Uansett hvor kult man har hatt (og sikkert kommer til å ha) det på Color Lines hjemlige blues- og swingcruise, må jeg si det er ekstra kult på den svenske "rock-båten". Etter snart 10 års drift har den blitt et slags begrep for svenske, finske (og noen få norske) rock'n'roll/rockabilly-fantaster. Selskapet July Morning (www.julymorning.nu) er primus motor, og i tillegg arrangerer de egne cruise med hhv jazz/blues, hardrock og "svenska höydare".

Årets cruise kunne skilte med Mungo Jerry, John Leyton, The Flames og Reservoir Cats (alle UK), tyske Kentucky Boys, Sveriges egne Hub Caps, Eva Eastwood & the Major Keys, the Buckshots, Fancy Dan and the Highshouters, Hellbilly Boys, Ljongbacken and his Glasögonorm Boys, i tillegg til våre egne Rebels Revenge og Trouble Boys (hvor undertegnede er med). Dessuten hadde de (som vanlig, tror jeg?) amerikaneren Dr Harmonica, som mange sikkert har sett som fast gatemusikant under Notodden Bluesfestival. Pausemusikken mellom alle innslagene ble besørget av DJs Svante Grundberg (kjent fra Nattsudd) og Kåre Ljunggren.

Etter en sju timers biltur fra Elverum til Stockholm, var det godt å konstatere at vi hadde funnet fram til riktig kai (i motsetning til "noen jeg kjenner", som rota seg fullstendig på villspor i storby'n i fjor. Bare for å ha sagt det: Stockholm kommunes budsjettvinner er IKKE skilt-avdelingen. Aldri!) og avgangshallen fyltes etterhvert opp av gamle kjenninger. Både musikerkolleger, kompiser og raggare/rockers man har møtt "ett-eller-annet-sted"... Etter at båten hadde lagt til kai og gårsdagens hardrock-cruisedeltagere hadde kommet seg av båten, var det bare å komme seg ombord med sitt eget stæsj. Vi skulle ikke spille før på hjemreisen, så planen var å ta seg en aldri så liten fest, høre på litt fet musikk og "lade opp" til søndagen.

The Hub Caps. (Alle foto: Thomas Øyen)

Etter en kort shut-eye på lugaren, var det bare å komme seg til hovedscena på dekk 8. Første band ut var the Hub Caps, et band som ga meg fullstendig bakoversveis (nå har jo jeg egentlig allerede det da, men...) ifjor. Og de skuffet såvisst ikke denne gangen heller! De har ny skive ute, og mange av låtene var hentet fra den. Bandet er profft og super-tight, og har ihvertfall båtens beste gitarist! At dette er et populært band er det ikke tvil om - publikum var med fra første akkord. Allsangfaktoren var relativt høy allerede kl åtte på kvelden. Så var det kanskje ikke så rart at neste band ble en aldri så liten nedtur... Kentucky Boys klarte ikke helt å fange publikum på samme måte som Hub Caps, til tross for uvanlige coverlåter (bl.a. Hey Joe og Passenger). Så da valgte jeg å gå en etasje ned og se hva som skjedde i Club Seven, og der spilte unge, energiske Fancy Dan & the Highshouters til et fullstendig stappfullt lokale. Kvinnelig bassist, piano, to Strat'er, trommer og et vanvittig øs. For å få ekstra 50's-lyd på sangen brukte vokalisten megafon som "effektpedal". Upretensiøst, sjarmerende og skranglete på "riktig måte". Etter dette var jeg, som ihuga fan av Shadows og sånt, spent på å sjekke ut engelske the Flames. Og disse gutta var veteraner (leadgitaristen er, ifølge hjemmesida, født èn dag før Eric Clapton), sjøl om bandet "bare" har holdt på ca 20 år. Matchende dresser og gitarer, britisk sekstitalls-sound, litt i samme gata som Rapiers (som nok hadde gått av med seieren om dette var en konkurranse). Profft, men kanskje litt tamt, og en litt over-ambisiøs trommis mht overganger og timing. Og da Wipeout hadde vart i over ti minutter begynte jeg å glede meg til neste band. En del av banda overlapper hverandre, sånn at du får ikke med deg absolutt alt, så da satte jeg nesa mot underetasjen igjen. Men av en eller annen grunn klarte jeg å misse Hellbilly Boys... meget mulig at et lite barbesøk underveis hadde en viss innvirkning der.

The Buckshots.

