Tilbake til anmeldelser 2010

Trademark flanellskjorte og 63-års bursdagfeiring i Oslo. (Foto: Roger Stormo) HVEM: John Fogerty HVOR: Sentrum Scene, Oslo NÅR: Onsdag 28. mai 2008 John Fogerty leverte varene foran et stappfullt Sentrum Scene. Hva kunne egentlig gå galt med den låtskatten å velge fra og med menigheten på plass? I tillegg var det hans 63-års bursdag og trademark flanellskjorta var selvsagt på. Tre knalllåter fra 1969 åpnet ballet: "Born on the Bayou", "Bad Moon Rising" og "Green River". Han plukket fra 1969 – 1971 Creedence-katalogen, ikke fra debutalbumet i 1968 og ”fullt-band-demokrati” albumet Mardi Gras fra 1972, og var innom det meste av solokarrieren, inkludert den obskure 1973-singlen "Comin’ Down The Road" som også ble framført på årets Grammy. Men Fogerty er og blir en underlig skrue, og til tider ekstremt produktiv. Fem album i 1969/70. Andre tider helt borte, ingen album mellom 1975/1985 og 1986/1997. Nå er han inne i en skikkelig go’ periode både på platefronten og live. Det er mindre enn to år siden han var her sist, i Langesund (se anm under). Fått fred med fortida virker det som om han har og, med seneste albumet Revival og låta "Creedence Song" (ikke framført, men med på turneen). Klokelig nok holder Fogerty seg tett opptil plateversjonene bortsett fra på noen ganske få låter hvor det blir litt ekstra chooglin’. Nytt på denne turneen var country fela og med den fikk "Looking Out My Backdoor" og "Cotton Fields" en ekstra country blend. Artig. Bandet var støtt som grunnfjell og det låt knallbra. Det å skrive enkle låter uten å skli over i det banale er en kunst Fogerty behersker til fulle. Høy allsang faktor, spesielt på "Have You Ever Seen The Rain". Jeg talte fem låter fra Revival. Det var kanskje i meste laget selv om albumet er bra det. Denne gang fikk vi ikke "Lodi" og "Up Around The Bend", men de er med på turnesettet de og. Han varierer tydeligvis litt fra kveld til kveld og bra er jo det. Konserten ble avsluttet med det som har vært vanlig i det siste: "Fortunate Son", "Rockin’ All Over The World" og "Proud Mary". Supre saker John! Du er nesten tilgitt for at du aldri kom hit med Creedence. Rune Holtet

Tilbake til anmeldelser 2008

John Fogerty: "Deja Vu All Over Again" Geffen Records * * * * John Fogerty er mange ting, men forutsigbar kan han ikke beskyldes for å være. Solokarrieren har gått i rykk og napp og det har gått opp til ti år mellom hvert album, og når så platene endelig kommer, kan de være så brilliant bra som "Centerfield" og "Blue Moon Swamp" eller rett og slett dritdårlig som "Eye of the Zombie". På forhånd har det ikke versert noen rykter om Fogertys nye skive, men det kanskje mest bemerkelsesverdige ved mannens sjette post Creedence Clearwater Revival studioalbum, "Deja Vu All Over Again", er at det er den mest gjennomsnittelige plata Fogerty har gitt ut. I motsetning til mannens forrige studioproduksjon, den sydstatsinfluerte "Blue Moon Swamp", er det ikke noe gjennomgående lyrisk eller musikalsk tema, ei heller blir albumet løftet fram av forventningene som comebacket i 1997 gjorde. Istedet smyger "Deja Vu All Over Again" seg stille inn i butikkene i september 2004 og musikken er tildels like neddempet som utgivelsespartyet. Fogerty har selv hånd om arrangementer og produksjon og selv om innspillingen har foregått i et profesjonelt studio i Los Angeles med studioveteraner som trommeslager Kenny Aronoff og mikset av Bob Clearmountain, har albumet en hjemmelaget følelse, mest fordi låtene er så enkle og neddempet. "Deja Vu" har litt av alt som kjennetegner John Fogerty - noe rockabillyinspirert ("Honey Do", "Rhubarb Pie"), swamp rock ("Wicked Old Witch"), god gammeldags rock'n'roll ("Sugar-Sugar (In My Life)") og søt akustisk country ("I Will Walk With You"). Til og med en protestsang i forlengelsen av "Have You Ever Seen the Rain" får vi i tittelkuttet som trekker paraleller mellom Vietnamkrigen og krigen i Irak. Selv om lyden og produksjonen er i glatteste laget er dette låter å glede seg over. Dog må det tilføyes at her og der kryper følelsene fra "Eye of the Zombie" fram. Den hjernedøde Ramones-rocker'n "She's Got Baggage" og den skeive disco/new wave følelsen i "Radar" og "Nobody's Here Anymore", hvor Fogerty låter som en gammel stabeis som tida har gått fra. Disse klarer likevel ikke å ødelegge inntrykket av en avslappet samling med låter som greit glir inn i det vi liker med John Fogerty. Bortsett fra tittelkuttet er det ingen låter med klare meldinger her, men vi får nok inspirerte øyeblikk som garantert gjør det mulig for de fleste Fogerty-tilhengerne å finne noe å like. (Men det er veeeldig lenge siden "Up Around The Bend".) Dag Bøgeberg

