A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å




Bruce Welch, Cliff Richard og Hank Marvin i Adelaide. (Foto: Dave Gartland)

HVEM: Cliff Richard And The Shadows - 50th Anniversary Tour
HVOR: Entertainment Centre, Adelaide, South Australia
NÅR: Onsdag 10. februar 2010


Who would have thought that over half a century ago, when Harold Macmillan was Britain’s Prime Minister and the farthing was legal tender, that a young 17 year old teenager and his group The Drifters, would make their first debut album in front of a live audience at the famous Abbey Road studios, only to be still performing together in 2009/10. I often wonder how many of today`s artists will still be around in half that time.

Cliff said himself, that over that half a decade there have been so many wonderful changes, one of which was the cd. He said that every time in the 1950s you went in and asked for a 45rpm record, it would notch up as a sale, then people started playing the flip side, and would then come and ask for the flip side tune, and indeed that to would notch up on the sales, someties the B side would overtake the A side in popularity, of course was the case with the A side "Schoolboy Crush" which was eclipsed by one of the most famous rock’n’roll tracks of today, the B side "Move It" this track alone launched Cliff and his band into the history books. "Move It" went to N0. 2 in the UK charts in September 1958.

During the first two years of Cliff and the Drifters, they notched up 41 hit singles, each one making it into the top 30 charts. This was an incredible and un equaled achievement, in fact it was pretty much un beatable.

The Drifters changed their name to The Shadows to avoid any confusion with the already established American band of the same name. By now the group featured Hank B. Marvin, (owner of the very first Fender Strat, in Britain) the line up then included Bruce Welch also on guitar, Jet Harris on bass and Tony Meehan on drums.

Over the five decades, of which Cliff has enjoyed chart success in all five, the band as parted to pursue individual careers, however remained good friends. The 50th Anniversary farewell tour, began on September 19th 2009 in Killarney , Ireland, toured around the UK throughout October and November, finally making there way overseas to Australia in February of this year. First stop was Hank’s home of Perth, for two nights at the Burswood Dome.
Onto Adelaide for the next two shows, where myself (Dave Gartland) was officially photographing, and Coast FM Presenter Christine was along to review the show. The show was amazing, and as it continues through Australia and New Zealand until the last night being 14th March in Johannesburg, here is that review, from that total sell out night at the Entertainment Centre in Adelaide South Australia.


Cliff in pink. (Foto: Dave Gartland)

"We Say Yeah!" The baby boomers began by showing their appreciation in quite a sedate fashion when Cliff Richard and The Shadows opened their show at the Adelaide Entertainment Centre, Wednesday February 10. "In The Country", "Gee Whizz It’s You" and then a ballad, "The Voice In The Wilderness", gave a thrill, and he had us all enthralled. Dressed in black shirt and trousers, gold tie and retro pink jacket, Cliff related how he did not have a number one hit until "Living Doll", well the crowd were warming up by this time, then "Put On Your Dancing Shoes", "The Lonely One", "Angel Face", "Do You Wanna Dance?"

Time out for a costume change, Cliff leaves the stage and The Shadows launched in to their best known hits and what a thrill. Hank Marvin, Bruce Welch, Brian Bennett and Mark Griffiths with Warren Bennett on keyboard, harmonica and cow bell. "Walk Don’t Run", "The Savage" from the movie, "The Young Ones", "Sleepwalk" and "Wonderful Land", all with the big screen and modern technology.

Black jacket with sparkles, black tie this time and Cliff is back and his voice is as fine as ever it was with "I Could Easily Fall In Love With You", "Willy And The Hand Jive", "Sea Cruise”, "C’mon Everybody", "Dynamite" and "Lucky Lips" and the audience were singing along. Another highlight was when the boys all sat together for an acoustic set, "Travelling Light", "Time Drags By" from the movie "Finders Keepers" and a tribute to Elvis, "All Shook Up". "Please Don’t Tease" and he had everyone in the palm of his hand as they say.

Just when everyone is relaxing, Hank Marvin and The Shadows play the instrumental that knocked Cliff out of his number one spot on the charts, "Apache". "Foot Tapper" from the movie "Summer Holiday" had everybody singing and up on their feet. Forget the big screen and the effects, the voices and instruments take over and are all you want. Then water flowing and a surfer fly across the big screen and The Shadows and Cliff are "Dancing On The Beach". "Summer Holiday", written by Brian and Bruce for the movie and "I’ll Be Lookin’ For You" were very special.

Looking like a teenager in his white suit, after a standing ovation, The Shadows and Cliff Richard came back on stage and sang a song not recorded by them before now, "Singing The Blues" followed by "The Young Ones" and it was as though thirty or more years fell away from a very happy crowd.

