Gravplyndrere av amerikansk musikk

Av Steinar Kallander

Å sette ord på hva en av rockens merkeligste musikk-fenomener har skapt siden slutten av 1970-tallet er vanskelig, og selv beskrivelsen ”Garage-Trash-A-Billy” er ikke tilstrekkelig, selv om det har vært mye av bandets live-sound. På samme måte som the Cramps har de med en stolt mine beskrevet seg selv som ”Gravplyndrere av amerikansk musikk”. Tav Falco er en del av de samme garage-primitive, rockabilliske, punk-blueske, country-sære og spøkelseaktige inspirasjonene av et obskurt 50/60-tall, langt utenfor hit-listenes trygge verden, men selv det er ikke musikalsk dekkende for Tav Falco’s ultimate cult-band.

Tav Falco viser at han har svært mye på hjertet iløpet av en forestilling som gjerne strekker seg over et par timer. Mannen er annen generasjons italiener fra Arkansas dype skoger, og tiltrukket av det han kaller den gotiske romantikken fra sørstatene. Så kan man alltids favne en slags skeiv, mørk og dyster stemning til mye av Tav Falco’s autoritet på plate.

Ofte er musikken såpass eksotisk variert at uttrykk som wreckabilly, tango, calypso, samba, pop, lounge, soul, Cow-Punk-Blues må til; og ofte er de ikledd en slags roman-tekst som er en stor forfatter verdig.

På teatralsk vis har han i årevis manet fram sine betraktinger om sørstatsliv og ikke minst erotikk, nesten som en slags Hasil Adkins i utrykket’s vokal.

God som han er til å la seg fange av storbyers atmosfære, som Memphis, New Orleans og nå i det siste Wien, har han i mange år også livnært seg som film-regissør og laget mange kortfilmer, deriblant dokumentaren fra 1974 om R.L. Burnside.

Band som Jon Spencer Blues Explosion, Southern Culture On the Skids, Flat Duo Jets og plateselskapet Fat Possum Records har gitt folket sjansen til å høre den svarte ”farlige” delen av bluesen gjennom nettopp folk som R.L. Burnside og T-Model Ford. Disse kan nok takke band som Tav Falco og ikke minst The Cramps for å ha framhevet ”de ville dyrene” i Americana.

Tav Falco selv er et vandrende leksikon i Memphis musikk-historie og holder jevnlig foredrag om emnet og mannen har bl.a. æren for å dratt rockabilly-legenden Charlie Feathers fram i lyset igjen etter flere år med spilletørke.

For Tav Falco har essensen i denne musikken vært selve feelingen og estetikken, snarere enn å tilheve seg ”flinkis-begrepet”. At han kunne plukke opp gitaren like lett som foto-apparet og knipse ivei, gjorde at vår mann tiltet på eksplosiv, primitiv sørstats-musikk som han desidert har tilført sin originalitet.

Tav er god venn av film-regissøren Jim Jarmusch som gjennom filmer som ”Mystery Train” har skildret baksiden av byen Memphis og sørstatenes uendelig ensomme low-life-mystikk. Dette skinner gjennom på en del av bandets sound. Tav Falco har også spillt i filmer som Great Balls of Fire, Highway 61 og nå sist Downtown 81.

Med sitt navn hentet fra en saga om en svart panter som befant seg inne i en brennende plantasje ved Highway 61 på Missippi-deltaet, startet bandet på et loft i Memphis i 1979 og har fortsatt tilholdssted der selv om de store deler av 1990-tallet hadde base i Wien. I denne perioden gjorde de også beryktede Tango-opptredener i Paris!!

Hvor mye av dette sammensuriumet som de i disse dager kaller Underworld Music vi får etter at Tav Falco har vist sin cult-dokumentater på Gamla i Oslo skal bli spennede å se, men jeg avslutter dette skrivet med en av hans egne beskrivelser:

- ”The Panther Burns are the missing link between the earlier forms of Swamp Blues’ unbridled howl and the psychological onslaught of the new millinium. - We are, essentially, the ditch diggers in American Music”!

Tav Falco’s Panther Burns - Gamla, Oslo - 3. mai 2002