A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å



The Domestic Bumblebees: "Crying For More"

Enviken Records

* * * * * *


"Crying For More" er The Domestic Bumblebees' tredje album, også denne gang på kvalitetsmerket Enviken Records og som vanlig levert i stilig digipak. Gruppas beste plate så langt er det som ligger i spilleren og det sier ikke lite. Det rocker solid, og til forskjell fra de første skivene, så sitter låtene umiddelbart denne gangen, hvertfall for denne lytteren.

De kjører i gang med tittelkuttet (why wait?), og den rå gitarlyden til Daniel Kordelius er der umiddelbart. Tempoet økes i "Don't Need Your Love Tonight", en hærlig blues-bopper. På "Cold Kisser" har de med piano, og det funker utmerket, greit med litt variasjon. "No More Crying" har den gode melodien samtidig som den rocker tøft, sjefslåt!

"Gamblin' Mind" skrev gruppa visstnok da de var i Las Vegas på Viva Las Vegas-festivalen i april, skikkelig rocker hvor Kordelius og Einestad (ståbass) synger sammen. Dog synes jeg denne kommer enda bedre til sin rett live.

"She's Supposed To Be Mine" er nok ei knall-låt, signert bassist Tobias Einestad. Skiva rundes av med "Houserockin' Boogie", og denne skal du spille høyt! Suverén avslutning med skikkelig slidegitar på ei konge-skive du bare MÅ ha!

Hørte The Domestic Bumblebees to ganger i mai, og om det var bra i Drammen (se under), så tok det helt av i Stavanger noen dager senere. Første settet var ganske rolig, og stedet preget av mange oldiser, men etter pausen kom en del ungdom, og Daniel fikk mer applaus for sine gitarsoloer, og de ble det mange av. Finnes det bedre blues-gitarister i Skandinavia?

Thomas Øyen

Tilbake til anmeldelser 2009


Daniel Kordelius speller slide.

HVEM: Domestic Bumblebees
HVOR: Buddy Scene, Drammen
NÅR: Fredag 22. mai 2009


Domestic Bumblebees har vært et av mine ypperste favorittband siden jeg hørte den første skiva deres, og dette var tredje gangen jeg opplevde de live. Den fjerde kommer i morra (tirsdag) i Stavanger, og den femte kommer i juli i Kjøpsvik (www.sementblues.com).

Buddy i Drammen er et bra sted med stor scene og meget bra lyd. Vi fikk 3x40 minutter med blues og blues-a-billy, akkurat sånn som det skal spilles. Det låt rett og slett jævlig tøft! Vokalist Daniel Kordelius bytter mellom tre forskjellige gitarer, på bildet er han i full gang på slidegitaren.

For det meste fikk vi egne låter (heldigvis), og der er det mange gullkorn å ta av. Nyskiva "Cryin’ For More", gruppas tredje album, har vært i handelen siden tidlig april, og har allerede solgt mer enn 1000 eksemplarer. Har foreløpig hørt bare 7 av 14 låter derfra da Posten har rota vekk cd’en min, men den kommer nok. Uansett er dette den beste skiva til nå.

Noen coverlåter ble det selvsagt også, som "Give Me Back My Wig" og en knalltøff "I’m Ready", men med så mange gode egne låter er det nesten overflødig med covers.

Mye fra nyskiva ble presentert, og du hører det med en gang at dette er låter "som sitter". Det synges tøft og det spilles tøft! Ståbassist Tobias Einestad er mannen bak de fleste selvskrevne låtene, Kordelius resten. Johan Svensson er stødig bak trommene.

De spiller på Buckley i Oslo torsdag. Møteplikt!

Thomas Øyen - tekst og foto

Tilbake til anmeldelser 2009

The Domestic Bumblebees: "Break Up Bop"

Enviken Records

* * * * *


Våre svenske venner ligger ikke på latsida, andrealbumet kommer bare et år etter debuten, den selvtitulerte platen som er stappet med skitten blues, rhythm’n’blues og rockabilly, spilt inn på gammelmåten med de tre gutta samlet rundt én mikrofon midt i rommet. Lydbildet er renere på "Break Up Bop" og produksjonen er mer sofistikert, på godt og vondt, men musikken er den samme.

Misforstå ikke, dette er fortsatt rått, upolert og dønn ærlig. The Domestic Bumblebees rører fortsatt i den svarte gryta og lager lapskaus av eviggrønn rå blues, rhythm’n’blues og rock’n’roll krydra med ubehøvla slidegitar og stødig billy-beat, og de unge musikerne viser stor forståelse, ydmykhet og appetitt på, i sin tid, banebrytende artister som Hound Dog Taylor, Fats Domino, Elmore James og The Blasters.

