Built For Speed. Far og sønn Westhagen. Liten mann, stor gitar. En teknikkens mester, Marco Di Marcio. Mr RockBilly Boogie, Robert Gordon.

"We’re Gonna Have a Party" har lenge vært fast nummer 1-låt på Built For Speeds konserter. Ikke vanskelig å skjønne, den setter en standard Built For Speed for to år siden sjelden klarte å følge helt opp. Slik er det ikke lenger. Built For Speed har nemlig klatret til et høyere nivå etter hvert som trommesønn Andreas Reiten Westhagen har modnet i både alder og spill. Nå er det groovet som gjelder, han har kommet så langt nå at han ikke trenger å bevise lenger. "Don’t Blame It On Me" følger godt opp. Kontant og steinhard rock’n’roll - Built For Speed-style. "Chevy Van Boogie" og "Hot Rod Golf" rocker som et uvær og Little Richards "I Got It" er stram, energisk og tøff. I "I’ll Get You" har Built For Speed en potensiell hit - flott, kjapp og melodiøs rockabilly. Anders Westhagen drar lange Setzer-inspirerte soloer på låter som offbeat rockabillyslåtten "Flat Top Joint" (fra "Nasty") og det er tilløp til swingdans foran scenen.

Gitaren måtte i perioder stemmes mellom låtene og tok vekk noe av konsentrasjonen og flyten i settet. Istedenfor å beholde spillemodus i pausene måtte de liksom starte på nytt hver gang. Det bedret seg etterhvert og en Ray Harris-låt, "Baby Come On" tror jeg den het, var forrykende med strålende vokal og kåres herved til kveldens beste låt fra Built For Speed. Men egen låtskriverkunst av høyt format beviser Built For Speed flere ganger og "What’s Wrong Now" er et godt eksempel. Låta glir rett over i en tøff instrumental med saftige kraftakkorder fra Anders før punktum settes med en solid versjon av Motörheads "Ace of Spades".

Marco Di Maggio Band kommer fra Italia og dette var gruppas første opptreden i Norge. Marco Di Maggio er en av rockabillyverdenens mest avholdte gitarister og vi hadde høye forventninger da lille Marco, slepent antrukket i svart og sydeuropeisk svart i hår og øyer entrer scenen. Telecaster-gitaren ser veldig stor ut på den lille mannen. "Baby Let’s Play House" smasher igang og det rocker og swinger i verdensklasse. Vi får en "rullende" billy-versjon av Buddy Hollys "Everyday" med fantastisk picker-solo. Trommer og bass får ha oss unnskyldt. Kjempebra, men det er Marco som i sin beherskede framferd eier scenen.

Vi får mye Holly-inspirert musikk krydert med countrybilly-elementer, og låter fra, for det meste, de to siste platene, men en og annen fra de eldre utgivelsene også. The Police’ "Every Breath You Take" som Marco har spilt inn flere ganger, passer bedre live enn på plate. Det samme kan sies om "Don’t Let Me Be Misunderstood". Greit live, men som vi har påpekt tidligere, låtene er så kjente at det er unødvendig på plate.

Marco har Anders’ gitar som reservegitar og henger på seg den store Gretsch’n og smeller til med "The Wildest Game". Det er rop og svar mellom scene og sal, folk er lykkelig med på notene og Anders’ gitar får virkelig kjørt seg denne kvelden.

Vi kjenner igjen lyden av Marco Di Maggio Band fra platene, men det er tøffere live. "Don’t Let Me Be Misunderstood" avslutter et teknisk meget imponerende sett, men vi sitter etter hvert med følelsen av tilløp til gitaronani.

Det var tid for kveldens hovedattraksjon. En tremolo-overdrysset og seig "The Way You Walk" dro igang Robert Gordons avdeling. Gordon har fått et godt synlig kroppslig alderstillegg, men stemmen er så godt som inntakt og det sleske smilet er på plass. Marco Di Maggio Band hadde byttet til el-bass og lydbildet ble følgelig et litt annet. Bandet virker ikke like avslappet nå, det var tydelig at konsentrasjonen var rettet mot å følge Robert Gordon og det virket i starten som de hadde problemer med å finne samme hastighet som stjerna. Vi får kjente låter som "Devil In Disguise" (Elvis), "Be-Bop-A-Lula", og på "Lucille" synger Marco flott tostemt i lag med Gordon.

Følelsen av at låtene gikk aningen for sakte og ble litt tunge meldte seg oftere og oftere. Men Gordon virker godslig, og etter en halvtime tar stjerna ei pause. Marco Di Maggio Band er selvsagt utsøkt pausefyll og knaller til med "All By Myself" (Burnette). Den blir lang med både bass- og trommesolo. Marco friker ut og spiller noen toner fra "Chattanooga Choo Choo". Det blir en intens jam med gitaren på nakken og halsbrekkende løp og finter før de er tilbake i "All By Myself".

Marco skryter av Built For Speed og inviterer Anders opp på scenen. Eddie Cochrans "20 Flight Rock" får så hatten passer og Marco smiler godt da Anders drar Cochrans solo tone-for-tone. Den fullsatte salen satte da også tydelig pris på gitarduellen.

Robert Gordon kommer på igjen, bandet blir igjen knytt og konserten blir liksom litt traurig, selv om det er mer sprut nå. Vi får masse kjente coverlåter i litt tungt tempo, eller kanskje det er bluesete? Vi hører gammel storhet i stemmen inni der, men noen entusiastisk opptreden var det ikke, selv om Gordon var i godt humør og smilte og lo. "Worrying Kind" var ganske tøff og selvfølgelig får vi "Fire" (låta Springsteen skrev til Gordon), som imidlertid blir litt danseband med tilløp til Elviskaraoke.

Det går mot slutten. Eldar Vågan blir kalt ut på scenen og til stor jubel hyller han Robert Gordon som en av sine største helter. Anders Westhagen er også på scenen og endelig får vi "RockBilly Boogie". Er litt usikker på hvor bra det var, jeg ble opptatt med å ta bilder, men det er tydelig stas for de norske gutta som har vært Gordon-fans i mange ti-år. Vågan er med og synger og drar noen toten-strofer inni der. Gordon går av scenen og plutselig var det slutt. Det var ikke snakk om noe ekstranummer og folk følte seg nok litt snytt akkurat da. Likevel en fin og minnerik kveld i flotte Energimølla selv om vi savnet "Red Hot", "Flying Saucer Rock'n'Roll", "Lonesome Train" osv osv som Gordon har gjort plateversjoner av som godt matcher originalene fra 50-tallet.

Se også "Ukas bilde" 2008, uke 17.

Dag Bøgeberg - tekst og foto

Tilbake til anmeldelser 2008