Creedence Clearwater Revival: Platinum Fantasy 2 cd/Amigo Ikke mange band har definert den nakne essensen i rock’n’roll på samme måte som Creedence Clearwater Revival. «Travelin’ Band» var den første Creedence-låta undertegnede hørte. Det var i 1970 og jeg var 13 år gammel. For første gang la jeg merke til de forskjellige instrumentene på en plate og den gjorde at jeg begynte å lytte til musikk på en ny måte. Jeg har i alle år siden med jevne mellomrom spilt de gamle LP-ene og Creedence musikk har tålt tiden godt. «Platinum» er en glimrende samling låter av tidligere utgitt materiale – satt sammen av svenske Lennart Persson. Musikken er remastret, men dette er gjort med nennsom hånd slik at lyden er blitt fantastisk bra og ikke digitalisert ihjel slik tilfellet er med mange andre samlinger/nyutgivelser. Låtene ligger ikke i kronologisk rekkefølge på CDn. Dette gjør at det er vanskelig å følge bandets musikalske utvikling, men det gjør samlingen mer variert å lytte til. Eksempelvis løftet når «Hey Tonight» tar over etter «Long As I Can See The Light». Jeg savner noen essensielle låter; «Tombstone Shadow», «Ooby Dooby» og «My Baby Left Me», men dette er pirk i denne sammenheng. Da Creedence Clearwater Revival slo igjennom på slutten av sekstitallet var det dårlige tider for den tradisjonelle rock’n’roll-musikken. Det var psykedelia som gjaldt, og hvis far-out tekster og endeløse gitarsoloer ikke var din greie var Creedence oasen som redda deg. Og det hadde ingenting med nostalgi å gjøre – de definerte den originale energien i rock’n’roll. Strippet ned til det essensielle. Bandets musikk var fylt med vitalitet, overlegne låter og tekster. John Fogerty stod fram som en Chuck Berry for syttitallet. John Fogerty gjorde aldri noe stort nummer av sin dype kjærlighet for musikken som inspirerte han i ungdommen. ”I’m not a seventies press agent for the fifties all we did was to sort of clean it up and make it not more traditional, just not so darned irritating” sa han en gang i et intervju. Musikken var så forfriskende at du kunne bli forledet til å tro at Creedence var et helt nytt band, men i virkeligheten hadde de spilt profesjonelt i ti år. De hadde vært et rock’n’roll band helt siden gutta gikk på skolen i El Cerrito og var vel bevandret i den korte og stramme hit-single måten å lage musikk på som datidens psykedeliske musikere så velmenende foraktet. El Cerrito var en arbeiderklasse drabantby, langt fra den psykedeliske stemningen i San Francisco og de politiske holdningene på Berkeley-universitetet. ”I was born on a Sunday . on Thursday I had me a job”, som Fogerty synger i en av sine låter. Tretten år gamle John Fogerty hadde håndplukket medlemmene i bandet; de var alle skolekamerater fra El Cerrito. Bandet ble først oppkalt etter Johns eldre bror Tom, som i Tom Fogerty and the Blue Velvets, men det var John som sang for det meste. I 1964 fikk de platekontrakt med det lokale jazz-selskapet Fantasy som forandret navnet på bandet til The Golliwogs og ga ut totalt syv singler med dem. Alle platene var fylt av ungdommelig glede og inspirert av The Beach Boys, The Rolling Stones og Them, men også av gnistrende rockabilly. Tom sang på de tre første singlene, men fra da av var det John som gjaldt. På den siste singlen hadde John tatt full kontroll over bandet. ”Walk On The Water”, senere spilt inn på nytt av Creedence og inkludert på denne samleskiva, er helt og holdent Johns verk og også en blåkopi for det som skulle komme. I 1967 var Fantasy på konkursens rand og ble solgt til Golliwogs fan Saul Zaentz. (John Fogerty kom senere på kant med Zaentz, og på soloalbumet «Centerfield» hadde han skrevet en låt han kalte «Zaentz Kan’t Dance». Tittelen ble forandret til «Vance Kan’t Dance» etter press fra Saul Zaentz.) Og med nytt fengende navn, Creedence Clearwater Revival, var gutta klare for verdensherredømme. Det første lille gjennombruddet kom på grunn av streik i en lokal radiostasjon. Creedence spilte støttekonserter for de ansatte og som takk begynte radiostasjonen å spille de upubliserte opptakene som skulle bli deres første LP. Creedence-feber var resultatet og deres versjon av Dale Hawkins 50-tall klassiker ”Suzie Q” var