PETER BERRY & THE SHAKE SET: Flott opptreden foran et fullsatt Caven. The Rapiers.

Fire unge karer fra Oslo utgjør Peter Berry & The Shake Set. De ser bra ut, er gode instrumentalister, de spiller energisk og en mellomting mellom The Beatles i Hamburg og etablert merseybeat etter at Beatles slo gjennom gir en pekepinn om hvordan dette låter.

Gruppa platedebuterte tidligere i år og omlag halvparten av "Wildberry Shake!" ble framført. "Roll Over Beethoven" høres nesten ut som The Beatles og en av undertegnedes favoritter fra albumet, bandets egne "Someone Like You", satt som ei kule. Flere instrumentaler ble framført og gutta har de slepent koreograferte Shadows-trinna inne, noe som framkalte anerkjennende nikk fra de frammøtte fra det såkalte Shadows-miljøet.

Bandet skriver låter hele tiden og "A Hint Of Romance" heter ei ny låt vi bet oss spesielt merke i. Heidundrende merseybeat som lover godt for den nye skiva som allerede er spilt inn (gruppa jakter på noen til å gi den ut), og et rått Beatles fra Hamburg-tida rant oss i hu da Peter Berry & The Shake Set avslutta en veldig bra konsert med en erkebritisk versjon av "Long Tall Sally".

Tonen for kvelden var satt ettertrykkelig på plass og pausen mellom banda ble fyllt av mengder med UK rock’n’roll klassikere fra diskoteket.

The Rapiers kommer fra London og er Englands fremste instrumentalband og utøvere av tidlig britisk rock’n’roll. Og de har vært det i 25 år. Gruppa er nærmest fanatiske når det gjelder lydbilde fra det tidlige 60-tall (det ble jobbet steinhardt for at bandleder og gitarist Colin Pryce Jones skulle få ta med seg ekko-boksen som er spesialbygd fra gamle 60-tallsoppskrifter inn i flyet fra London. Myndighetene er som kjent blitt restriktive pga terrorfrykten.) og The Shadows og Johnny Kidd and The Pirates er de første som nevnes når gruppa snakker inspirasjonskilder.

Og det var til øredøvende jubel de fire tidsriktig kledde karene klatret opp på den klamme scena som til forveksling ser ut som Cavern i Liverpool i 1963. Fra et klassisk Ludwig trommesett og tre 60-tallsrøde Fendergitarer strømmer kontrollert, tøff og autentisk instrumentalmusikk midt i Shadows-gata ("Apache" kom allerede som tredje låt.) Men gutta synger også og vi får mange kjente og kjære klassikere framført på den måten de var ment. Ingen av gutta har store sangstemmer, men de fleste låtene har mye harmonisang og det låt gromt når gruppa stod på linje og sang sammen.

Vi får rocka og autentiske versjoner av eksempelvis "Rock and Roll Music" slik The Beatles gjorde den, "Be Bop-A-Lula" i 60’s beat-stil, "Please Don’t Touch", flere låter fra tidlig i karrieren til Cliff Richard, bl.a. en kanonversjon av Cliffs første hit fra 1958, "Move It". Publikum kjenner låtene godt og The Rapiers får god allsanghjelp, noe særlig "Wooly Bully" og "Go Back To Daddy" (John Chesterton) nyter godt av.

Opptredenen er krydret med koreograferte trinn og spenstige spark nesten opp i ansiktene på publikum som står nærmest scena. Kondensen renner av veggene når kvelden avsluttes med "Do You Wanna Dance". En topp (mimre)kveld.

Dag Bøgeberg - tekst og foto