HVEM: Robert Gordon (US) & Red Hot (FIN)
HVOR: Christians Kjeller, Kongsberg NÅR: Fredag 20. august 2010 Det var cruising i gatene før konserten og høvdingen sjøl ankom opp en bakke ved siden av scenen i en autentisk 1966 Chevrolet Impala Police Car, med sirener og blålys (røde). Finske Red Hot hadde varmet godt opp og dro introen til "The Way I Walk" da Gordon kom kjørende. Jævla tøft! This is the first time I sit in the frontseat of a policecar, smalt det fra Robert Gordon. Konserten ble holdt utendørs og var bra besøkt tross regn. Red Hot er det beste livebandet hans på lange tider, og mye mer rockabilly enn tidligere sammensetninger. At Gordon har gått ned 21 kilo siden i fjor høst gjør også at det blir mer spenst i showet. Vi fikk servert kjente godlåter som før nevnte "The Way I Walk", "Hello Walls", "Fire", som selveste Bruce Springsteen har skrevet for han, og "Drivin Wheel" som var høydepunktet for denne anmelderen.
Bra steming hele kvelden og blant publikum var to svensker som hadde reist langt for å høre sin helt. De fikk innvilget ønsket om et par Johnny Cash-låter, noe de fikk med sjarm og glans. En vellykket kveld ble selvfølgelig rundet av med folkets favoritt "RockBilly Boogie". Sjøl avsluttet jeg kvelden pent med å snike til meg et lite nuss av den sjarmerende rockabilly-sangeren.
|
Robert Gordon: Energimølla, Kongsberg, 18. april 2008
|
Robert Gordon featuring Danny The "Humbler": "Live from Berkeley Square"
Big Beat Records * * * * * 
Ei plate jeg burde ha skrevet om for lenge siden dette. Men bedre sent enn aldri. Dette er opprinnelig en bootleg som sirkulerte på 80-tallet og historien er som følger: Tidlig på 80-tallet slo supergitarist Danny Gatton og Robert Gordon sine pjalter sammen og laget albumet "Are You Gonna Be The One" (One Way, 1981). Innspillingen ble etterfulgt av en lang USA-turné og dette opptaket er fra den fjerde konserten på turneen. To timer før showet på Berkeley Square i California gikk Danny Gatton på scenen for lydsjekk. Med seg i bandet hadde han Shannon Ford, trommer, Lance Quinn, rytmegitar (hadde produsert "Are You Gonna Be The One") og Tony Garnier, bass. Danny plugget inn sin 53 Fender Telecaster og etter noen drag over gitarhalsen skjønte lydmann Shalom Aberle at dette var en gitarist helt utenom det vanlige og besluttet å ta opp konserten fra miksepulten. Resultatet er et av de beste rocknroll-opptakene gjort av Danny Gatton. Det var etter denne konserten at Gatton fikk tilnavnet "The Humbler". Danny Gatton viser her at han var en av USAs mest talentfulle gitarister. Gatton var en stor beundrer av veterangitarister som Roy Buchanan (spilte bl.a. med Dale Hawkins på 50-tallet) og jazzvirtuosen Lenny Breau, og med en relativt ung Robert Gordon (34 år) som inspireres til uante høyder av Gattons fenomenale spill er "Live from Berkeley Square" et konsertopptak som går utapå det meste. Inkludert på albumet er også tre låter fra filmen "The Loveless". En bikerfilm (inspirert av Marlon Brandos "The Wild One") fra 1982 der Gordon har en rolle. Soundtracket fikk god kritikk, men det var verre med filmen.
4. oktober 1994 stengte Danny Gatton seg inne i sin egen garasje og skjøt seg selv. Han la ikke igjen noen forklaring (ifølge Wikipedia). Gatton ble 49 år.
|
|
Robert Gordon: "The Essential"
Ar-Gee Records * * * * 
På slutten av 70-tallet var Robert Gordon i en sjelden posisjon for
en solo rocknroller. Som veteran med fortid i band som The Tuff
Darts (tidlig punkband fra New York som spilte inn for Sire og et av
de første banda som opptrådte på CBGBs) befant han seg plutselig i
rockpressens fokus som frontfigur i den nye bølgen av rockabilly.
Rockabillybølgen ble imidlertid aldri særlig høy (kommersielt sett)
og platene hans solgte ikke så bra som plateselskapet hadde håpet på,
men Gordon endte opp som en feiret og avholdt mann blant liberale
gammelrockere, rockentusiaster og alle andre med åpne ører, spesielt
i Europa.
