Jerry Lee Lewis andre single "Great Balls of Fire" (Sun 281) ble gitt ut 15. november 1957, 55 år siden i disse dager (2012). Sangen er komponert av Jack Hammer som solgte den til Otis Blackwell (noen kilder oppgir at Jack Hammer er pseudonym for Otis Blackwell) mot å få 50 prosent av komponistrettighetene til bruk i filmen "Jamboree" i 1957 der Jerry Lee Lewis skulle være med. Sam Phillips hadde skjønt hvor viktig det var med en sterk oppfølger (til "Whole Lotta Shakin' Goin' On") etter fiaskoen med Carl Perkins etter "Blue Suede Shoes" ("Dixie Fried") og delvis også for Johnny Cash etter "I Walk The Line" ("There You Go").
Jerry Lee gjorde sjelden mer enn to-tre takes av en låt i studio og outtakes forteller at han jobbet flere dager med å lære seg "Great Balls of Fire" og finne ut av hver minste detalj og nyanse. Det ferdige resultatet er på alle måter perfekt og nærmest en duett mellom Jerry Lees stemme og piano og trommeslager JM Van Eaton, og med slapbackekkoet som et tredje instrument.
I desember 1957 toppet "Great Balls of Fire" de fleste nasjonale listene, og med Elvis halvveis på vei inn i militæret var Jerry Lee blant popmusikkens største stjerner. Da 1957 var i ferd med å ebbe ut snek Jerry Lee seg ned til Hernando i Mississippi for å gifte seg med sin 13 år gamle kusine Myra Gale Brown og i løpet av noen måneder lå det en steinblokk i veien for Lerry Lee Lewis videre karriere.
Bildet viser 78rpm steinkaker av, fra toppen, "High School Confidential" (Sun 296), "Crazy Arms" (Sun 259) og "Great Balls of Fire", alle signert av Jerry Lee Lewis. Platene henger i klubben Legends Corner i Nashville. (Foto/collage: Dag Bøgeberg)
Verve Forecast/Shangri-La
* * * * (*)
Steve Bing produserte Jerry Lee Lewis 2006-album "Last Man Standing" og er hyret inn også denne gang. Den legendariske trommeslageren Jim Keltner har erstattet Jimmy Ripp som co-produsent og selv om formelen er den samme, til og med mange av de samme stjernene som duettpartnere jeg kan ikke komme på noen andre enn Jerry Lee (kanskje Chuck Berry hvis han prøvde) som får rockhistoriens mest avholdte utøvere til å slippe det de har i henda for å få være med på platen til sin Keith Richards, Mick Jagger, Ron Wood, Merle Haggard, Robbie Robertson, James Burton, Ringo Starr, John Fogerty, Kris Kristofferson, Willie Nelson pluss en god del til så er resultatet denne gang litt mer dempet, eller groovete om man vil.
"Last Man Standing" fokuserte på the Killers rolle som en av pionérene fra 50-tallets rocknroll mens "Mean Old Man" mer vektlegger mannens karriere som countrymusiker på 60- og 70-tallet. Han har da også spilt inn på nytt et par nøkkelspor fra den perioden "Rockin My Life Away" (med hjelp fra Kid Rock og Slash) og Sonny Throckmortons sakte "Middle Age Crazy" (med Tim McGraw og Jon Brion).
Vi snakker countryrock i ganske vid forstand, men også pur country; Stones "Dead Flowers" (med Mick Jagger) og Eddy Arnolds nydelige "Hold You In My Heart" for eksempel. Flere låter vokser veldig Merle Haggards "Swinging Doors" (med Merle Haggard og James Burton) og den røffe countryhonk-utgaven av Stones "Sweet Virginia" (med Keith på duettsang og gitar) er bare to av dem. Om det swinger av Bill Cooks "You Can Have Her" med gitarhjelp av James Burton og Eric Clapton? Oh, yes, og så den bendete soloen fra Burton agitt, albumets høydepunkt.
Ikke alt er like kult. "You Are My Sunshine" (med Sheryl Crow) er "kantete" og Creedence "Bad Moon Rising" (med John Fogerty) går for lavt og vi får ikke Jerry Lee på sitt beste.
Jerry Lee Lewis sjefete og lett truende stemme setter særpreget, og i en alder av 75 år pumper the Killer fortsatt de 88 svarte og hvite med bravur. Standardversjonen av "Mean Old Man" inneholder ti låter mens deluxe-utgaven, som denne anmeldelsen er basert på, teller 18 låter. Et sort/hvitt poster i A3-størrelse som viser the Killer ved et eldgammelt piano med tretangenter ligger også med.
Dag Bøgeberg
Hvor mange samlinger med The Killer fra Sun Records trenger vi egentlig, kan man spørre seg. Og svaret er vel at det finnes mer enn nok som det er. Men denne er litt annerledes og har en vri som gjør den ganske spennende, selv om mange av oss har de fleste låtene fra før.