted's-rekkene. Psychobillies blandet inn for mye punk for ted'sen og på 80-tallet var det mange kommæsjer mellom Hep Cats og Rockabillies som kjørte rein US 50's-stil og var hardcore på rockabilly-greia.

Den reine rockabilly-stilen kom i 1978 og mange hadde vært punkere, men nå var det bowling, hawaii-skjorter og college-jakker som gjaldt. I London på 80-tallet var det drøssevis av rock'n'roll-klubber med band og DJ's alle dager i uka og ofte kunne man lese i blader som "Rock Around the Town" - NO BILLIES! i annonsene for klubbene. Ganske rart siden man egentlig digga den samme musikken.

I 1976 gikk 5000 teddyboys i demonstrasjonstog i London for å få sitt eget Rock'n'Roll Radio Show på BBC. Demonstrasjonen ble frontet av et spillende Flying Saucers på et lasteplan og demonstrasjonen endte utenfor BBC med taktfaste rop som 1-2-3-4 Listen to the teddy boys Roar og 1-2-3-4-5 Rock'n'roll is still alive gjallende i gata.

Stuart Colman som blant annet produserte Shakin’ Stevens & the Sunsets og etterhvert har blitt en av rock'n'rolls viktigste mentorer i England fikk i oppgave å lede radio-showet, It's Rock'n'Roll, som etterhvert ble flyttet til Radio London. Stuart bor nå i Nashville og rapporterer månedlig til Englands viktigste rock'n'roll-magasin gjennom tidene, "Now Dig This"!

Teddy Girls var også et viktig fenomen med sine swing-skjørt med både myke og stive underskjørt, bluser og hestehaler. Det var først med Rockabillies/Hep Cats-stilen at Marilyn/Jayne Mansfield og ikke minst Bettie Page ble et forbilde hos damene. Hadde du oppbretta Ola-bukser var du rockabilly og hadde du skjørt var du Teddy Girl, men etterhvert ble dette mindre viktig da det er gutta som har vært mest opptatt av å skille stilene.

Anbefales bør filmen "Blue Suede Shoes" fra 1979 med kule 50's klipp av de engelske gutta Cliff Richard, Tommy Steele og Billy Fury, samt amerikanerne Gene Vincent og Eddie Cochran, og ikke minst 70-tallets UK rock'n'roll-scene med Crazy Cavan & the Rhythm Rockers, Flying Saucers og Matchbox. Vi ser også kjempeopptak av Ray Campi & the Rockabilly Rebels og Englands gale Jerry Lee-kloning, Freddie Fingers Lee, som hogger opp pianoet med øks og deler restene med publikum.

Sjekk også ut nasjonal-sanger som Teddy Boy Boogie, Teddy Boy Rock'n'Roll, My Little Teddy Girl, Ol’ Black Joe med Crazy Cavan eller dra på festene til Wild Bunch Rock’n’Roll Club i Kambo utenfor Moss hvor stilen holdes i live.

TED AIN'T DEAD!!!!!