Otis Blackwell døde mandag 6. mai 2002 av hjerteinfarkt, 70 år gammel. Blackwell skrev flere enn 1000 sanger og er kreditert låter som har solgt flere enn 185 millioner eksemplarer. Han ble født i Brooklyn, N.Y. og da Blackwell var ung ville han bli sanger. Blackwell sang ofte låtene selv før de ble spilt inn og flere musikkhistorikere mener at hans stil inspirerte Elvis Presley.

For generasjoner av rock’n’roll fans, var ikke Otis Blackwell noe mer enn et navn på platecovere, satt med liten skrift under låttitler som Elvis Presleys Don't Be Cruel og All Shook Up. De som var nysgjerrige nok til å følge ledetråden videre fant ut at Blackwell var kreditert på atskillig flere potente låter, så som Jerry Lee Lewis Great Balls Of Fire og Breathless, Jimmy Jones Handy Man og Dee Clarks Hey Little Girl. Han skrev Peggy Lee hit’n Fever (ja, det er den Fever), skjønt komponist kreditteringen gikk til artisten som først spilte inn låta, nemlig rhythm and blues mannen Little Willie John.

Don't Be Cruel var bare én av seks låter som Blackwell solgte første juledag i 1955, for 25 dollar stykket, til Moe Gale, en forlegger fra New York. Snart spilte han inn en demo av låta. Blackwell spilte piano med rytmene spilt på en pappeske. Presley likte låta veldig godt, og da han spilte den inn, fulgte han Blackwells tolkning ganske nøye.

RCA Records, som ikke skjønte låtas potensiale, gav den ut som b-side på Hound Dog, men platekjøperne gjorde som de ville ved å snu skiva. Hound Dog var nummer en i fire uker, mens Don't Be Cruel ble værende på toppen i ni. Den lå på listene et halvt år og var en milepæl som ikke ble overgått før Elvis et år senere gav ut All Shook Up, også denne basert på Blackwells demo.

Legenden "Goldy" Goldmark, Moe Gales partner i Shalimar Publishing, sa til Blackwell at det virket som han kunne skrive om hva det skulle være. Han viste fram ei flaske brus og lurte på om Blackwell kunne skrive en låt om den.

Blackwell gikk hjem og skrev All Shook Up. Otis Blackwell forteller: "After he (Presley) came out with Don't Be Cruel, and I heard how close it was to the demo record I had done, I made sure I did all the demos for my songs. I didn't mind that he copied the demos so closely: I figured making good demos was a surer way of getting him to record my stuff."

Selv om Presley fortsatte å kjøpe Blackwell komposisjoner, som Return To Sender og One Broken Heart For Sale, ble det strengt passet på at ikke låtskriveren møtte sin beste kunde. Avtalen for låtskrivere på den tiden var at hvis Presley nedlot seg til å spille inn låtene deres, måtte de dele komponist-royaltis med ham. Så det var viktig, ifølge Presleys manager Colonel Tom Parker, å holde komponisten uvitende om det faktum at Presley ofte var entusiastisk i forhold til Blackwells låter og ville ha spilt dem inn uansett.

Blackwell prøvde helt fra starten å være original, men han var til å begynne med påvirket av ordinære westernfilmer som ble vist på lokale kinoer i Brooklyn der han vokste opp. "I was a big cowboy fan and liked western music, you couldn't get that stuff where I lived, so I hung out at a little theatre that played Gene Autry and Tex Ritter movies. Tex Ritter is still my favourite singer," fortalte Blackwell i et intervju med Bill King i 1989.

Hans klagende sangstil var direkte påvirket av populære R&B sangere som Chuck Willis og Larry Darnell og i 1952 vant han en talentkonkurranse på Apollo Theatre. Han begynte å spille på klubber, oppmuntret av sanger og låtskriver Doc Pomus. Han møtte platemannen Joe Davis og spilte inn flere singler for hans Jay-Dee selskap, blant dem Daddy Rollin' Stone (1953), som ble gitt nytt liv i 1960 av Derek Martin fra Jamaica og senere av The Who. Fra 1955 konsentrerte Blackwell seg om låtskriving og Atlantic, Date, Cub, og MGM spredte budskapet.

Fever var Blackwells første hit. Han skrev den under psevdonymet John Davenport fordi han var kontraktfestet til Jay-Dee.

Selv om han ofte samarbeidet med forskjellige partnere på den blomstrende ’50s New York R&B scenen (Winfield Scott, Eddie Cooley, og Jack Hammer, for å nevne tre), er Blackwells låtskriverstil minst like identifiserbar som Willie Dixon eller Jerry Leiber & Mike Stoller. Han hjalp til med å formulere det musikalske vokabularet i rock’n’roll mens sjangeren ennå knapt pustet på egen hånd.

Blackwell var alltid beskjeden om sin låtskriving. "I played a little boogie-woogie and the shuffle, so I wrote over that," sa han engang. "Then the Beatles came over and knocked that out." Han tilbrakte mesteparten av 1960- og 1970-tallet i skyggen av popmusikken, men da Stevie Wonder i 1976 æret Blackwell på et prisutdelingshow kom han tilbake som utøver og spilte inn de låtene som hadde gjort ham berømt på albumet These Are My Songs (1978) for Inner City.

I et lystig øyeblikk i 1989 sa han. "You know, my thing was always about I Love You, Your Feet's Too Big and that kind of stuff, so I figured I'd sit down and write something different. One of the new songs deals with the situation with guns, and another one deals with the homeless. I've got two or three rock 'n' roll tunes. It's the best stuff I've done in a long time."

På den tiden vekslet han mellom sitt hjem i Brooklyn og Nashville, hvor han i 1986 var blitt innlemmet i Nashville Songwriters' Hall of Fame. I 1994 ble han tildelt Pioneer Award fra the Rhythm & Blues Foundation og opplevde utgivelsen av hyllestalbumet Brace Yourself med versjoner av sine låter av artister som Dave Edmunds, Joe Ely, Deborah Harry, Chrissie Hynde, Kris Kristofferson, Graham Parker, og bluesmann Joe Louis Walker. Blackwell ble rammet av slag i 1991 og hadde vært i dårlig form siden da.

Få av 1950-tallets tonesmeder var så profilerte talenter som Otis Blackwell. Hans udødelige komposisjoner er bl.a. spilt inn av Dee Clark (Just Keep It Up og Hey Little Girl), Thurston Harris, Wade Flemons, Clyde McPhatter, Brook Benton, Ben E. King, the Drifters, Bobby Darin, Ral Donner, Gene Vincent og plenty flere av rockens royaltysuksesser ble pumpet ut fra Blackwell før den Britiske Invasjonen for alltid forandret Brill Buildings hegemoni.

Kilder: Internett, diverse linernotes.