Rock At Sea 2010 ble en skikkelig fest, og nytt av året var at det var to cruise. 15 band på hver reise og fem av dem deltok på begge. Vi begynner med lørdagen og avreise fra Stockholm kl 18.00. En kjapp buffé og en liten tur i taxfree, så var vi i gang.

Når det er en scene i hver ende av båten, og i tillegg i hver sin etasje, så må det planlegges litt på forhånd ettersom det tar tid å brøyte seg vei blant sørpe fulle (jepp, allerede på kaien) raggare.

Tennessee Drifters.

Tennessee Drifters er en trommeløs trio med Kent Vikmo (Jack Baymoore) i spissen, et Johnny Cash coverband med et og annet avvik i låtmaterialet. Men du verden for en stemme den mannen har! Har alltid hatt sansen for Jack Baymoore, og nå har jeg også veldig sansen for Tennessee Drifters. Kent låter nesten mer Cash enn Cash sjøl. Filma noen låter som jeg håper å få lagt ut på YouTube på nyåret.

The Domestic Bumblebees var neste band, og selv om Daniel hadde mista det meste av stemmen ble det en knallkonsert. "Vi ska ha kul endå," som han sa. Og når bassist Tobias bytter til gitar og de drar i gang en helsikes tøff "Red River Rock", da er alt bare herlig!

Wild Rooster.

Så var det bak i storsalen for å se Foggy Mountain Rockers, et band som er veldig populært uten at jeg helt skjønner greia, for den teddyboy-rocken som presenteres er veldig ensformig og til tider dønn kjedelig, i mine ører vel og merke. Mulig jeg banner i kirka nå, men det har jeg gjort før. Det samme gjelder norsk/tyske Johnny Knife & His Rippers som gikk på som siste band, jeg hørte fire låter før jeg tok kvelden. Jeg liker mye teddyboyrock, men dette ble altfor mainstream.

Innimellom disse ble det heldigvis servert skikkelig teddyboyrock med trøkk fra svenske Wild Rooster med meget karismatiske Stefan Jägermyr foran på scenen. Han er en frontfigur som gir av seg selv, det er ikke mye rett-opp-og-ned der i gården. Veldig bra konsert.

Eddie Meduza-coverbandet The Errols (Meduza het egentlig Errol Norstedt) kan det sikkert skrives mye om, men det skal ikke jeg gjøre. Annet enn at dette er for svenskene omtrent som Vassendgutane er for norske rånere. Forskjellen er to ting, The Errols er høyoktan rock’n’roll og tekstene handler utelukkende om brennevin og runking. Jeg digger musikken, men greier ikke stå foran scena og gå bananas til slike tekster, det er jeg liksom litt for gammel til (hva, har jeg blitt voksen?). Men låtene taler for seg selv; "Runkeball", "Dra skinnet bakåt", "Mera brennvin" osv. Men storsalen er fylt til randen hver gang, derfor fikk de én time begge dager, omtrent som Vassendgutane her hjemme som alene trekker altfor mange tusen til sommerens country-festivaler.

Dag to og en grei brunch på returen fra Åland før vi var klar for svenske TT Grace klokka 12. Uvant å stå opp til lunch-rock, men mange andre er mer preget enn undertegnede. For å si det sånn, det er bra det er 2500 rockere om bord, ellers hadde det nok blitt tynt for de som skal spille på dagtid. I trapper og åpne lugarer ligger nemlig folk strødd.

TT Grace startet opp i 2003 som The Tributes, med 14 år gamle medlemmer. Et par bytter har det vært, og i forbindelse med debutplata "Original" i 2009 byttet de navn til TT Grace. Samtlige 18 spor på skiva er skrevet av bandet selv, og de sammenlignes ofte med The Boppers.

The Sureshots.

Stilriktig er det i hvert fall, og det svingte riktig så bra. Liten tvil om at de er Elvis-fans. De spilte på Elvis-week 2010 på Graceland i forbindelse med Elvis’ 75-års dag og har spilt inn plate i Nashville med kjente folk, så selv om de foreløpig er ukjente både i Norge og Sverige føler jeg at det fort kan endre seg. Mer info her: http://ttgrace.com/expressen.pdf

Britiske Sureshots tok over stafettpinnen og gjorde en kul gig. Stilsikkert band med småtøff rockabilly. I tillegg var de hyret som husband, det vil si at de også backet Sleepy LaBeef den siste knappe timen før ankomst Stockholm. Det ble dessverre ikke noen verdig avslutning, Sleepy er knalltøff han, men neppe den enkleste å spille sammen med. De hadde nok trengt noen timer til med øving, for det ble mye rot. MEN, han gjorde selvsagt Clarence "Frogman" Henrys "I Ain’t Got No Home", og den gjør han sinnsykt bra! Mannen er 75 år og har fortsatt en fantastisk stemme. Sleepy hadde med kona på turen, de feiret 32- (eller var det 34, han husket ikke helt) års bryllupsdag og fruen satt bakerst på scenen og trampet takten med én fot i gips! Mon tro om alle ektepar har det sånn når de er 75? Synd det var dagslys da han sang "What Am I Living For" til henne, for da var lighterfaktoren høy.

