The Blasters: "4-11-44" Evangeline Records * * * * Vi er mange som med lengsel og smerte har ventet på at the Blasters skulle gå i studio igjen og bandet er lett gjennkjennelige på sitt første studioalbum på nesten 20 år. Det bluesete og rockete uttrykket, Phil Alvins umisskjennelige tenor og rootsrock-mestrene er tilbake, hvertfall mer eller mindre. Ingenting er som før sies det, men enkelte ting forandrer seg aldri. Nylig avholdte gjenforeningsturnéer har vært med originalbesetningen, men her har Jerry Angel, trommer og Keith Wyatt, gitar, overtatt for henholdsvis Bill Bateman og Dave Alvin. Da the Blasters dukket opp i rockabillymiljøet som vokste fram i Los Angeles i kjølvannet av punken viste de et bredt utvalg av musikalske stilarter og pustet på mange måter nytt liv inn i rock'n'roll. Nå er de blitt gamle gutter som prøver å gjennopplive det som engang var og de er (hardt sagt) blitt et standard revival-band. Innstillingen og innfallsvinkelen er inntakt, og sjela til rockabilly og blues er fortsatt i behold, bandet låter besluttsomt og leverer varene som de alltid har gjort, men her er intet nytt. Men ser vi bort fra slike småting og når the Blasters fyrer løs med heidundrende rock'n'roll som i "Rebound", dette albumets "Marie, Marie" og skivas beste låt, og "Love Is My Business", midtempo rock'n'roll og tradisjonell Blasters som ikke skiller seg veldig ut, men som sannsynligvis er en ny livefavoritt, er det likevel en god del å glede seg over. Produksjonen og lyden er tøff, og den ofte lett fuzza gitaren er mikset gledelig langt fram. Keith Wyatt prøver på ingen måte å fylle de store skoa etter Dave Alvin, men er seg sjøl og selv om dette ikke er like originalt som de tidligere studioplatene til the Blasters så er det låtene og ikke Wyatts sin skyld. 4-11-44 er ei variert plate. Her er fort, midtempo og sakte rhythm'n'blues, blues, rock'n'roll og ikke så mye rockabilly, boogie, shuffle og innslag av country. De saktere innslagene kan bli noe langtekkelige, men levd liv skal ikke kimses av og Phil Alvin vrenger sjela og synger blues nesten bedre enn noengang. Etter første gjennomspilling var jeg ganske skuffa, men skiva har modnet og vokst, låtene har kvaliteter det tar litt tid å oppdage og selv om the Blasters på ingen måte er noe banebrytende band lenger så vil 4-11-44 jevnlig bli puttet i spilleren min. Dag Bøgeberg

The Blasters: "Live: Going Home" (dvd) Shout Factory * * * * * Selv om originalbesetningen i The Blasters ga ut mange bra plater, var deres kraftrockete blanding av rockabilly, blues, country og alt mulig annet man elsker å høre en festlig lørdagskveld, alltid ment å skulle oppleves "live and loud". Lykkeligvis ble originalbesetningen, Phil Alvin på gitar og vokal, Dave Alvin på sologitar, John Bazz på el-bass og Bill Bateman på trommer (med i besetningen er også pianisten Gene Taylor som ble med i The Blasters kort før bruddet i 1981) gjenforent våren 2002 for en håndfull konserter i California i anledning utgivelsen av "Testament: The Complete Slash Recordings (1981-1985)", og da Dave Alvin besluttet å sette det definitive punktum i august 2003 ble det gjort med stil og en gjeng spesielle gjester ble invitert - Chicagoblues munnspiller Billy Boy Arnold, rockabillylegende Sonny Burgess og medlemmer fra to klassiske doo wop grupper, The Calvanes og The Medallions. Og avslutningskonserten er det som er foreviget på denne dvd’n (opptaket er også utgitt på cd). Det er naturlig å sammenlikne med "Trouble Bound", livealbumet som kom etter den første bolken med konserter i 2002. På "Live: Going Home" er The Blasters litt "åpnere" og pianist Gene Taylor har større plass å boltre seg på. Og med alle gjestene underveis får The Blasters rik anledning til å vise hvor allsidige de er og hvor røttene ligger. Begge albumene dokumenterer på en fin måte et av Amerikas største roots-rock band plassert i sitt naturlige miljø – på scenen foran et entusiastisk publikum – og på samme måte som på "Trouble Bound" viser "Live: Going Home" at årene som har gått ikke har dempet The Blasters evne til å framføre musikken som gjorde "American Music" til en legendarisk låt verden over. Hvis du i det hele tatt digger The Blasters må du høre begge platene, og når du har gjort det håper du at brødrene Alvin nok en gang kan lappe sammen forholdet lenge nok til å ta bandet sitt ut på veien igjen. Mektig stoff dette. Dag Bøgeberg

