A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å



Vidar Busk & His Bubble of Trouble: "Troublecaster"

Grappa / Blue Mood Records

* * * *


Ett år er gått siden meldingen om Vidar Busks rock’n’roll-prosjekt, Vidar Busk & His Bubble Of Trouble, kom. Vi har hørt om iherdige øvinger og musikk i Paladins-gata. Nå er ventetiden over, cd-en ligger i spilleren, og selv om jeg opplevde gruppa live for noen dager siden, så var jeg spent da jeg trykket play.

"Troublecaster" er ei moderne bluesrock-plate der lyd- og produksjons-ideer fra Vidar Busks world-musikalske sidesprang for noen år siden er hørbart. Her er mye effekter i lydbildet, både blues- og rockabilly-purister har noe å bryne seg på. Personlig har jeg problemer med at noen av låtene blir litt lange, men vi snakker om et album som holder godt internasjonalt nivå og at Vidar Busk & His Bubble Of Trouble vil glede publikum både i stua og i konsertsalen i lang tid, er jeg ikke det minste i tvil om.

Samme åpningslåt som på konserten: The LeRoi Brothers’ "Are You With Me Baby (Say Yeah)" swinger som rakkern. Veldig bra framført rock’n’roll-a-billy i et ganske rått lydbilde og med vokalen, Vidar Busks svake punkt, pakket inn i en god del effekter. Det sklir over i en halvsakte, sugende bluesversjon av "Train Kept A-Rollin’", midt i gata til Vaughan-brødrene. Også på plate varer denne lenge, 6 min 25 sek, for lenge, denne lytteren mister etter hvert interessen. "Jeanie, Jeanie, Jeanie" derimot, er stramt arrangert. 2 min 42 sek som rocker tøft, og dette ville nok Eddie Cochran likt.

Og slik bølger platen gjennom elleve svært velspilte låter. Tidvis virtuost, trommeslager Alexander Pettersen holder høyt internasjonalt nivå og på de kjappere låtene swinger det som helvete. "Crazy ol’ Barrytone" f.eks. står ikke noe tilbake for Brian Setzer/Stray Cats-versjonen (da heter den "Wild Saxophone"). Dette er tøff rumbajazz spilt av gode rockmusikere.

Her er fem originaler. En litt showaktig rockabillylåt med veldig bra trommespill ("Hurry Up ‘n Wait"), jazzete billy som rocker ("One Eye Open"), funky blues ("Alabama Bloodhound"), tittelkuttet som starter med indisk sitar og tablatrommer, et svevende lydbilde som blir ganske massivt etter hvert. En låt med mange temaer og stiler; lydeffekter og riffete 70-tallsrock munner til slutt ut med en liten fot i billyland.

Til slutt ligger "Danger Zone". Vanskelig å høre når den begynner der den går rett over fra en tungt rockende "Please Give Me Something". Fungerer som en lang instrumental avslutning mens rulleteksten liksom ruller over skjermen.

Dag Bøgeberg


Tilbake til anmeldelser 2011



Ole Evensen, Alexander Pettersen og Vidar Busk.

HVEM: Vidar Busk & His Bubble Of Trouble
HVOR: Buckleys, Oslo
NÅR: Lørdag 3. desember 2011


Iført knall oransje dress og utspjåka Telecaster var Vidar Busk litt av et syn da han dro i gang Bubble Of Trouble med The LeRoi Brothers’ "Are You With Me Baby (Say Yeah)". Rå, fuzzete gitarlyd, swingete trommis Alexander Pettersen og digre Ole Evensen med den store bassen.

Låtene var adskillig lengre enn vi er vant til med "vanlige" rock’n’roll/rockabilly-trioer. At Vidar Busk vanligvis spiller blues er lett å høre, det var like mye rocka blues som rock’n’roll. Men forståelsen for rock’n’roll er selvsagt til stede i fullt monn. Og selv om eksempelvis "The Train Kept A-Rollin'" var lang og tung gitarbluesete, så blir det med Ole Evensens rett fram ståbasspill mye rock’n’roll likevel, men kanskje kunne du dratt litt hardere i strengene og gitt oss mer slapp. Enkelte har i det siste beklaget seg litt over at Vidar Busk spiller mer harvete enn tidligere, og ja, det var en del harving, men ikke plagsomt for meg. Fyren har et stort repertoar å hente fra på gitaren og at "The Train Kept A-Rollin'" varte i over sju minutter gjorde ingen ting.

Et utsolgt Buckleys tok villig mot dødsswingete "Jeanie, Jeanie, Jeanie" (Cochran) og søramerikansk rytmisk "That Mellow Saxophone" (Blackwell, (Brian Setzer)) med en slowblues oppi det hele, kattemykt framført med rein og knivskarp Telecaster-solo – fy flate så god han er. En bluesboppete låt Vidar hadde skrevet i lag med sin gamle læremester og kompanjong Rock Bottom svingte godt før en rå og stakkato "Please, Give Me Something", som lå nærmere Link Wray enn Stray Cats, avsluttet første sett.

Etter pausen drar de i gang med Stray Cats’ "Runaway Boys" og det er Link Wray som har stilt inn gitarlyden – tøft – men gitarsoloen var i lengste laget. Konserten kan godt oppsummeres som bluesrockete med en og annen slowblues avløst av kjappere låter, som vel var i mindretall, og viser at det er i dette landskapet Bubble Of Trouble befinner seg. Ikke så veldig langt unna Vidar Busks andre prosjekt, Blues Believers, men mindre jumpblues og så er lyden i gitaren adskillig råere. Her er løsere snipp og lengre improvisasjoner. For eksempel "My Baby Left Me", som gikk over i "Mystery Train", er vi vant til å høre to-minutters versjoner av. Her snakker vi både det dobbelte og tredobbelte, og på de saktere låtene ble det etter hvert veeeeldig lange soloer. Det er dette jeg ikke fikser med blues, men salen var definitivt ikke enig med meg i det. Ekstranummer var et jublende folkekrav og flere lange gitarsoloer senere klinte de til med Stray Cats’ "Rock This Town" som endte med at Vidar Busk kylte gitaren mot gitarforsterkeren, og det var definitivt slutt.

Dag Bøgeberg - tekst og foto

Se flere bilder fra konserten på ROCKs Facebook-side.


Tilbake til anmeldelser 2011