Dave Gartland and Christine

Photographs from the night are available from www.midnightrockers.co.uk


Tilbake til anmeldelser 2010




HVEM: Cliff Richard And The Shadows - 50th Anniversary Tour 2009
HVOR: Oslo Spektrum
NÅR: Mandag 23. november 2009


En britisk institusjon, Cliff Richard, Hank Marvin, sologitar, Bruce Welch, rytmegitar og Brian Bennett, trommer, med hjelp fra bassist og to keyboardspillere (som heldigvis ikke gjorde mer enn akkurat det de skulle) som med stil og lun humor og sekken full av klassiske hits, i over to timer underholdt et fullstappet Oslo Spektrum der vitsen gikk om at det var 50-års aldersgrense for å komme inn.

Gamle folk, ja, gammel musikk, ja, men det holder så det suser også i 2009. Det skiftet mellom åtte-ni låter lange sett med Cliff dansende foran på scenen, gjerne klassiske "Shadows-trinn" med resten av gutta, og tre-fire låter med The Shadows alene. Og selvsagt skiftet Cliff dress i hver pause. Enkel scene med en avansert storskjerm der konserten startet med hodet på en rød (selvsagt) Fender Stratocaster, kamera følger oppover halsen og kroppen og det virket som gitaren kom ut i salen.

Vi får låter vi kjenner hver tone i. "Living Doll", "Do You Wanna Dance", "Summer Holiday" osv før The Shadows til stor jubel gjør et sett alene. Vi fikk "Sleepwalk" i en enklere versjon enn vi er vant til fra Brian Setzer. Det står i stil med den enkle stilen til gitargud Hank Marvin og gruppa hans. Ikke en tone for mye og med Setzers versjon i bakhodet blir vi minnet på at musikkens verden er grenseløst mangfoldig.

Cliff kom utpå igjen til en feiende versjon av "Hand Jive" med gudekoringer fra Welch og Marvin før settet ble avsluttet med en ganske så sprek "Sea Cruise", mye bedre enn på "Reunited" (se lenger ned på denne siden), og gutta tok 25 minutter pause.

En litt traurig utgave av Eddie Cochrans "C’mon Everybody" fra samme plate åpnet etter pausen før det strømmer på med hits og publikum koser seg glugg. En litt unødvendig tre låter lang akustisk avdeling med Bruce Welch, Cliff og Hank Marvin sittende samlet midt på scenen følger. Vi får blant annet "All Shook Up" som en hyllest til Elvis. Cliff forteller hvor stolt han var over å ligge på samme hitliste som Elvis, en av mange småhistorier fra gamledager. Det var grøtete lyd i denne avdelingen og man ble liksom sittende og vente til de skulle bli ferdige.

Shadows regjerer igjen alene og vi får "F.B.I." og en nydelig "Apache", kanskje kveldens øyeblikk, med sylskarp gitar fra Hank.

Det drar seg mot slutten. "Bachelor Boy" husker vi godt og i ekstrasettet får vi en skuffende tam "Move It", en ganske så tøff "Singing The Blues" med imponerende vokal fra Cliff før "The Young Ones" avslutter en svært så trivelig aften.

Dag Bøgeberg - tekst og foto


Tilbake til anmeldelser 2009


Cliff Richard & The Shadows: "Reunited"

EMI

* * *


I anledning av at Cliff & The Shadows i år er ute på avskjedsturneen 50th Anniversary Tour (se nyheter for mars) gikk Cliff Richard og de tre originalmedlemmene i The Shadows; Hank Marvin, sologitar, Bruce Welch, rytmegitar og Brian Bennett, trommer, i studio for å spille inn sine gamle hits på ny. Grunnen kan kanskje være at fansen skal få vite så nogenlunde hvordan gutta låter i 2009 før man skal på konsert?

Det er over 30 år siden sist Cliff og Shadows var i studio sammen – eller sammen og sammen fru Blom; backing er spilt inn i London, Hank Marvin har spilt inn sine ting i Perth, langt vest i Australia og Cliff har lagt på vokal i et studio i Florida.

Her er 22 låter og bortsett fra tre – de unødvendige og ganske slappe coverversjonene av "C’mon Everybody", "Sea Cruise" og "Singing The Blues", låter de ikke har spilt inn før – så er alle kjente hits med de dominerende artistene i før-Beatlesk engelsk rock og pop. Og sammenlignet med originalinnspillingene fra nesten 50 år siden, så holder det vel ikke helt. "Move It" (se "Ukas bilde" 2008, uke 46) og "Summer Holiday" er eksempel på låter de fortsatt har ganske godt drag på, mens det nok savnes litt ungdommelig livsglede på låter som "Do You Wanna Dance" og "Living Doll".

Uansett, jeg gleder meg til konserten i Spektrum 23. november. Det blir forhåpentligvis livligere live.

Albumet slippes også som en special edition med cd, en cd-ep og et puslespill med 200 biter.

