Bear Family Records
* * * * *
Bobby Glynn Luman ble født på det lille stedet Blackjack øst i Texas 15. april 1937. På ungdomsskolen startet Luman cowboyband og framførte låter av folk som Webb Pierce og Lefty Frizzel, men etter at Elvis turnerte i traktene i august 1955 var ikke Luman sein med å tilegne seg rockabilliens kunst og menget seg med likesinnede. I 1955 spilte han inn rockabillydemoer under oppsyn av låtskriver Jim Shell (noen av dem er å høre på denne samlingen) i Dallas og i 1957 skrev han under for Imperial Records. "Red Hot" blir ofte regnet som Lumans signaturlåt og mange holder Lumans versjon for å være den beste (ganske lik Billy Lee Rileys versjon). Andre Imperial-innspillinger er Dorsey Burnettes "Whenever Youre Ready" og "Red Cadillac And A Black Mustache", ei låt som Sun-artist Warren Smith gjorde en cover av. Lumans slepne versjon av Ben Halls "Blue Days, Black Nights" er en av de beste undertegnede har hørt (Buddy Holly, Bobby Vee og Go Cat Go er andre artister som har spilt inn denne). De fleste av disse innspillingene har James Burton på (glitrende) gitar og James Homer Kirkland på bass. Med trommeslager Butch White utgjorde disse et suksessrikt band som ofte ble innkalt til Louisiana Hayride når Elvis, Scotty og Bill ikke var der (arrangør Horace Logan mente det ble for likt med begge banda på samme kveld).
Ved juletider 1957 mistet Luman James Burton og James Kirkland til Ricky Nelson. (Gitaristen Roy Buchanan erstattet Burton, som ble værende med Ricky Nelson i ti år, akkurat slik han gjorde da Burton forlot Dale Hawkins.) Noe av piffen gikk nok ut av Luman da, og han søkte vestover til California.
I 1958 flyttet Bob Luman det ganske ville sceneshowet sitt fra Town Hall Party i Los Angeles til Showboat Hotel i Las Vegas, han skrev også under for Capitol Records. "Try Me", hans beste innspilling for selskapet, forsvant imidlertid i dragsuget med den utdøende rockabillybølgen. Luman skrev under for Warner i 1959 og med den lystige og ganske tidstypiske popsangen "Lets Think About Living" (som han fikk av The Everly Brothers) befant Luman seg plutselig på topp 10-lista og i 1961 ble han i Billboard stemt fram til "Most Promising Male Artist". På denne tiden ble Luman ulykkeligvis innkalt til militærtjeneste og mistet anledingen til å promotere platen slik han ønsket.
Utover på 60-tallet ventet en karriere som countrysanger (han opptrådte mange ganger på Grand Ole Opry bl.a.) og Luman spilte inn for Hickory Records og Epic Records før han skrev under for Polydor. Selv om Roy Acuff og kanskje særlig produsenttyrann og manager Wesley Rose (det berømte Acuff-Rose publishing) anmodet Luman om å holde "the nigger sound" vekk fra musikken sin og fôret Luman med låter som kanskje ikke var helt etter Lumans hjerte, så var aldri blueselementene vanskelig å høre i Lumans liverepertoar.
21. desember 1977 var siste gang Luman var i studio og 15. desember året etter spilte han sin siste konsert, på Grand Ole Opry. Bob Lumans lever var ødelagt etter mange års alkoholmisbruk og han døde av lungebetennelse 27. desember 1978, 13 dager etter sin siste konsert.
Bob Luman blir beskrevet som en likandes og entusiastisk kar på evig jakt etter den store hit-en. Som Nashville-produsent og låtskriver Norro Wilson sier et sted i det 84-siders hefte som ligger med: "If Bob could have done anything he wanted, with no producers or record company bosses telling him what to do, hed be out there making that rocknroll, kick butt, Elvis stuff."
Som vanlig en grundig gjennomarbeidet samling fra Bear Family Records.
Dag Bøgeberg