|
Rockin' All-Dayer No.2
The Wild Bunch Rock'n'Roll Club - Kambo utenfor Moss 13. og 14. august 2004
The Tempo Toppers - Black Raven - 427 - Greggi G & His Crazy Gang -
The Silver Bullets - Black Knights - Johnny & the Roccos -
Lou Cifer & the Hellions - Trouble Boys
The Tempo Toppers hadde æren av å åpne fredagskvelden på Rockin' At The Wild Bunch No 2. Jeg er selvsagt innhabil, men the Tempo Toppers spilte med gjestemusiker Øystein «Boogieman» Undem på piano og etter publikum å dømme funka det. Det var hvertfall skitgøy, og vi fikk mange oppadvendte tomler, også fra utenlandske musikere som var på plass i Kamboklubben denne helga.
Black Raven.
|
Tyske Black Raven dro igang med full pakke teddy boy rock'n'roll. Publikum reagerte spontant og sang med fra første refreng. Et band som har gjestet Wild Bunch flere ganger dette og versjonen av Little Sister satt som ei kule. Svært samspilt og kontant selv om en del lydproblemer ødela litt, noe bandet var helt uforskyldt i. Black Raven hadde kommet til sine egne og vokalist og gitarist Julian Wiethoff spurte av og til hva publikum ville høre og ønskene var mange. Bandet dro i gang den ene favoritten etter den andre og folket var svært fornøyd. Kul var versjonen av den gamle countrylåta Ruby (Gary Holton og norske Casino Steel hadde en kjempehit i Norge med denne tidlig på 80-tallet) i bandets særegne versjon og en og annen instrumental løste opp settet. Det gjorde også unødvendige versjoner av for eksempel Summertime og Little Queenie, og selv om versjonen av Be Bop-a-Lula var bedre har vi hørt disse litt for mange ganger, men det gikk rett hjem på Wild Bunch og det var sterkt å se Julian Wiethoff spille solo samtidig som han sang. Ligger mye trening bak det. Et bra band som har for mange kjente coverlåter i livesettet sitt.
(Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av ett (av to) sett.)
Lørdagen åpenbarte seg med sol og varmt vær og hoveddagen på festivalen ble en orgie i festglade mennesker og rock'n'roll. Wild Bunch-gjengen hadde lagt ned enormt med arbeid og med erfaringene fra fjorårets festival i lomma (nok dasser i år) var det et knirkefritt arrangement som ble avviklet i de østfoldske skoger. Hvertfall merket ikke vi publikummere noe hvis det var noe som gikk galt.
Vi ankom Wild Bunch utpå ettermiddagen og 427 hadde dessverre allerede spilt sin konsert. Ifølge rapportene var det den beste konserten 427 noensinne hadde gjort. Gitarist og sanger Vidar Emilsen fortalte imidlertid at bandet nå tar en pause.
Greggi G & His Crazy Gang.
|
Fra England kommer Greggi G & His Crazy Gang som dro igang med Burnette-låta All By Myself og fortsatte med Roy Orbisons Ooby Dooby. Greggi sjøl spilte ståbass og sang hovedvokal. Ingen lett kombinasjon, men fyren er dreven etter blant annet åtte år i Matchbox. Rock'n'roll, rockabilly og litt jump'n'wail i solid blanding. Sola skinte og folket koste seg og det var ingen trengsel foran utescenen, men folk digga læll og bandet leverte varene. Red Cadillac & A Black Mustache gynget bra, men det manglet litt aggresivitet. Greggi G & His Crazy Gang er veldig rutinerte, kanskje vel mye? En drøss klassikere bar litt preg av det - Jenny Jenny, Train Kept-a-Rollin', Caledonia osv. Det ble litt «jobb» for engelskmennene, men med publikum heiende foran scenen i en svett klubb er det nok atskillig mer energi i bandet. Gitaristen var jævlig god og den geniale Matchbox-klassikeren, Rockabilly Rebel, er alltid en vinner.
The Silver Bullets.
|
Det ble tid til en kopp kaffe og ei pølse mens the Silver Bullets fra Finland rigget seg til. Bandet ble startet i 1991 og debuterte med albumet Out At Last i 2000 og dagens besetning har medlemmer fra Ellys & the Angry Teens, Rockin' 8-balls og bassisten og den store trommisen fra Cast Iron Arms var på plass på Wild Bunch også i år. En twangy Fender Stratocaster dominerte mye av lydbildet. Tøft, rockete og ganske kjapp teddy boy/rock'n'roll-a-billy var hoveduttrykket. Fine tostemte koringer og mange coverlåter som var plukket med omhu og ikke spilles av «alle». Det mest energiske bandet så langt og the Silver Bullets hadde det tydelig moro. Publikumsresponsen oppildnet nok også til den smittende spillegleden. Låtene hadde ganske intrikate og litt utradisjonelle arrangementer, Eero Vaajoensuu spilte kule soloer og frontmann Kekka Uitto spilte kontant rytmegitar. Det var deilig med et særpreget rock'n'roll band. Et par 60s inspirerte rock-pop innslag iblandet litt country brøt også fint opp. The Silver Bullets var kult og et band vi gjerne ser igjen.
