Velg side: 01 02 03 04 05 Diskografi

Gutta skal ha følt seg som 'bønder i byen', og trivdes visst ikke noe videre, men likefullt ble de værende. De fikk seg jobber der og bodde billig på det lokale WCA (noe ala studenthybler). Det musikalske satsningsområdet var The Ted Mack Amateur Hour, show som ble vist på ABC TV. Her vant de hele 3 ganger på rad i april/mai 1956 og vant med det også muligheten til å bli med på en turné med de forskjellige vinnerne. På denne tiden fikk de seg også en manager. Henry Jerome, en band-leader på Hotel Edison, gav dem kontrakt med GAC (General Artists Corporation) og Coral Records. Ifølge Burlison skal også andre store selskaper, så som Capitol, ABC og Chess ha vært interessert i dem etter suksessen hos Ted Mack, men Jerome hadde kanskje større interesser i Coral all den tid han gikk for dem. Hans hjelp til bandet stoppet ikke med dette, også regulært arbeid og husvære (i hotellet) fikset han gutta, i påvente av deres forventede store gjennombrudd. Videre satte han opp selskapet PAJAD (Paul Johnny And Dorsey) Enterprises som bandets inntekter skulle gå inn i og som skulle sørge flor å gi gutta fast lønn. Jerome sørget for litt ekstra til seg selv ved å stjele låtskriver kreditt bl.a. under pseudonymet Al Mortimer (av skattemessige årsaker).
Corals A&R mann Bob Thiele brakte inn hele 32 musikere til The Rock'n'Roll Trio's første innspillinger for selskapet og åstedet var det samme som Bill Haley hadde brukt til å spille inn klassikere som killersingelen Rock Around The Clock / Thirteen Women i, Decca's Pythian Temple Studio. Men av de 32 musikerne i orkesteret ville bare trioen bruke trommeslageren Eddie Gray (fra Eddie Gray & The Commanders). Riktignok prøvde de seg med full orkestrering, men en lytt til låta Shattered Dreams, en som originalt ikke ble utgitt, men som har dukket opp i ettertid, viser at dette må ha fungert dårlig. Pompøst og slapt, Pat'ern høres ut som forbildet! Noen helt sikre kilder på hva som gikk fore seg den 7. mai 1956 har man vel ikke, men at trioen brukte den nevnte trommisen, ble produsert av Bob Thiele og klarte å klemme ut 5 låter, det er man rimelig overbevist om. Foruten den nevnte låta var det den drivende cowboy visa Midnight Train, en opprocka You're Undecided, Tear It Up og Oh Baby Babe. Særlig showstopper'n Tear It Up, kun en lokal liste topper i bl.a. Boston den gangen, har fått klassikerstatus i dag, og det ikke uten grunn. Under innspillingen av denne skal Eddie Gray ha vært så redd for å ødelegge trommeskinnet at han med glede tok imot guttas tilbud om heller å spille på trommekoffertene! Gutten var simpelthen ikke vant til a spille så høyt... Utrolig nok er det funnet live-innspillinger fra denne tiden, de av dere som finner Skyline LP'n Johnny Burnette Rock'n'Roll (1254) vil kunne gledes over en nær himmelsk opplevelse av å høre Tear It Up og Oh Baby, Babe - live! Også sistnevnte en topper. Låtene er innspilt ved to anledninger rundt sommeren '56 og lyden er bra, publikum med på notene så det holder! I førstnevnte er det endog allsang i salen, og jentehylene er påtagelige i begge to! Og bandet rocker selvfølgelig skjorta av seg!!! Ubetalelig.


Fuzzsoundet, trioens særmerke fremfor noe annet, dukker opp på deres neste innspillinger og om dette har det versert mange historier. Den mest 'klassiske' er at soundet kom til ved en tilfeldighet. Under et show i Philadelphia (før gutta gikk i studio) gikk en Fender rørforsterker i gølvet med det resultat at et rør løsnet og ga en noe forvrengt lyd, men Paul innså at den lett kunne la seg fikse. Det geniale er at han lar det være... Men det verserer altså ulike meninger om hvordan fuzzsoundet kom til, og enda mere interessant - det hersker også uenighet om hvem som faktisk spiller fuzz gitaren! Noe som startet som et rykte var at det var Grady Martin som stod for denne. Paul hadde spilt lead på deres N. Y. session, men blitt redusert til rytmegitarist til deres neste klassiske Owen Bradley sessions i Nashville... I to forskjellige innlegg i bladet Continental Restyling, skrevet av to av dagens gitarvitere (John Porth) og sjefsgitarister (The Bamshakers' Mika Liikari), hevdes det samme. Og det kan ikke underslås at soundet på gitarene på gruppens N.Y. og Nashville innspillinger er ganske så forskjellige. Stemmer denne teorien, noe Paul selvfølgelig benekter på det sterkeste, faller også historien om fuzz-soundets tilblivelse i filler... Og det er jo unektelig litt merkelig da, at studioet hyret topp gitaristen Grady Martin bare for å spille rytmegitar. En lytt på Gradys innspillinger med andre artister på den samme tiden, Don Woodys Bird Dog Barking Up The Wrong Tree, Autry Inmans Be Bop Baby og Johnny Hortons I'm Coming Home / Honky Tonk Hardwood Floor med flere kan hjelpe deg til å komme til en egen mening om saken.

En annen ting som teller som et pluss for Trioens sound er den flotte lyden i selve studioene. The Pythian Studio var en stor rund ballsal med solid høyde under taket, noe som gav et naturlig ekko. Ifølge forfatteren John Swenson, i hans Bill Haley biografi, ble i tillegg et tilsluttet kjøkken brukt som en ytterligere ekkoforsterker. Ballroom blitz! Flott lyd ble også skapt i Owens studio, jeg hadde nær sagt selvfølgelig!