Knappe to timer på kaien for å hente nye lugar-nøkler, og så bar det på ny ut på bøljan blå.

Søndagen begynte med en bitteliten interessekonflikt ettersom madamen er ihuga Jack Baymoore-fan mens jeg ville sjekke ut Grey Coat, et relativt nytt band. Men sånn ble det, og Grey Coat var fett nok. I bandet finner vi begge gitaristene fra Wild Rooster. Forskjellen fra Wild Rooster er at de har el-bass samt at låtvalgene er mer rein rock’n’roll. Men Stefan Jägermyr er vill og gal uansett, og show ble det. "Marie Marie”, “Matchbox”, “Tore Up”, samt en beintøff versjon av Johnny Cash’ “I Got Stripes”.

Trouble Boys.

Så var det bare å beinfly til motsatt ende av skuta for å få med de siste 15-20 minuttene av Jack Baymoore. Og den mannen skuffer aldri, det er så stilsikkert og kult som det kan få blitt. Ekstranummer? Hakke tid..., tilbake igjen i andre enden for å høre Trouble Boys, puh!

Et band ROCKs lesere kjenner godt fra tidligere skriverier, og tøft var det. Jeg digger Håkon Samland både som vokalist og gitarist. Gleder meg til skiva kommer. “Skal vi spelle noe Springsteen, eller?” “Neeeei,” kom det fra salen, hvorpå Håkon svarte “JO” og fyrte i gang en megatøff versjon av “From Small Things (Big Things One Day Come)“, og da var det greit likevel.

Full fart bak i skuta igjen for å høre siste del av konserten med Mike Sanchez, pianomannen med det meget intense blikket, alltid på jakt etter kvinnelige objekter i de fremre rekker. Boogie woogie, rhythm’n’blues og rock’n’roll, tøffere enn jeg har hørt han noen gang. Gitaristen var ingen ringere enn Big Boy Bloater, og jeg antar at resten av bandet var gjengen som er med på den siste skiva hans, The Beat From Palookaville.

Sleepy LaBeef og Robert Gordon.

Helgas skuffelse var Cherry Tess & Her Rhythm Sparks som låter myyyye tøffere på plate, og det blir feil for meg. Det var tamt, all energien fra skivene var borte. Synd!

Så var det Robert Gordons tur, backet av Sureshots også han. Og det funket bedre enn for Sleepy, men det er klart, Robert bare synger og det var sikkert lettere å få øvd inn noen låter da i løpet av de få timene de fikk i forkant. Men kjente låter fikk vi og det rocket bra. Ulempen var at Sleepy skulle være med Robert på scenen på noen låter, derfor måtte konserten utsettes til Sleepy dukket opp, og han var 20 min for sein – sånn er det vel å feire bryllupsdag. Problemet var at hele gjengen ble jaget av scena klokka 01.00 for å holde timeplanen. Ingen ekstranummer, og det er en skandale. Det siste bandet spiller til 04.00, deretter er det DJ Kåre(!) som spiller til 06.00, så hva i helvete var problemet med å forskyve skjemaet noen minutter? Vi var på en båt, og de som evt klagde på høy musikk der klokka 04.30 hadde definitivt valgt feil båt.

Jeg snakket med Robert dagen etter, og han var fortsatt lettere sjokkert. De hadde seks låter igjen, sa han, men de fikk ikke komme utpå igjen. Her har arrangøren en vei å gå, man behandler ikke rockstjerner sånn. Punktum!

The Handsome Brothers.

Svenske The Handsome Brothers avsluttet søndagen på en super måte. Dette er en trio som spiller hovedsakelig rockabilly og rock’n’roll, med en og annen svensk låt innimellom. Ståbassist Ulf Murhagen er bedre kjent som Hank T Morris, og han og gitarist Jens Andersson delte vokal-jobben broderlig. Litt usikker, men mener Jens “Jesse James” Andersson og trommis Lasse “Dirtwater” Jonsson var med i Black Knights fra starten av?

Det svingte i hvert fall skikkelig, og stemmen til Hank T er helt sjef. På slutten spilte de ei svensk låt, ukjent for meg, men da tok det helt av og alle sang med. Herlig rock’n’roll-avslutning på kvelden.

Mandag var ikke så mye å skryte av. Skulle høre Rockin’ Elsa som ble litt flaut, det var mye feil og dårlig samspilt. Men det passa sånn sett bra, så fikk jeg påskudd til å stikke innom puben for å høre helgens pub-duo, svenske Hurley & The Blue Dots. Her var det slide og bottleneck og litt av hvert, tror han hadde med seg fem gitarer. Har skiva deres og det var greit å få hørt dem live også. Veldig flinke folk som leverte solid blues på vei inn Stockholms skjærgård.

PS. Dagens taper må være han som klokka 14.30, snydens full, maste på Hurley & The Blue Dots om å spille Proud Mary. Bare pinlig, men han var heldigvis svensk.

Rock At Sea 2007