James Burton: "The Early Years 1956-1969" Ace * * * * * (*) James Burton har laget en håndfull soloplater, men han vil alltid først og fremst være kjent som en topp session gitarist. Selv om denne 28-spors samlingen har rundt ti låter der Burton er med i artistnavnet, en del av en duo, eller del av en gruppe, er det innspillinger med andre artister der Burtons gitarspill er med og preger resultatet som er hovedsaken. Her er alt fra store hits og superstjerner til sjeldenheter hvertfall ikke jeg har hørt før, og vi får hele tiden eksempler og bekreftelser på mannens teknikk, musikalitet og innovative allsidighet. Rockabilly og pop fra slutten av 50-tallet og tidlige 60-tall er hovedingrediensene. Vi får selvfølgelig Dale Hawkins’ 1957-hit "Susie-Q" og fire flotte ikke altfor kjente låter med Ricky Nelson, sangeren Burton er sterkest assosiert med i denne perioden. Vi får to glødende rockabilly-spor med Bob Luman, særlig "Red Hot" fenger, og Bobby Lee Trammells ville "Shirley Lee" som senere ble covret av Nelson, selvsagt med Burton på gitar. Allsidigheten eksemplifiseres godt i et liveopptak fra tv-programmet Town Hall Party ("Ukas bilde" 2008, uke 32-33) i ’61 der Burton er helt suveren i framførelsen av countryswing-låta "Cannonball Rag", dobrospillet der Burton er kreditert som Jimmy Dobro eller i relativt obskure spor med Lee Hazlewood, Merle Haggard og The Everly Brothers. På materialet fra midten til slutten på 60-tallet mister Burton litt av særpreget der han tilpasser seg de nye tidene med fuzzlyd på solosingelen "Jimmys Blues" fra 1965 (Jimmy er James Burton), dobro på Buffalo Springfields countryrocker "A Child's Claim To Fame" og ganske kul imitasjon av british invasion beat på 1965-singlene "Someday, Someday" og "Why" med The Shindogs, husbandet i tv-serien Shindig. For å få fullt innsikt i Burtons innflytelsesrike arbeid er kanskje en greatest hits-samling med Ricky Nelson i tillegg å anbefale. Men denne samlingen er uansett fornøyelig lytting, enten du er spesielt interessert i James Burton eller i en god antologi over rockabilly-pop-country-rock fra perioden. I det 16 siders coverhefte er også mye snadder både å lese og se på. Ace planlegger visstnok en oppfølgersamling som skal starte der denne slutter. Dag Bøgeberg Fakta om James Burton nederst på denne siden.

Tilbake til anmeldelser 2012

HVEM: James Burton m/The Beatniks HVOR: Gamla, Oslo NÅR: 26. mai 2007 Det var rockhistorie opp og i mente da "The Wild Man of Telecaster" stod på scenen på ærverdige Gamla i Oslo. James Burton er kanskje rockhistoriens mest kjente og brukte såkalte sideman og det var et ærbødig Beatniks som backet legenden. The Beatniks, kanskje Norges lengstlevende band, startet opp i 1961, hadde backet Burton fire kvelder (to kvelder på cruise til Kiel, Moss og Trondheim) før konserten på Gamla, og det var et rutinert lag som spilte to låter alene før James Burton gjorde entré. ”That’s Allright” og ”Return To Sender” ble framført med pompøs Elvis-vokal (noe det ble vel mye av i løpet av kvelden) fra sanger Kjell Jørung. James Burton entret scenen til varm applaus og det starter sakte med ”Let It Be Me”. Burton serverer krystallklare Telecaster-toner og jeg er så heldig å stå kun to-tre meter fra mesteren gjennom hele konserten. For en som pusler litt i gitarfaget sjøl var det en stor opplevelse å få studere Burton på nært hold og jeg glemte nesten å irritere meg over at The Beatniks energimessig grenser til danseband og at repertoaret, som i all hovedsak var hentet fra Elvis, Roy Orbison og Ricky Nelson, hadde for mange rolige