Selv om Gordons repertoar hovedsakelig består av coverlåter (noen unntak finnes, "Born To Lose" og "Catman" f.eks.) er han ingen kopi, hans tilnærming er like autentisk som rebellene på 50-tallet. Gordon, og særlig på 70-tallet, levde musikken og resultatet var først og fremst albumene "Robert Gordon with Link Wray" og "Fresh Fish Special" som var på nippet til å sette rockabilly på forsiden av det kommersielle kartet for første gang siden 1956. Bruce Springsteen jammet med Gordon på klubben The Fast Lane i Asbury Park 14. mars 1979, og med Springsteen på vei mot superstjernestatus og Gordons samarbeid med Link Wray var Gordons kredibilitet sikret. Springsteen var fan og skrev "Fire" (er på "Fresh Fish Special") til Robert Gordon. Selv framførte Springsteen den live og en versjon finnes på trippelalbumet "Live/1975-85". Samarbeidet med Elvis korgruppe The Jordanairs befestet i tillegg Gordons direkte link til 50-tallet. Robert Gordon har gitt ut nærmere 20 album og samarbeidene med gitaristene Link Wray, Chris Spedding, Eddie Angel og Marco Di Maggio forteller om en kar med sans for over gjennomsnittet gode gitarister, noe det er flust av eksempler på på denne samleren. Her er glitrende versjoner av 50-tallsklassikere som "RockBilly Boogie", "Red Hot" og "Lonesome Train", og Gordons versjon av "Flying Saucer RocknRoll" er en av de tøffeste og mest energiske som er spilt inn. De ti siste låtene er tidligere uutgitte låter og liveversjoner, og tar man tittelen på samlingen i betraktning, så er vel ikke det essensiell lytting - miks og produksjon er ikke på langt nær så gjennomarbeidet som første del av albumet. Noen av dem er tatt opp ganske nylig og vi hører en mann som begynner å bli gammel og vel lever litt på gammel storhet. Likevel gleder vi oss til konsertene i Norge i april, da med eminente Marco Di Maggio Band i ryggen.
"The Essential" er utgitt i kun 1000 nummererte eksemplarer. Et forseggjort 36-siders hefte ligger med og tekster med innspillingsdato og en mengde bilder, avisutklipp og flyers er en fin innpakning for en av rockabillyverdenens store stemmer.
|
|
Robert Gordon with Link Wray:
"Robert Gordon with Link Wray"/"Fresh Fish Special" American Beat Records * * * * 
American Beat Records gjenutgir to originalalbum på enkelcd med en
rekke artister i mange sjangre. Det hele virker litt billig, her er
kun det som var på original-Lpne (f.eks. så ga Australske Raven
Records ut disse Robert Gordon platene med hele ni bonuslåter), men
original covertekst og linernotes samt remastret lyd gjør det til et
hyggelig gjenhør.
Coverlåtene hadde vært dårlige valg i 2007 (Summertime Blues, Boppin The Blues), men i 1977 var dette på langt nær så allment kjent. Vokalmessig var Gordon her nesten på høyde med forbildene fra 50-tallet (Billy Lee Riley, Sanford Clark, Gene Vincent, Carl Perkins, Warren Smith og Eddie Cochran). Bare hør versjonen av Flying Saucers Rock & Roll. Og med Link Wray på laget får Gordon mye gratis kred. 19 år etter Rumble er Wray svært så vital, noe Wrays egen Woman (Youre My Woman) er et godt eksempel på. "Fresh
Fish Special" er spilt inn året etter og har tøffere lyd og
produksjon, og Link Wrays gitar er som et barberblad. Bruce
Springsteen er allerede blitt fan av Gordon og skrev Fire spesielt
for han. Her får vi originalversjonen og her er også min
favorittversjon av Johnny Burnette-klassikeren Lonesome Train (On A Lonesome Track).
|
|
Robert Gordon - Satisfied Mind
Jungle Records Rating: 5 
Rockabilly veteranen Robert Gordon er tilbake med ny plate på finske Jungle Records. Gordon ga ut skiver på RCA på begynnelsen av 80-tallet med en viss kommersiell suksess. Rent kunstnerisk har det beveget seg fra dype avgrunner til store høydepunkter. Et av høydepunktene var mannens forrige skive på Jungle Records som kom i 1997 og het "Robert Gordon".
Hadde store forventninger til denne, men skuffelsen er stor. Første låt, "Dear One", domineres av et irriterende orgel og latin-amerikanske rytmer. Helt grusomt! Det bedrer seg litt med en vakker countryballade, "Your Angel Steps Out Of Heaven", men jaggu kommer ikke det s!)#&%¤ns orgelet der også. Heldigvis har Johnny Neel byttet ut orgelet med piano i Sleepy LaBeefs "Ain´t Gonna Take It No More". Vill og tøff versjon med masse slapping fra Johnny Cashs gamle bassist, Dave Roe. Neste låt er "Little Boy Blue", og hva får vi om ikke det samme faens orgelet!! Unnskyld kraftspråket, men orgel og rock & roll hører ikke sammen! Hvertfall ikke "kjøpesenter-orgel". I "Long Cool Woman" er det ikke nok med orgel, nei, jammen klarer de å synke ennå lavere og dra inn en clavinet. Trodde instrumentet ble gravlagt på 70-tallet. Huff! Etter ytterligere noen orgelifiserte låter kommer det plutselig et par kule låter igjen. "When I Found You" og "Mamas Little Baby" er spretten rockabilly, nærmest bare for å ærte oss. "Hør hva vi kan hvis vil vil." Noen orgel-låter til og så kommer skivas høydepunkt. En helkul rockabilly versjon av Nancy Sinatras "These Boots Are Made For Walking", spilt med tilbakelendt "dont mess with me" holdning. Kan nesten se for meg Robert Gordon i skinnjakka stå å henge på et gatehjørne, med kniv i lomma og kjetting rundt neven, sugen på trøbbel. Én virkelig perle og et knippe bra låter, men det meste er knapt taffel-jazz på denne cdn. Gitarhelten Eddie Angel (the Planet Rockers) medvirker, uten at det hjelper noe. Han er like tafatt som resten av bandet. Robert Gordon synger som en gud, bedre enn noensinne faktisk, men det hjelper dessverre så lite. Styr unna hvis du ikke er Robert Gordon avhengig eller digger kjøpesenter-orgel. Arild Rønes |