snart en topp-40-hit. Låta klatret nesten til nummer 10 og LPn den var hentet fra solgte til gull. Etter dette pumpet bandet ut en jevn strøm av brilliante singler: ”Proud Mary”, ”Bad Moon Rising”, ”Green River”, ”Down On The Corner”, ”Fortunate Son”, ”Travelin’ Band”, ”Up Around The Bend” osv. Den kanskje største prestasjonen var at Creedence perfeksjonerte singleformatet på en tid da alle andre “seriøse” rockband kun konsentrerte seg om LP-formatet. Men i motsetning til hva man skulle tro var ikke John Fogerty en veldig produktiv låtskriver. I et intervju uttalte han: – Jeg skriver ikke hundrevis av låter. En gang jeg traff Bob Dylan og vi ikke hadde sett hverandre på et års tid sa han at ”du må vel ha skrevet et par hundre sanger siden sist”, men det er slik han jobber. Jeg hadde ikke skrevet ti låter engang. Jeg jobber med en låt i evigheter til jeg er fornøyd. Folk tenker ikke på arbeidet som ligger bak en låt når de hører den på plate. Uansett om plata går til topps eller blir slaktet og aldri spilt mer. Han fortalte videre i intervjuet hvordan musikken i Creedence Clearwater Revival ble til: - Jeg var alene da jeg laget musikken. Jeg var alene da jeg arrangerte musikken. Jeg var alene da jeg la på koringer, gitarer og andre ting. Jeg var alene da jeg produserte og mikset platene. De andre var der da vi øvde inn låtene og spilte inn grunnkompet. Fogerty sier videre: - For meg var Creedence en tikkende bombe. Sånn jeg ser det så hadde vi rimelig suksess med ”Suzie Q” og med vårt første album. Da vi spilte inn den viktige oppfølgeren, ”Proud Mary” var det første gang vi var i et førsteklasses Hollywood studio. RCAs Los Angeles studio. Og der og da begynte problemene. De andre i bandet insisterte på å skrive låter til den andre LPn. De ville være med å arrangere og de ville synge. Det gikk så langt at de sang backing vokal på ”Proud Mary”, og det låt forferdelig. De la på tambouriner etc. og enda verre ble det. Der og da forstod jeg at jeg måtte gjøre et valg. Vi var enda ikke noe annet enn et ”one hit wonder” og ”Suzie Q” hadde ikke engang vært en kjempehit. Denne neste plata måtte enten bli en suksess, eller så var det tilbake til vanlige jobber. Det ble mye krangling. Jeg husker at jeg var veldig klar på at jeg ikke ville tilbake til vanlig jobb. Vi måtte lage den best mulige plata og det betydde ingenting hvem som gjorde hva så lenge resultatet var det absolutt beste vi kunne klare. Og selvsagt var det jeg som måtte gjøre det. Og det gjorde han. Creedence LPr, alle listetoppere, ble stadig bedre. Den femte LPn – ”Cosmo’s Factory”, utgitt sommeren 1970 – inneholder Fogerty klassikere som den paranoide ”Run Through The Jungle”, den vemodige ”Who’ll Stop The Rain” og den ekstatiske ”Long As I Can See The Light”. Fogerty så ut til å ha en utømmelig kilde med låter, og under de primitive og sensuelle rytmene og den rå, bluesete vokalen, var tekstene alt annet enn enkle. Marerittaktige visjoner med politiske undertoner parret med Fogertys poetiske fascinasjon for det mytiske Sørstatslandskapet frembrakte noe av den beste rocklyrikken noen gang skrevet. En av gruppens aller beste låter, ”Who’ll Stop The Rain” er et godt eksempel. Kontrasten mellom den herlige melodien og den pessimistiske teksten om Vietnamkrigen er slående. Tom Fogerty forlot bandet i 1971 (han døde av tuberkulose 6. september 1990) og på «Mardi Gras» – bandets siste LP – var kvaliteten på musikken sunket betraktelig (dog med et par unntak – «Sweet Hitch-Hiker» f.eks.). Alle de tre gjenværende medlemmene var med i produksjonen og rockkritikeren Jon Landau skrev: «den verste plata jeg har hørt fra et stort og kjent band». 16. oktober 1972 – etter en utsolgt verdensturne – annonserte Creedence at de var oppløst. En æra var over. Creedence Clearwater Revival gav oss en fantastisk gave med førsteklasses amerikansk rock’n’roll med dype røtter i blues, hillbilly og femtitalls rock’n’roll, og de aller fleste viktige låtene ligger på denne doble CD-samleren. John Fogerty og bandet hans har etterlatt seg et uutslettelig og dypt hakk i rock’n’roll-primstaven. ANBEFALES! Kilder: Diverse linernotes, Internett, Q Rock Stars og meg sjæl. Dag Bøgeberg

Tilbake