låter. Gjennom nærmere to timer leverte Burton gitarspill i verdens-klasse. Mannen har et utømmelig repertoar på gitarhalsen og ikke én gang gjentok han seg selv. Her og der inviterer han til korte dueller med gitarist Svein Finjarn, som er rocker’n i The Beatniks og selvsagt ikke er vond å be, og særlig på sakte ”Good Time Charlie’s Got The Blues” (Danny O'Keefe) og Roy Orbisons ”Pretty Woman” fungerer dette fint, sistnevnte med tostemt gitarintro og lang solo fra Burton. På ”Steamroller Blues” varter Burton opp med særdeles twangy spill og vi får en av kveldens tøffeste soloer som høster stor applaus. Burton er utstyrt med fingerplekter på langfingeren i tillegg til vanlig plekter og vi får fullt utbytte av det her. Det serveres som sagt mye Las Vegas-Elvis i pompøs utgave og litt pinlig er det når trommissen misser starten på ”Burnin’ Love”. Det blir et kick når de en sjelden gang trår til og rocker. ”Little Sister” er ganske tøff med fint samarbeid mellom Burton og Finjarn, og Carl Perkins’ rockabillyklassiker, ”Matchbox”, er ei låt de tar på sparket og Finjarn viser hvorfor han er en så avholdt gitarist - en av kveldens høydepunkt. ”Can’t Help Falling In Love” var siste låt i det ordinære settet og de går rett i gang med ekstranummeret, en ordinær versjon av ”Johnnie B Goode” med fine soloer fra både Burton og Finjarn. Og det var det. På vei ut overhørte jeg kommentarer som: For mye danskebåt, for lite rock’n’roll, kjempebra, julaften, Elvis-karaoke. Delte meninger altså, men det var kult å se og høre klassiske gitarlicks fra fyren som fant de opp. Dag Bøgeberg - tekst og foto James Burton fakta: Født: 21. august 1939, Dubberly, Louisiana. Vokste opp i Shreveport, Louisiana. Kjøpte sin første Fender Telecaster i 1953 og har levd av musikken siden. Fikk tidlig jobb som husmusiker i radioshowet Louisiana Hayride der han backet artister som George Jones, Billy Walker og Johnny Horton. Første studiojobb som gitarist (spilte bass på noen singler før det) var med James Wilson i Mira Smith’s RAM Studio i Shreveport. Udødeliggjort i 1957 da han spilte gitar på "Suzie Q" med Dale Hawkins for Chess Records. Spilte fast med Ricky Nelson i 10 år, 1957-1967. Mest kjente låt er "Hello Mary Lou". Spilte med Frank Sinatra i 1968 og måtte si nei til the '68 Comeback Special, Elvis tilbakekomst på scenen. Ble oppringt av Elvis i 1969 og fikk i oppdrag å sette sammen et liveband for Kongens engasjement i Las Vegas. Spilte med Elvis’ TCB Band (taking care of business) fram til Presleys død i 1977. Opererte i denne tiden som studiomusiker og turnémusiker i ledige stunder, noe bl.a. Gram Parsons og Emmylou Harris fikk glede av. Backingmusiker på Roy Orbisons "Black and White" show i 1987. Spilte med John Denver i 15 år fram til 1995. Sju ganger nominert til beste gitarist i Country Music Award og vant prisen i 1978. Innlemmet i Rock And Roll Hall Of Fame i 2001. "I never bought a Ricky Nelson album, I bought a James Burton album", sa Burton-fan Keith Richards da han presenterte James Burton. Fender-fabrikken lanserte i 1990 James Burton signaturmodell av Fender Telecaster (se bildet på toppen av siden). James Burton har på plate og live spilt med hundrevis forskjellige artister. Han husker ikke alt selv og beklager at han ikke har skrevet ned underveis, men Bob Luman, Bobby Darin, The Everly Brothers, The Monkees, Glenn Campbell, Johnny Cash, Merle Haggard, Buck Owens, Jerry Lee Lewis, Elvis Costello (fire album), Carl Perkins, JJ Cale, Willie Nelson og vår egen Steven Ackles (to album) er bare noen av dem. Tilbake til anmeldelser 2007