I all hovedsak er her originaler kokt i før nevnte gryte og "Tender Little Lucy" og "Fine Bottle Blues" er eksempler på heidundrende møkkete rhythm’n’blues vi aldri kan få nok av. Hound Dog Taylor har skrevet "Give Me Back My Wig" og dette er mye nærmere stemningen på originalen enn f.eks. George Thorogood klarer, mens det er dristig å spille inn en så gjennomspilt låt som "Road Runner". Likevel helt greit og nye generasjoner får høre klassikeren som tidlligere er framført av alt fra Bo Diddley, The Pretty Things og Aerosmith.

Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2007


F.v. Daniel Kordelius, Johan Svensson og Tobias Einestad.

HVEM: Domestic Bumblebees
HVOR: Muddy Waters, Oslo
NÅR: 22. september 2007


Domestic Bumblebees kommer fra Stockholm og ble sist sett i Oslo sist vinter, da som backingband for portugisiske Ruby Ann. Denne gang kom de alene og satte med en gang standarden: stødig rock’n’roll beat fra ståbass og trommer toppet med rå og høy slidegitar på åpningslåta ”Shake It” fra det ferske albumet ”Break Up Bop”, og Danel Kordelius er en stålbra gitarist. Gruppa kjørte på med tøff rhythm’n’blues med swingete billybeat og tankene gikk av og til til Hound Dog Taylor. Kordelius byttet mellom rå slide og straitere bluesgitar, og gruppa svitsjer uanstrengt gir mellom midtempo rhythm’n’blues og kjapp, bluesete rockabilly. Det svinger godt, rytmeseksjonen spiller økonomisk, stødig, tett og tøft og vi fikk låter fra begge platene gruppa har gitt ut så langt.

”El Paso Rock” viser bandet i et litt annet musikalsk landskap. Et søramerikansk drag lurer seg inn på Muddy Waters, men bare et lite glimt før gruppa kjører på med strait blues som i store mengder ellers er ganske kjedelig, men som på grunn av gruppas varierte repertoar er helt greit.

Byttet mellom bluesgitar og rå slide skapte variasjon. Her og der gikk tankene faktisk til Elmore James, mye på grunn av lyden i gitaren og ”Shake It Baby Shake It” framføres med knall, rå slide og med innlagt trommesolo fra gode Johan Svensson og ditto fra bassmann Tobias Einestad. Bo Diddley-rytmer var de også innom og Einestad legger innimellom fra seg bassen og henger på seg baritongitar. Bandet spiller følgelig uten bass og tøft Rockpile-groove var resultatet.

Domestic Bumblebees er et flott band som leverer blues, rock’n’roll, rockabilly og rhythm’n’blues i en salig blanding og med den største selvfølgelighet. Publikum var villig med, promillen tok tak og bandet ble selvfølgelig revet med og heidundrende ”Ain’t It a Shame” fra nye albumet ringer i ørene når vi med smil om munnen til slutt beveger oss ut i den mørke høstnatta.

Tack så hemskt mycke.

Dag Bøgeberg - tekst og foto

Tilbake til anmeldelser 2007

The Domestic Bumblebees: "The Domestic Bumblebees"

Enviken Records

* * * * *


Dette er virkelig snadder for alle som liker svingende musikk i grenselandet mellom blues, rock & roll og rockabilly!

Den bortimot geniforklarte trioen Domestic Bumblebees kommer fra Sverige og består av Johan Svenssom på trommer, Tobias Einestad på kontrabass, el.bass og trompet og Daniel Kordelius på gitar og vokal. De har dessuten fått god hjelp fra Greger "Knockout Greg" Andersson på munnspill på flere av låtene.

Skiva er spillt inn i Enviken Records eget studio, med Sveriges svar på Sam Phillips, Patrik Staffanson, bak spakene. Og her er det definitivt ikke snakk om noen moderne digital innspilling. Nei, man har rett og slett bare satt opp en mikrofon og begynt å spille! Og resultatet er forbløffende bra! Lyden er skitten og primitiv, men samtidig svært varm, klar og detaljert med tanke på innspillings-metoden. Patrik har klart å få til et lydbilde som passer perfekt for Domestic Bumblebees' stil.

Skivas 14 låter består av en fin blanding egne låter og covere av gamle rhythm & blues klassikere, som er obskure nok for den jevne lytter.

Dette er definitivt en av mine favoritt-utgivelser i 2006, og selv om den kom sent på året var det nok en av de skivene som fikk flest runder i CD-spiller´n i fjor. Dette er helt klart en "må ha" hvis du liker skitten "old school" rhythm & blues. Og det er mye å like her for rockabilly fans også.

Arild Rønes