Various: "Great Rock’n’Roll Instrumentals" Just About As Good As It Gets! - The Original Rock’n’Roll Recordings 1950-1960 Smith&Co Sound & Vision * * * * * En instrumental er ei låt uten tekst eller annen form for vokal, all musikken er laget med instrumenter. Termen instrumental refererer til populærmusikk, og ikke til annen musikk som for eksempel klassisk som for det meste er instrumentalt. Så står det å lese i forskjellige leksikon. Etter andre verdenskrig måtte mange av de store swingbanda i USA, av økonomiske årsaker, kutte ned på antall medlemmer og ofte var det vokalisten som måtte gå. Resultatet var framveksten av instrumentale låter som ble populære, særlig etter at rock’n’roll begynte å vokse fram. I tillegg til jazzgutta spilte også tidlige dagers rhythm’n’blues ensembler mye instrumentalmusikk. Selv om Chuck Berry er kjent for sine brilliante tekster, spilte han fra tid til annen inn instrumentallåter både som b-side på singler eller enkeltspor på LP-er. På denne doble cd-samlingen som inneholder 63 instrumentale låter er Berry representert med tre spor. En annen stor gitarist, og som vi forbinder kun med instrumentalmusikk, er Duane Eddy, også han har med tre låter her. I senere år har BB Cunnigham opptrådt som bassist for Jerry Lee Lewis, men på 50- og 60-tallet var han en skattet gitarist i Memphis og spilte inn en bunke singler for Cover Records, og to av dem er å finne på denne samlingen. Ritchie Valens ga i 1959 ut singelen "Fast Freight" / "Big Baby Blues" (Del-Fi), begge instrumentaler og begge er med her, Scotty Moore, Sonny Burgess, Chet Atkins, Les Paul ("How High The Moon" har vokal av Mary Ford, og dette er per definisjon ikke en instrumentallåt, men er likevel av en eller annen grunn med her), Fats Domino, Lee Allen (spilte saksofon med The Blasters) og selvfølgelig Link Wray er noen av de mest kjente rock-navnene som er med. Man kan kanskje tro at det blir uinteressant eller kjedelig å spille gjennom så mange instrumentale låter på en gang, men jeg koser meg glugg. Stemningsmessig variert, ofte rått og ubehøvla, for eksempel Ritchie Valens’ tøffe "Fast Freight", men også sofistikert – for eksempel Chet Atkins – og eksempel på tidlig country-billy-picking hører vi fra gruppa Country Cats som spiller glødende på "Hot Strings" fra 1955. Cd-2 inneholder mer jazzprega låter der saksofon oftest er hovedinstrumentet. Det swinger som et uvær av folk som Noble (Thin Man) Watts, og Bill Haley & The Comets spiller drittøff storband-billy på "Rudy’s Rock". Interessant er det også å høre Bill Justis som var bakmann i studio sammen med Sam Phillips og har mye av æren for at Charlie Rich’ "Lonely Weekends" ble så bra. Musikalsk er begge cd-ene dødsbra, men jeg innrømmer glatt at cd-1 er den jeg har spilt mest, gitar slår saksofon for å si det sånn. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2009

Various: "Great British Skiffle" Just About As Good As It Gets! - The Original Skiffle Recordings 1952-1958 – Vol 3 Smith&Co Sound & Vision * * * * * Skiffle er en musikkstil som oppstod på 1920-tallet i USA og ble svært utbredt på 50-tallet, særlig i Storbritannia. Ordet skiffle ble opprinnelig brukt om jugbands som var å høre i sørstatene tidlig på 1900-tallet. Jug er ei krukke av glass eller steingods. Krukka spilles på omtrent som når man blåser i et messingblåserinstrument, og ellers fant man vaskebaljebass, vaskebrett, skjeer, ovnsrør, kam og papir i besetningen. Slike band ble også karakterisert som skiffle bands. Navnet skiffle kommer av kallenavnet på vaskebrettet, etter lyden som kom når en skrubbet skjorteknapper langs brettet. Skiffle ble som sagt svært utbredt i England og foruten vaskebrett var gitar, banjo, munnspill, baljebass og kazoo vanlige instrumenter. Leadbelly og Woody Guthrie var blant inspirasjonskildene i en musikkstil som blandet både blues, jazz og folk. Da sangeren og banjospilleren Lonnie Donegan i 1954, etter en studiosession med Chris Barber’s Dixieland Band, fikk med seg deler av bandet for å spille inn en rask versjon av Leadbellys "Rock Island Line" var han selvsagt totalt uvitende om at han dermed la mye av grunnlaget for den britiske rockmusikken slik den skulle bli utover på 60-tallet. Donegan var så fornøyd med resultatet at han sluttet i jazzbandet og startet The Lonnie Donegan Skiffle Group. "Rock Island Line", med "John Henry" på b-siden, ble gitt ut på Decca i 1955 og ble den første debutplaten i England som solgte til gull og den gikk også inn på topp-ti i USA. Platen inspirerte unge amatørmusikere til å lage sin egen musikk (ikke ulikt punkrevolusjonen 20 år senere) og Donegan ble en katalysator for hundrevis av skiffleband som poppet opp i ’56/’57. Skiffle ble en farsott som nådde sitt høydepunkt i 1958 og døde gradvis ut da 50-tallet ble 60-tallet. De aller fleste forble