Untitled

NASHVILLE CATS

Trioens neste session ble altså lagt til nok et ypperlig studio, Owen Bradley's Studio i Nashville, mellom den 2. og 5. juli '56. Bare et par måneder etter at Gene Vincent hadde skrevet musikk historie samme sted - med hit'en Be-Bop-A-Lula og et annet høydepunkt i rockebistorien - Race With The Devil.

Den første dagen forsterkes bandet med en trommeslager - Murray M. "Buddy" Harman Jr. og til dag to trår også Owen Bradley, sjefen sjøl, til på piano. Den første dagen spilles det inn 4 låter, samtlige covers, men alle blir gitt et solid rockabilly treatment. Tiny Bradshaws Train Kept A-Rollin' (en låt som senere igjen ble planket av The Yardbirds) er stor og fuzzy. The Delmore Brothers' Blues Stay Away From Me har originalens fine stemning intakt. Fats Dominos All By Myself sitter bra og Sticks McGhees Drinking Wine Spo-Dee-O-Dee er vel idag nær like kjent i deres versjon...Forståelig nok. Killer gitar, rocka vokal og en-ubetalelig slap-rytme. Den 3. gjør de enda to covers til sine egne, Nugtrees bluesy ballade Chains Of Love og Turners Honey Hush (en fuzzy godbit) samt to band originaler, rockaballadene Lonesome Tears In My Eyes (lytt ordentlig til denne!) og I Just Found Out. På Amerikas store dag, den 4. juli, er Owen ute av studio, Murray på plass, og gutta bestemmer seg for å rocke taket av studioet! Mannen bak det mest rocka navnet siden Rock & Roll - Milton Subatsky, har pennet den flotte Rock Theraphy, dagens sletteste låt! De virkelige kanonene er deres killer versjon av Fats' Please Don't Leave Me, innspilt i to versjoner med den dengang uutgitte som den klart råeste, og den tøffe Rock Billy Boogie. Hør bare hvordan Johnnys vokal drar gitarspillet fremover i denne. Hva som skjedde den siste innspillingsdagen vet jeg ikke, men de høye herrer må vel ha vært lite imponert over 4. juli feiringa. Den 5. fylte man nemlig opp studioet med Murray, Bradley, Grady Martin (eller var det Paul?) på rytme gitar og The Anita Kerr Singers. Resultatet blir delevis deretter, visst får vi perler som Lonesome Train (to takes av denne Moore/Subotsky låta ble innspilt), Wayne P. Walkers' Sweet Love On My Mind og deres egne Your Baby Blue Eyes, men balladene My Love, Youre A Stranger og Henry Jeromes (?) I Love You So (to takes finnes) holder ikke helt samme klasse.

Det skulle gå en god stund til Coral sendte bandet tilbake til studio, men åstedet var det samme da de returnerte for å gjøre 4 låter den 22. mars 1957. Deres siste innspillinger som The Rock'n'Roll Trio. Også denne gangen ble det lagt ned et par solide stykker musikk, flotte og intense Touch Me som Johnny hadde pennet med god hjelp av flere, og enda tre lånte låter: De mere svingende og søte If You Want It Enough og Butterfingers (du har kanskje hørt denne med Tommy Steele!) og Eager Beaver Baby, en med langt mere sting.

ROCK, ROCK, ROCK!

Bandet hadde et liv utenom studioet også, de gjorde en masse live-shows og dro på stjemespekkede turneer med andre av tidens rockeartister. Via sin manager, og Alan Freed, fikk gutta også tilbud om å gå til filmen. Resultatet var et par minutters uforglemmelig rockehistorie som kunne (og kan) beskues i den viktige B-filmen Rock, Rock, Rock, innspilt sent i 1956. Bandet kan sees fremførende (eller rettere sagt mimende til) Lonesome Train, men dessverre hadde bandet allerede nå slått sprekker og det er Johnny Black, Bills bror og tidligere bassisten til den mere obskure rockabillien Jack Earls, som slapper bassen i filmsekvensen - ikke Dorsey. Dorsey var allikevel tilbake i gruppa til deres tidligere nevnte siste session. Før bandet kom så langt som til studioet hadde de altså fått med seg opptredener i flere Alan Freed Shows og vært en av de første hvite gruppene med stor suksess på The Apollo, hadde turnert/spilt med Gene Vincent, Chuck Berry, LaVern Baker, The Moonglows, The Flamingos, Jodimars, Carl Perkins, Clyde McPhatter & The Drifters, Frankie Lymon & The Teenagers, Eddie Fontaine og Lonnie Donegan (som også måtte låne Dorsey til sitt show på The Fox Theatre i Detroit en gang i '57), og opptrådt på showene American Bandstand i Philadelphia (to ganger, og det live!), The Perry Como Show (Kraft Music Hall?), Wink Martindales "Dance Party" TV-Show i Memphis og The Steve Allen "Tonight Show". Bandet spilte i første rekke nord i sørstatene, da det var her deres bookingbyrå (GAC) hadde sitt domene. Ifølge Burlison skal Trioen ved flere anledninger ha åpnet for Gene Vincent og hans BlueCaps, både før og etter innspillingen av filmen "Rock, Rock, Rock", og vekselvis med Dorsey og Johnny Black i gruppa. Bilder av Johnny og Gene poserende ved sistnevntes T-Bird finnes, men det som skulle ha overlevd for ettertiden er et filmopptak fra et show de gjorde i '57, et der de gjør Hound Dog sammen og avslutter med å peke på hverandre! Johnny skrev forresten et par låter til Gene, My Heart og I Got To Get To You Yet, to låter som dukket opp på dennes Sounds Like Gene Vincent LP.

THE BREAK-UP!

Hovedgrunnen til at bandet ble splittet skal ha vært at Dorsey var svært misfornøyd med at broren ble kjørt frem som soloartist. Han hadde selv stått for det vokale i låter som Sweet Love On My Mind, Midnight Train, Chains OfLove og My Love, Youre A Stranger og hadde lite til overs for gruppenavnet The Johnny Burnette Trio. Triobetegnelsen, ved siden av Johnnys navn, var dog reell nok. De brukte jo alltid en trommeslager i studio og live var det som oftest Tony Austin, visstnok en fetter av Carl Perkins, som fylte rollen. Den direkte årsaken til bruddet skal allikevel ha vært en slåsskamp mellom brødrene i Niagara Falls, like før innspillingen av filmen tok til. Tilbake på 40-tallet skal brødrene ha øvd seg på boksing ved å binde venstrearmene til hverandre og så slåss... Skulle tro de fiksa biffen godt under fossefallet også!