The Blasters: Testament: The Complete Slash Recordings (1981-1985) Warner/Slash/Rhino We got the Louisiana boogie and the Delta blues We got country swing and rockabilly, too We got jazz, country western, and Chicago blues It's the greatest music that you ever knew. Dave Alvin skrev om amerikansk musikk i låta "American Music". Han kunne like gjerne ha skrevet om bandet sitt, The Blasters, som brukte "American Music" som tittelkutt til sitt første album. Selv om The Blasters dukket opp i rockabillymiljøet som vokste fram i Los Angeles i kjølvannet av punken viste the Blaster et bredt utvalg av musikalske stilarter som plasserte bandet langt foran resten av miljøet. The Blasters var et overlegent tight og smakfullt band med nok kraft, intelligens og lidenskap til å fylle opp mange band. Phil Alvin var en sanger som visste hvordan man med storartet gestikulering likevel hadde full kontroll over de små detaljer. Broren, Dave Alvin, var en eksellent låtskriver som aldri la skjul på sine inspirasjonskilder, men likevel fant sin egen stil og uttrykk i tillegg til å være en framifrå gitarist mens bassist John Bazz og trommeslager Bill Bateman var en stødig og swingende rytmeseksjon. The Blasters gav ut to supre album på Slash Records som hevet det såkalte roots-rock nivået på hele 1980- og 1990-tallet. I 1981 kom Slash-debuten, The Blasters, i 1983 Non Fiction og live EPn, Over There: Live at the Venue, London kom i 1982. Det tredje albumet på Slash kom i 1985 i form av Hard Line. Skiva var et ambisiøst forsøk på å modernisere gruppas sound og åpne øynene til de store radiostasjonene. Hard Line ble en moderat suksess selv om den inneholder et knippe bra låter og selv de svakere kuttene slår beina vekk under et hvilket som helst annet band i samme sjanger. I tillegg til de tre før nevnte albumene inneholder Testament: The Complete Slash Recordings åtte ikke tidligere utgitte låter: "Flat Top Joint" og "Leave My Money Alone" (outtakes fra 1983 Non Fiction sessions), "Can't Stop Time" (outtake fra 1985 Hard Line sessions), "Crazy Baby," "Got Love If You Want It" og "Walkin' With Mr. Lee" (outtakes fra 1982 EP Over There: Live At The Venue, London), Jimmy Reed's "Take Out Some Insurance" (liveversjon fra Folk City i New York, 1985, er eneste kjente innspilling der Alvin-brødrene spiller sammen alene) og "Little Phil", en "gjemt" pianosnutt helt til slutt. Av andre rariteter kan nevnes "Justine" med X's John Doe som gjestevokalist (outtake fra Non Fiction sessions), "Cry For Me" og "Kathleen" fra Hard Line sessions (alle tre kom første gang ut på 1991's The Blasters Collection), "What Will Lucy Do?" (på Over There EP, kassett-versjonen), "One Bad Stud" og "Blue Shadows" fra filmen Streets Of Fire. Et lekkert cover pakker inn godsakene og detaljerte liner notes i et 54 siders hefte er skrevet av rockskribent Don Snowden (L.A. Times, Rolling Stone Magazine). Med Testament: The Complete Slash Recordings og Hightones nyutgivelse av American Music (gruppas røft produserte debutalbum på Rollin' Rock Records i 1980), er hele The Blasters-katalogen nå lett tilgjengelig. Og alle som digger blues, rockabilly, R&B, country og nesten all annen amerikansk musikk som er kommet etter andre verdenskrig vil kose seg gjennom denne samlingen. Sjelden har det vært deiligere å være fortapt i musikkens verden. Dag Bøgeberg

Tilbake

The Blasters: Dingwalls, London - tirsdag 29. juli 2003.

The Blasters: Trouble Bound