Dag Bøgeberg


Tilbake til anmeldelser 2009


Cliff Richard: "50th Anniversary Album"

EMI

* * *


Harry Rodger Webb ble født 14. oktober 1940 i Lucknow, Uttar Pradesh, India. Da landet ble selvstendig i 1947 flyttet Cliff sammen med sine foreldre og tre søstre (Donella, Jacqueline og Joan) til Storbritannia. I India hadde familien levd under ganske luksuriøse forhold mens de i Storbritannia bodde i fattige London-forsteder og foreldrene måtte jobbe skift for å forsørge familien. Midt på 50-tallet, da rock’n’roll og skiffle var populært opptrådte Harry med grupper som The Quintones og The Dick Teague Skiffle Group før han, etter å ha overvært en Bill Haley-konsert, dannet Harry Webb and The Drifters.

En kompis av Harry, Johnny Foster (ble etterhvert manager og det var han som fikk Harry Webb til å skifte navn til Cliff Richard), booket en jobb på kaffebaren The 2 Is i Soho (bl.a. Tommy Steele and The Vipers ble oppdaget her) og det var der han møtte låtskriveren Ian Samwell som ble med som gitarist (Samwell skrev "Move It" som en reaksjon mot en artikkel jazzmusikeren Steve Race i juni 1958 skrev i Melody Maker om at rock and roll var død). Ikke lenge etter ble gruppa døpt Cliff Richard and The Drifters, men på grunn av et amerikansk band skiftet The Drifters navn og ble The Shadows.

Cliff Richard, Englands svar på Elvis Presley, dominerte den før-Beatleske popscena i England sent 50- tidlig 60-tall. Flere av hans innspillinger fra 50-tallet er spenstige rockere, særlig den første singelen "Move It" (1958) som ga britiske tenåringer den første smaken av hjemmelaget rock and roll. Med The Shadows som backingband – instrumentalvirtuosene som ble legender på egen hånd – startet Cliff på en formidabel rekke av hitsingler på de britiske øyer, med ikke mindre enn 43 topp-20 hits mellom 1958 og 1969. De fleste av Cliffs over 130 singler har nådd topp-20 og 14 av dem har gått til nummer én. Han er den eneste artisten som har hatt listetoppere i alle ti-år fra 50-tallet til 90-tallet. I Norge ble "High Class Baby" og "Living Doll", begge i 1959, Cliffs første hits og han har hatt hele 35 låter inne på topp-10 her i landet.

I England ble ikke Cliffs popularitet i veldig stor grad påvirket av den formidable suksessen til The Beatles, men samtidig hadde han det tøffere i USA, der han inntok topp-40 bare tre ganger; "Living Doll" i 1959, "It's All in the Game" i 1963 og "Devil Woman" i 1976. Sistnevnte gikk inn på topp-10 og banet veien for en håndfull mindre US-hits som "We Don't Talk Anymore", "Dreaming" og "A Little in Love".

I 1966 ble Cliff personlig kristen. Han fortsatte karrieren, men med en betydelig roligere og polert sound enn hans tidlige rock and roll-låter. Han deltok i Melodi Grand Prix i 1968 med "Congratulations" (en av de første platene denne anmelderen kjøpte) og i 1973 med "Power To All Our Friends". Han vant aldri, men "Congratulations" ble en stor hit som jevnlig høres på radioen også i våre dager.

Cliff har spilt i en rekke filmer og i 1973 spilte han hovedrollen i musikalen "Kofferten" som var et samarbeid mellom NRK, Sveriges Radio, BBC og YLE. I 1979 toppet han igjen listene (i flere land) med "We Don't Talk Anymore", som ble en av hans største hits. Cliff vant en Grammy for beste pop-plate i Storbritannia i 1988, den pompøse juleballaden "Mistletoe And Wine", og året etter solgte han ut Wembley to ganger i et gigantisk jubileumsshow. I 1999 fikk han sin siste listetopp med "The Millennium Prayer", der han synger "Fadervår". Cliff ble adlet i 1995 og kunne dermed kalle seg Sir Cliff Richard.

Det er lenge siden Cliff Richard var en rocker og jeg makter ikke å spille gjennom hele denne 50-spors jubileumsutgivelsen i ett strekk. Cliff beveget seg ganske fort inn på den mainstreame popveien og deler av dette, særlig cd to, er pompøs og intetsigende kristen søtsuppe, dog med en og annen halvrocka popmelodi man uventet kjenner igjen. Cliff Richard er fremdeles aktiv med plateinnspillinger og turneer, og at Cliff er en institusjon i hjemlandet som en av landets mest populære allround-entertainere gjennom tidene, er et faktum.

Dag Bøgeberg

Kilder: Wikipedia, All Music Guide, Store Rock- og Popleksikon (Jon Vidar Bergan), cliffrichard.org, diverse websider, diverse linernotes og meg sjøl.


Tilbake til anmeldelser 2008