 |
| Johnny Burnette. |
Mot normalt - er det faktisk enkelte som mener det er - å falle pladask for musikk fra en
annen tidsepoke. Om det da ikke er klassiske verker eller jazz. For det er jo kunst, på samme
måte som de gamle malerne, Van Gogh, Monet og resten av dem, var de kunstnere med et evighetens
kvalitetstempel over sine verker. Men R&R og beslektede musikkformer har på ingen måte
fått et slikt anbefalingsbrev med på kjøpet. Både de som spilte musikken dengang og dagens
utøvere og fans har derimot blitt stemplet som noe bortimot analfabeter av sin samtid. Pussig
nok har ikke jazzens nytradisjonalister og "elever" av de store malerne måttet tåle like
store doser av samtidens kritikk, som for eksempel The Rock'n'Roll Trio sine mange elever. Og
elever har det vært, og er det, mange av. Man kan riktignok med rette hevde at Trioen igjen
var disipler av Elvis, Scotty og Bill, men de hadde definitivt sitt eget sound og det er på
mange måter de som sørget for å best illustrere rockabillymusikken som genre. Og deres disipler,
kanskje med New-Wave æraens rockegud Robert Gordon i spissen for forkynner teamet, har
virkelig sørget for at en gruppe som tross alt ikke solgte virkelig stort på 50-tallet i
dag er et av de mest kjente navnene fra epoken. Selv ble jeg alvorlig truffet av lynnedslaget
kalt R&R i 1977/78 og fikk dermed (noe senere) oppleve både originalen og revivalistene samtidig.
Noe som fungerte utmerket, ingen gjorde og gjør Burnette bedre en Trioen, men versjonene
av deres låter, spilt av andre, kan allikevel være svært gode - og låtene som bare er inspirert
av Trioen viser med all tydelighet at det er mere kjøtt igjen på det gamle beinet. Mitt
forhold til Johnny og Dorsey Burnette og Paul Burlison er ikke blitt svekket på disse nesten
20 årene. Kunst og godt drikke eldes da heller ikke på samme måte som oss vanlige dødlige.
 |
| Johnny Burnette. |
The Rock'n'roll trio
Som du nå har kunnet lese deg frem til var det flere likhetstrekk mellom disse tre gutta, og
den direkte årsaken til at de traff hverandre var deres felles lidenskap for boksing
(nå populært kalt ørebiting). Det var Dorsey som først kom i kontakt med Paul, under en Golden Glove turnering i 1949, og praten kom fort inn på et nytt spor - musikk. Dorsey hadde hørt Pauls
radioprogram og fortalte at han og broren også var musikere. Kanskje vi kunne komme sammen
en dag, mente han. Paul var allerede dengang en garvet musiker.
Han hadde vokst opp med både blues og country musikk og spilte i tenårene med et country
band kalt The Hoboes, et band som hadde faste radiospillinger fra "Hayloft Frolic" i Jackson.
Senere spilte han med et band som ble ledet av Shelby Follin (eller Pollin) på KWEM, West
Memphis, Arkansas. Paul skal også ha gjort en del spillinger med Clyde Leoppard and the
Snearly Ranch Boys og fikk ofte sitte inn med blues kongen Howlin' Wolf (også han med
et program på KWEM) og dennes pianist (Sun artisten) Smokey Joe Baugh, og ved en anledning
også Willie Johnson, en garvet musiker.
Allerede fra 1951 av spilte Paul, Johnny og Dorsey sammen, som musikere i andre band, eller i et eget et, ofte med forsterkning på steelgitar i Albert Vescovo og på fele Tommy Seeley. Sistnevnte en kar som senere skulle dukke opp i Doug Pointdexters band. I Craig Morrisons rockabilly bokverk Go Cat Go hevdes det dog at det var Dorsey som spilte steel, mens Scotty Moore spilte lead,
Bill Black bass og en annen kar trommer. Jeg tar dette med en bøtte salt.
 |
| Johnny Burnette. |
Det skulle uansett ta en god stund før bandet kom seg i studio, og det hersker idag
stor tvil om hvordan veien dit egentlig gikk. En singel som kom på den lille Von etiketten
fra Booneville, Mississippi, ble utgitt med solo kreditering til Johnny, men resten av
bandet skal like fullt ha vært med. Sessionen skal ha blitt satt opp og betalt for av
Bill Bond, faren til Eddie Bond, en annen kommende rockabilly artist. Året var 1954
og låtene på singelen, en som ikke akkurat ble noen storselger, var Go Mule Go og You're
Undecided. Sistnevnte låt skulle senere dukke opp igjen på en Coral singel. Året etter
skal det ha blitt utgitt en singel på Abbott kreditert Dorsey. Noen nærmere opplysninger
om sessionen som gav denne sitter jeg ikke på, men om flip siden til The Devil's Queen,
Let's Fall In Love, har Dorsey i et senere intervju sagt at den først ble innspilt i
Sun studioet, men det at han samtidig hevder at Abbott bossen Fabor Robison ledet sessionen gjør det heller tvilsomt. Selv heller jeg til å tro at 1957 er et mer korrekt årstall for denne utgivelsen. Burlison på sin side hevder da også at trioen aldri sendte noen tapes, eller gjorde noen innspillinger for Sun. Om så er tilfelle faller også historien om Sam Phillips store
feilgrep, at han avviste dem, på steingrunn. Ryktene om at det ble
gjort forsøk på å få til noe på Sun kan allikevel ha et visst sannhetsgehalt. Det var
ikke rent få av artistene som spilte på radio KWEM som prøvde seg her, og det kan jo
tenkes at Burnette brødrene gjorde et forsøk, uten Burlison. Noe virkelig fast etablert
band ble de tross alt ikke før i 1956. Men la oss holde oss i de foregående årene enda
en liten stund. Nok en ubeviselig (?) påstand fra Dorsey sier at Burlison og Bumette
brødrene skal ha backet Elvis allerede i '53. Gutten skal ha sunget Birthday Cake
under en utendørs live-opptreden (også denne sent ut på radio KWEW) de gjorde for en
bruktbilforhandler. Dette er selvfølgelig godt mulig, både tid og stedsfaktor teller
for det. En allikevel sikrere opplysning er det vel at bandet fikk sjansen til å opptre
under pausene Don McQueens Swing Band hadde når de spilte på The Hideaway Club
(hør bare på teksten til den senere innspillingen av Rock-Billy Boogie) og sakte,
men sikkert, bygde opp sitt eget rockabilly show. Etter en tid følte gutta et behov
for å satse mere proft på musikken og fikk overbevist hjemmefronten om at de hadde
noe å fare med, og at det var i New York at fremtiden lå åpen for dem... Bandet
entret sin '49 Ford i september '55 og satte kursen mot The Big Apple.