Hank Sundown & the Roaring Cascades: "Hank’s Back!" Rockaround Records * * * (*) Endelig har Trysilgruppa Hank Sundown & The Roaring Cascades begynt å sparke litt ordentlig. Tittelkuttet, som åpner denne platen, rocker slik teddyboy rock’n’roll gjør på sitt beste. Og så er det en bra låt. Allerede etter første gjennomspilling lå melodien i hjernen og jeg ser levende for meg festglade teddyboys foran scenen, som med knyttnevene i været, gauler med på refrenget. Etter hvert vil "Hank’s Back!" bli gruppas ekstranummer, publikum vil nemlig ikke gå hjem før de får hørt den. Blant albumets 14 låter, alle skrevet av gitarist og vokalist Arild Rønes – alias Hank Sundown – er flere blinkskudd (dog ligger et par-tre nært opp til noe man har hørt tidligere, men ikke klarer å huske hva er) og særlig på de fem låtene der gjestemusiker David Skeie klinker til på piano, rocker det godt, "Aha" f.eks., huskes nesten like godt som tittelkuttet. Og at Ole Evensen er kommet med på el-bass har gjort underverker for drivet i bandet (sist sett med Vidar Busk & His Bubble of Trouble, også i Built For Speed og The Hard Rollin’ Daddies). At Hank Sundown har et stort hjerte for Johnny Cash høres godt på låter som "When We Get Old" og "The Beat Goes On", låter som bryter opp teddyboy-kjøret. Som vi har påpekt i tidligere anmeldelser, så har Hank Sundown et relativt begrenset vokalt register. Etter at denne platen ble spilt inn er Christopher Johansen (også i Johnny Thunder and The Fairlanes og Rambling Daddies) blitt med på gitar og sang. Blir spennende å høre hvordan det slår ut. Albumet er spilt inn i forskjellige studioer i Hedmark og alt teknisk arbeid er utført av Arild Rønes. Neste gang håper jeg en utenforstående kan få være med i studio og produsere litt. Små korrigeringer – et par stopper halter litt, Rønes sluker noen ord hist og her – ville løfte produksjonen. Og med et profesjonelt mastringsstudio som siste finish ville "Hank’s Back!" fort fått ei stjerne til. Likevel, dette er den suverent beste platen fra Hank Sundown & The Roaring Cascades til nå. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2011

Hank Sundown & The Roaring Cascades: "Rock & Roll Supreme!" Rockaround Records * * * "Are You Ready To Rumble?" heter åpningskuttet på Trysil-gruppas andre album. Musikken er imidlertid ikke så sint som tittelen antyder, det mangler litt på innstilling og holdning – eller attitude som det heter på engelsk – før dette blir en ordentlig tøff rock’n’roll låt. Men tankene går likevel til teddyboy-band som Snakebite og Dreadnoughts. Alle de 14 låtene er skrevet av gitarist og sanger Arild Rønes som har skjønt at rock’n’roll ikke trenger å ha så dype tekster. Det funker helt fint med klisjeer om damer, biler, slåssing og musikk i ganske bra låter som "Fucking Ford", "Little Eileen", "Ghost of Elvis" og "When The Sun Goes". Jeg anmeldte nylig Defrosters’ plate (Arild Rønes’ andre bandprosjekt), og mye av det samme gjelder også her. Det låter ganske bra, men mangler litt trøkk – eller baller, om man kan bruke et slikt ord. Det er viktig i teddyboy rock’n’roll, en vanskelig sjanger fordi det ofte er veldig enkelt. De fleste banda kunne med fordel vært mer hissige i spillinga si. Vokalmessig møter denne plata, naturlig nok siden vokalisten er den samme, mye av de samme utfordringene som Defrosters. Det blir litt endimensjonalt gjennom et helt album. Det er langt mellom de virkelig gode teddyboy bandene som har dukket opp i Europa de siste årene. Hank Sundown & The Roaring Cascades kunne nok fylt noe av det vakuumet hadde de ofret alt og satset hundre prosent. For plata har flere gode låter som stadig sender tankene til tidlig Teencats, Black Knights, Shotgun, Snakebite, Rebels Revenge og Crazy Cavan. Flere spillejobber før plateinnspilling tror jeg ville resultert i en tøffere plate. En del av låtene er liksom ikke tygget til og jobbet helt ferdig. Slikt tar tid og scenen er det mest effektive stedet å forme et band. Ronny Kristiansen

