Roy Buchanan med "Nancy".

Da jeg leste omtalen av Dale Hawkins’ "Dale Rocks" følte jeg for å skrive noen ord om Roy Buchanan som begynte å spille med Hawkins da James Burton sa takk for seg for å spille med Bob Luman. Buchanan spilte med Hawkins, til og fra, i drøyt tre år noe som resulterte i tolv låter innspilt, fordelt på seks singler, alle utgitt på Checker Records (underselskap for Chess Records fra 1952). Og mest kjent er nok ”My Babe”, opprinnelig en hit med munnspiller og Chess-artist Little Walter.

Brødrene Leonard og Phil Chess likte å bruke sine egne låter, som jo er forståelig ut fra økonomiske årsaker. But give the artists what they deserve. Det er jo den berømte historien om Muddy Waters som stod og malte taket i Chess studio da The Rolling Stones kom dit første gang. Dårlig singel-salg den uka. Anekdote, eller abstraksjon eller …shit.

Roy Leroy Buchanan ble født i Arkansas 23. september 1939 og vokste opp i San Joaquin Valley, California. Han flyttet etter hvert til Los Angeles og videre til Sheveport og Washington DC. Han begynte å spille lap steel sju år gammel og tok timer hos fru Presher i den lokale kirken. Hun sa: ”if you don’t feel it, don’t play it”. Buchanan hadde ”almost perfect pitch”, og øre for all musikk. Han spilte med lokale band og ble fort annerkjent for sitt spill. Han kunne visstnok alle Hank Willams’ låter helt perfekt.

Buchanan nøt godt av sine kunnskaper da han i tenårene begynte å spille gitar og tiden var moden for blues og rock and roll. Guttens gitar-helter var Merle Travis, Buck Owens/Don Rich, Roy Nichols og Mundell Lowe. Han elsket blues, men etter å ha hørt Elvis var det ingen vei tilbake - rock is here to stay.

Han fikk støtte fra familien til å satse på musikk på heltid, og startet sin lange reise on the road, en reise som varte livet ut (Buchanan ble arrestert for fyll på åpen gate i Fairfax, VA, 14. august 1988 og satt i arrest. Da en politimann rutinemessig skulle kontrollere hvordan fangene hadde det, fant han Buchanan død i cellen, han hadde hengt seg). Han spilte over alt, i hele USA og Canada.

I 1959 jobbet han en periode som frisør. En dag så Buchanan en som bar på en Fender Telecaster-gitar ute på gaten og (røver?)historien er som følger: Han løp ut, og ropte: ”That’s my guitar, I must have it”. De ble enige om at hvis Buchanan kunne skaffe en rosa Fender Telecaster, så kunne de bytte. Rosa er ikke lett, men han klarte det og de byttet. Buchanan ble eier av en Fender Butterscotch 1953 Telecaster som han kalte ”Nancy”. Denne gitaren ble hans hovedinstrument, og bidro til hans spesielle lyd. Instrumentet ble koblet til en Fender ”Blackface” Vibrolux 2x10 forsterker. ”Like a marriage made in heaven, created by a industrial designer/builder - a genius called Leo Fender”.

Buchanan utviklet en spillestil som inneholdt stringbending, partikal bending (en eller flere strenger fast + bending), volume swells (for å etterligne steel guitar, hvor han brukte lillefingeren på volumknotten, som er mulig å nå på en Telecaster), whistlers (hvor litt av huden er i kontakt med strengen i tillegg til plekteret, men man hører kun overtonen), rakeing (skrape med plekteret på strengene + flurry of notes) chicken picking.

Buchanan spilte for det meste i juke joints, klubber og roadhouses, men da han ble berømt stod han to ganger på scenen i berømte Carnegie Hall i New York. Han var en beskjeden, men eksentrisk landsens kar og var vanskelig å komme innpå, men han hadde et stort hjerte. På et tidspunkt gikk ryktet om Buchanans gode spill i en liten klubb, og mange kjendiser kom for å høre ham. Dette førte til at film/tv-selskapet PBS lagde en dokumentar om ham: ”The best un-known guitar player in the world” (Anbefales, kan kjøpes på dvd på ebay USA.) Ballen begynte å rulle og Buchanan ble tilbudt kontrakt med Polydor.

Roy Buchanan var en nyskaper, en unik gitarist uansett sjanger. Han kunne spille heart wrenching blues, ballader, country, jazz, instrumental, flamenco, klassisk; alt med det mest sjelfulle elektriske gitarspill noensinne, kanskje med unntak av Jimi Hendrix som han hadde stor respekt for og også gjorde noen låter av.

Det er mulig å få kjøpt Buchanans to første album på én cd på ebay:
Roy Buchanan (Self titled + Second album) BCD Records BGOCD 541. (Anbefales.)
Polydor Sweet Dreams The Anthology. (Bra, dekker hele karrieren på Polydor.)
Senere fikk Buchanan kontrakt med Atlantic og Alligator:
Roy Buchanan Deluxe Edition på Alligator. (Bra begynnelse.)
For viderekomne:
American Axe-Live in 1974, Live in Japan (hold pusten), Live stock.

Bruk tid på Roy Buchanan, det anbefales å høre samme musikk flere ganger før det synker inn. I et ferskt intervju sier bluesgitarist Ronnie Earl (Room Full of Blues og nå nykter) ”Buchanan’s music is healing”. I disse postmoderne tider, hvor skillelinjene slettes ut og mange mener at ingenting har betydning. Ta deg tid til Roy Buchanan. Man kan kanskje si at han har mest betydning eller interesse for gitarister, men det overlater jeg til den enkelte og avgjøre. Da Danny Gatton hørte Buchanan på en klubb i Washington DC, kjøpte han seg en Fender Telecaster.

Undertegnede er åpen for spørsmål om Roy Buchanan og/eller om gitarutstyr generelt.