Oppe i Fun Club hadde the Flames fått selskap av John Leyton (kjent for bl.a. Johnny Remember Me), og det låt fint. Nå var det så fullt foran scena at jeg ikke orka tanken på å trenge meg fram dit. Men for oss "baki der" var det storskjerm over scena. Lydmannen kunne godt ha dratt på litt til, men... "Rock'n'roll is never too loud", for å sitere en viss amerikansk Gretsch-entusiast. Vel, akkurat det kan diskuteres. For da the Buckshots dro på i Club Seven etter at John Leyton & the Flames hadde avsluttet sitt sett oppe, var det rett og slett ubehagelig høyt! Hva lydmannen der holdt på med... vettaf..n. Sist jeg hørte gutta låt det beintøft, men denne gangen ble det litt for mye rølp. Kanskje det var lyden som ødela for min del, jeg vet ikke. Uansett, jeg trakk bakerst i lokalet og benyttet meg av bartilbudet. Neste artist ut var Mungo Jerry oppe på storscenen. Fremdeles tjåka fullt foran scena, så det ble storskjerm igjen. Ulempen med å stå såpass langt fra scena er at folk skal prate... Men klassikere som Lady Rose og (selvsagt!) In The Summertime fikk folket med. Ray Dorset la inn mange teasere ("tsch tsch-tsch, fff") før han endelig dro igang låta som sikkert har holdt bankkonto'n i pluss siden sekstitallet.

Rebels Revenge.

Nede i Club Seven var det klart for Ljongbacken and his Glasögonorm Boys - Eddie Meduza-tribute, altså. Klok av skade fra siste konsert i det lokalet, valgte jeg å stå i døra og høre, framfor å provosere fram enda mer tinnitus. Bandet var tight, Meduza-faktoren var høy, veldig populært blant raggara, og stor stemning! Og etter å ha luska litt rundt og sett på livet, tok jeg turen opp på dekk 8 igjen. Reservoir Cats var godt igang, og var nok et positivt, nytt bekjentskap. Låter som Rock This Town og Crazy Cavan's Wildest Cat In Town satt som en strikk. Men, som kjent, tida flyr når'n har det gøy, og PLUTSELIG var det Rebels Revenge sin tur til å avslutte kvelden. Og det er tydelig at de har spilt mye de siste åra. De er samspilte, dyktige musikere og har mange bra låter. En kombinasjon av søvnmangel og tvilsomt væskeinntak gjør at jeg dessverre ikke kan nevne noen av låtene de spilte, og jeg valgte å finne igjen lugaren før de var ferdige med settet sitt. Man skulle jo tross alt på arbe' om ikke så mange timer...

Trouble Boys med Anders Westhagen nærmest.

Nå blir det litt feil å skulle omtale sin egen opptreden, men jeg velger allikevel å konstatere et par-tre fakta: Vi hadde fantastisk lytting på scena (Mads hørte endog for mye av min vokal), svenskene kan fremdeles teksten på en drøy håndfull gamle Teencats-låter, og spillinger i bakfylla er ikke bare fælt. Bare nesten.... ;-) Vi fikk god respons, sjøl om kl 12 nok var litt i tidligste laget for enkelte. Og jeg tror ikke vi hadde så altfor mange spillefeil heller. Så var det bare å rydde vekk gitarer og effektpedaler og gi plass for Sveriges rockabilly-dronning, Eva Eastwood. Jeg var litt avventende, siden mange som har hørt henne i det siste mente hun var blitt litt vel "dansband". Så ikke denne søndagen! Litt rusten i stemma (trolig en liten forkjølelse på gang?), men hun og hennes Major Keys leverte et topp show. Masse bra egne låter ispedd covers fra bl.a. Brenda Lee og Sonny Burgess (Ain't Got a Thing med svar-kor fra flere hundre låt fett!), framført av veldig bra musikere! Og hva gitarister angår, tror jeg nok Jonas i Hub Caps må dele førsteplassen med Jesper i Major Keys...

Det verste med et sånt cruise er at "alle" vil av båten samtidig. Og sjøl om vi skulle ned på bildekket, er ikke alle trapper og korridorer bygd med tanke på slitne, vinterkledde musikere med overfylte bager og halvakustiske gitarer. I rene Spinal Tap-stil (rettere sagt; motsatt av) klarte vi omsider å finne riktig gang, og bilen sto faktisk akkurat der vi forlot den et snaut døgn tidligere. Etter en nødvendig stopp på McDonalds for en frokost-burger(!) var vi rustet for den alltid like "artige" bilturen hjem. Sju timer i baksetet i mørket medfører gjerne at man sovner, så bilturen foregikk stort sett uten min deltagelse. En halv time etter at søndag hadde blitt mandag var det allikevel godt å kunne dra bag, gitarer og seg sjøl inn døra hjemme.

Rock At Sea var en udelt positiv opplevelse (som vanlig!), men for å trekke fram tre høydepunkter: Fancy Dan & the Highshouters, Eva Eastwood & the Major Keys og Hub Caps kommer alle på min "beste konsert"-liste for 2007. En stor takk til Torsten og Peo og alle andre for å ha latt oss være med!