Tilbake til anmeldelser 2010

The Cascadez: "10 000 Miles To Memphis" Rockaround Records * * * Undertegnede har laget storparten av coveret og noen vil kanskje mene at jeg er innhabil til å anmelde denne cd’n. Men jeg forsikrer at jeg overhodet ikke har hatt noe med musikken å gjøre. The Cascadez live er en variert opplevelse der Johnny Cash’ ånd svever over store deler av materialet, mens det på plate er teddy boy-rock’n’roll influert av britisk 70-talls rockabilly, Jerry Lee Lewis, Bo Diddley og Brian Setzer som gjelder. Bandet holder til i Trysil og primus motor er Arild Rønes (skriver her i ROCK og administrerer Linker-siden) som i sitt hjemmestudio komponerer låter i fleng og over 30 låter ble spilt inn til denne skiva. 16 fikk til slutt plass på "10 000 Miles To Memphis" som, etter to fulle demo-cd’r, er å regne som the Cascadez debutalbum. Noen av låtene kjenner vi igjen fra demoene, f.eks. "Grandpa Stole My Baby" med en absurd historie om den 83-årige bestefaren som innynder seg og til slutt stikker av med kjæresten til barnebarnet. Albumet inneholder kun eget stoff og med to-tre unntak er dette teddy-boy rock’n’roll for alle penga. Produksjonen er enkel og primitiv, b-filmaktig og et sterkt vitnesbyrd om ildsjelånden i rockundergrunnen. Arild Rønes har en herlig innstilling og elsker teddy-boy/rockabilly av hele sitt hjerte. Teknisk er Rønes en stilsikker, men også relativt begrenset gitarist og soloene blir litt like når man spiller hele albumet på en gang. Men det behøver man jo ikke å gjøre og live fungerer det annerledes. Rønes bruker alt som har inspirert ham og flere tekster om "rockabilly music and pinup girls" vitner om en mann som har fortapt seg i sjangeren. Klisjeer er til for og brukes og spillegleden ligger tjukt utapå hele albumet gjennom. Den beste låta heter "8 My Baby Said" i ganske så tøff midtempo rockabilly-stil. Skiller seg ut gjør også "Sweet Lorraine" som er teddy-boy fra a til å og med fengende refreng og stilig tostemt gitarsolo mellom el- og akustisk gitar, mens "New Tattoo" framføres med dundrende Bo Diddley-trommer og tremologitar. Alt i alt har the Cascadez levert et gjennomarbeidet album som stemningsmessig blir litt ensformig. Etter at skiva ble spilt inn har imidlertid gitarist Roger Bonsak erstattet pianist Andrë Solheim, noe vi nok vil merke neste gang vi hører Arild Rønes og hans the Cascadez. Dag Bøgeberg

The Cascadez - Hits You Like a Train Egenprodusert demo Rating: 5 The Cascadez kommer fra Trysil og har eksistert siden 2001. Besetningen har variert noe og nåværende line-up, Arild Rønes - vokal og gitar, Andrè Solheim - piano, sax og gitar, Terje Stenseth - bass og Tor Andreas Roseth - trommer, har holdt sammen siden januar 2003. Bandet er representert med en låt skrevet av Built For Speed gitaristen Anders Westhagen på Friday Nite Rumble! Vol 11 som kom tidligere i år. Hits You Like a Train er den nyeste av flere egenproduserte demoer fra bandet, og det er lett å høre at the Cascadez har blitt bedre og mer samspilt siden "debuten", Rough Cut. Låtene tar mer form og tatt i betraktning at musikken er spilt inn i et hjemmestudio, er dette et ok produkt som kan flikkes på i det uendelige. Resultatet er en litt uhøvla og rå demo. Skiva består av 13 låter, alle skrevet av primus motor Arild Rønes. Her er det mye teddyboy rock'n'roll influert av britisk 70-talls rockabilly, Jerry Lee Lewis, Bo Diddley og Brian Setzer. "New Tatto" er en bra rock'n'roll-låt, "Tired of Drivin' Tractor" er sjarmerende boogie-woogie og "Grandpa Stole My Baby" er countrybilly med en bra tekst. Låtene henger for så vidt godt sammen, og et av bandets fortrinn er at dette ikke er "enda et cover-band". Men Rønes burde være mer fandenivolsk i framføringen - noe jeg også tror det jobbes med i de Trysilske skoger. The Cascadez har en del spillejobber, både i Norge og Sverige, og jeg vil anbefale alle å sjekke dem ut hvis de dukker opp i nabolaget. Et band som har mye mer å gå på dette, og gutta trenger å vise seg fram. Og, det er lov å bruke mer sustain. Roger Bonsak

Tilbake

Cascadez: Wild Bunch Rock'n'Roll Club, Kambo - fredag 26. desember 2003.