amatører og spilte for moro skyld, men enkelte tok steget videre og fikk platekontrakt og turnerte. Noen som kjenner band som The Vipers Skiffle Group, Chas McDevitt Skiffle Group eller Ken Colyer’s Skiffle Group? (Også her hjemme ble det startet skiffleband. For eksempel The New Skiffle Group som startet opp i Askim i 1958, og som holder på ennå, og på restaurant Tranen i Oslo står fortsatt Arnie "Skiffle-Joe" Norse jevnlig på scenen.) På denne dobbel-cd’n er det drøssevis av dem. Og til å være såpass spesiell intrumentering, vaskebrettet særlig, er dette bemerkelsesverdig variert lytting. Stilmessig hører vi både bluegrass, jazz, blues, rein skiffle selvfølgelig, rockabilly og bortimot rock’n’roll, og når det kommer til solo- eller instrumentalpartier låter mange av disse banda ganske så tøft. Låtmaterialet er både sjøllaget (mange av dem hadde passet godt for våre dagers rock’n’roll-a-billyband) og lånt og vi hører versjoner av kjente låter som Allan Lomax’ "Midnight Special" (også spilt inn av Big Bill Broonzy, Hot Club de Norvège og Creedence +++), og The Vipers Skiffle Groups versjon av "Pay Me My Money Down", som vi nylig har hørt med Bruce Springsteen på hans "Seeger Sessions", forteller oss at røttene er de samme for begge. Mange senere stjerner startet karrieren i skiffleband. Alexis Korner’s Skiffle Group var mere bluesete enn de fleste allerede i 1958, representert med tre låter her, og blant band som aldri kom seg i studio kan vi nevne The Quarrymen som ble The Beatles og eksempelvis Barber-Colyer Skiffle Band som hadde en viss Mick Jagger i besetningen. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2009

Various: "Great British Rock’n’Roll" Just About As Good As It Gets! - The Original Rock’n’Roll Recordings 1956-1958 – Vol 3 Smith&Co Sound & Vision * * * * * Dette er volum 3 i denne serien og dekker årene 1956-1958. Vol 1 går fra sent 40-tall og til midt på 50-tallet, mens Vol 2 går fra 1954-1957. Platen inneholder 68 låter fordelt på to cd-er. Alle artistene som er med er representert med to låter hver. Unntaket er Cliff Richard & The Drifters (The Shadows) som har med fire – A- og B-sidene på Cliffs to første singler utgitt henholdsvis i august og november 1958. Dette er fasinerende lytting og viser at selv om det går i coverversjoner av amerikanske låter og artistene er sterkt påvirket av sine forbilder på andre siden av Atlanteren, så er det allerede et engelsk preg over framføringene. Vince Eager & The Vagabonds’ 58-versjon av The Crew Cuts’ "Gum Drop" (Rudy Toombs) f.eks. kunne nesten vært The Rapiers. Tommy Steele var den første rockestjerna i England. Han var populær også i Norge og på Ritchie Valens’ "Come On, Let’s Go" høres han litt ut som Freddie and the Dreamers. Cliff Richard & The Drifters er i en særstilling med sin originalitet – og det ikke bare fordi de er de eneste med originalskrevet stoff. Man hører med en gang at det er Cliff. Det spilles ti spor med helt greie låter og artister, men når Cliff kommer, så trer personlighet og originalitet klart fram. Det var ikke mange i Norge som hadde hørt disse låtene på denne tiden. Rockeinnspillinger her i landet skiltet med versjoner av de mest kjente låtene til Elvis, Gene og Eddie. I England var det annerledes. F.eks. Marty Wilde & The Wildcats’ to låter er begge skrevet av Jody Reynolds og "Don’t Let Go" (Jess Stone), mest kjent med Jerry Lee Lewis, her framført av Jim Dale, er eksempler på det. Vince Taylor & The Playboys’ versjon av "Right Behind You Baby" (Charlie Rich) er en av mange ville rock’n’roll-framføringer med skikkelig tøff gitarsolo og lysår foran det norske rockere gjorde i 1958. På en del av låtene høres det imidlertid godt at det er jazzmusikere som gir seg i kast med å spille rock’n’roll. F.eks. på "This Is The Night" (Kilgore, Baldwin. Mest kjent med Bob Luman), framført av den gode vokalisten Terry Dene, er det lett å høre at det er en jazzmusiker som spiller den teknisk avanserte saksofonsoloen. Reaksjonene i den konservative musikkindustrien var den samme i England som i USA da rock’n’roll stormet fram midt på 50-tallet. Og det var mang en musikkjournalist som etter å ha spådd at den nye umusikalske og aggressive musikken ville tone ut og forsvinne like fort som den kom, som trakk seg stille og slukøret tilbake da de skjønte at rock’n’roll var kommet for å bli. Ian Samwell skrev Cliffs første singel "Move It" som en reaksjon mot en artikkel jazzmusikeren Steve Race i juni 1958 skrev i Melody Maker om at rock’n’roll var død. Fasinerende lytting som sagt, informative linernotes er skrevet av skribenten og plateprodusenten Dave Travis, og Tony Wilkinson som vi kjenner fra utallige skriverier på websiden til Rockabilly Hall of Fame er den første som blir takket i coveret. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2009