Proper
* * * *
"Plays Blues, Ballads & Favorites" er en meget dekkende tittel på dette albumet, Texas-gitaristens første plate siden "Do You Get The Blues?" i 2001. Jimmie Vaughans økonomiske spillestil og ikke minst gitarlyd har alltid indikert at mannen er fan av 40- og 50-talls blues og rhythmnblues. Det er da også fra disse ti-årene flesteparten av albumets 15 låter er hentet.
"Come Love" (Jimmy Reed), "Wheel Of Fortune" (Weiss, Benjamin), "Just A Little Bit" (Roscoe Gordon), "Lonely Weekends" (Charlie Rich), "Send Me Some Lovin" (Little Richard) og "Why, Why, Why" (Doug Sahm) er blant favorittlåtene Jimmie har hentet fram. Man kan gjøre rene coverversjoner eller man kan lage helt nye versjoner, eller som Jimmie har gjort, midt i mellom å spille favorittlåtene med sitt eget stempel på. Jimmie Vaughan er nemlig ute av stand til å ikke være original og ærlig.
Med i studio har vært flere saksofoner, trompet og Hammond i tillegg til bass, trommer og gitar. Og så hjelper Lou Ann Barton til på fyldig vokal her og der og løfter dermed en del av låtene, for Jimmie Vaughan er en bedre gitarist enn vokalist.
Det er blues, rhythmnblues, New Orleans-soul, en dæsj country og litt rocknroll. Her er kun én original. Den spretne instrumentalen "Comin & Goin" med lett gjennkjennelig og stemningsfullt gitartema, rockete rytmeseksjon og edruelige blåserstøt.
En jordnær og litt nostalgisk plate med bare glimtvis høyoktan bluesrock slik Jimmie Vaughan først presenterte seg med i lag med The Fabulous Thunderbirds på 70- og 80-tallet. Undertegnede husker med glede konserten på Club7 tidlig på 80-tallet da ordet "stil" fikk ny mening etter Jimmie Vaughans entre. Den kuleste fettsleiken og de gulleste buksene siden Marc Bolan på Chateau Neuf i 72.
Dag Bøgeberg