Black Knights.
|
Wild Bunch-favorittene, svenske Black Knights, avsluttet friluftsdelen på festivalen. Black Knights var det første bandet som spilte på Wild Bunch, den 31. juli 1999, og de har gjestet klubben flere ganger siden. Og nå var det teddy boy rock'n'roll for alle penga. En svært stilsikker trio med mer enn 20 års rutine i bagasjen. Black Knights spilte smakebiter fra alle sine plater og det var tydelig at publikum kjente låtene godt. Gitarist Thomas Gahn, alias Tom Powder, kunne alle triksa og spilte tøff rytme og mange rockete soloer på den oransje Gretsch-gitaren. En og annen coverlåt var også bakt inn i settet, noen litt overraskende faktisk - Don Gibsons Oh Lonesome Me for eksempel. Selv om Black Knights var disiplinerte var det mye energi i bandet, mye takket være den hardtslående trommeslageren. Stemningsmessig ble det dog litt ensformig, men for fansen var konserten mer enn godkjent.
Johnny & the Roccos.
|
Det var blitt sent på ettermiddagen, sola hadde gått ned, festivalen flyttet innendørs og på scenen stod superveteran Bob Fish med sitt Johnny & the Roccos. Bandet ble startet av gitarist Fish helt tilbake i 1972 og har gjestet Norge en rekke ganger. Skottene har høstet lovord fra begge sider av Atlanteren og vært backingband for mange amerikanske veteranrockere på Europatur, og de er kanskje mest kjent for hiten I Hate the Disco. Forventningene var ganske høye foran konserten med de eldre herrene (trommeslageren var generasjonen under Fish) som klinket til med en svært kontant versjon av Honey Don't. Den gamle Gibsongitaren som en gang hadde tilhørt Scotty Moore låt sååå riktig i henda på drevne Bob Fish og Roll Over Beethoven hadde nok blitt framført uttallige ganger på den gamle gitaren. Svært samspilt og kontante var Johnny & the Roccos. Det var rockabillyversjonen av Hey Bop-a-Lena som ble servert og låta ble en annen enn versjonen til BR549. I Hate The Disco og Tarzan Boogie ble selvfølgelig godt mottatt og Fish byttet mellom den gamle gitaren og en Fender Stratocaster. Vi fikk mange klassikere også i denne konserten; Say Mama, Ghostriders in the Sand i en helvill versjon og bandet spiller veldig bra her, Matchbox, for å nevne noen. Versjonene var på ingen måte dusinvare, bandet var for bra til det. Bob Fish er beviset på at man aldri blir for gammel og versjonen av Shake, Rattle and Roll var steinbra.
Lou Cifer & the Hellions.
|
Lou Cifer & the Hellions ble startet som et rent studioband i 1995. Etter stor etterspørsel etter bandets første utgivelse begynte tyskerne å spille live to år senere. Bortsett fra en konsert i Hamburg i 2003, har bandet hatt pause i to år og gjorde altså comeback på Wild Bunch. Konserten startet med symfonisk og dramatisk ferdiginnspilt introduksjon og med gutta iført djevelhorn. Vokalist Lou Cifer (Lou Cifer er selvsagt ordspill) selv entret scenen med brennende fakkel og djevelmaske. Baby Im On Fire ljomet, til enorm jubel, ut i salen før bandet kastet staffasjen og dro i gang Rockville Stomp teddy boy style. Festivalens villeste teddy boy band og gitaristen spilte poengterte og relativt enkle soloer. Lou Cifer & the Hellions er et stilsikkert band og tro mot stilen, men likevel mer variert enn for eksempel Black Knights. Det var helt pakket og stor entusiasme i Kamboklubben. Lou Cifer & the Hellions kunne ikke tape og uansett hva de hadde gjort hadde publikum vært fornøyd. Vokalist Lou Cifer synger svært bra og showet og gikk på alle måter helhjertet inn for oppgaven. En medhjelper av bandet kom på scenen i forskjellige kostymer og konserten artet seg periodevis som et slags rockteater der djevel og gud liksom knivet om å ha rett til rocknroll musikken (Lucifer vant selvsagt). En vill rocknroll forestilling Wild Bunch-publikummet sent glemmer.
Trouble Boys.
|
En lang festival gikk mot slutten, men publikum var fortsatt gira etter Lou Cifer & the Hellions fartsfylte forestilling og vi gjorde oss klar til helgas siste band. Trouble Boys er en trio satt sammen av gamle Teencats-medlemmer, norsk avslutning altså. Anders Westhagen på vokal/gitar, Stein Erik Reiten på trommer og Mads på bass. Vi fikk mye årgangs Teencats materiale og Anders har en rå og tøff stemme og, skrevet mange ganger før, han er dritgod til å spille gitar. Det var blitt sent og antall publikummere var minsket noe, men gutta ga jernet. Stein Erik var kveldens mest hardtslående trommis og det låt tøft av Elverumskara. Og gud hjelpe hvor mye tøffere dette var enn plateversjonene til Teencats. Det rocka og rulla og avslutningsbandet var et av festivalens aller beste og versjonen av Marshall Crenshaws knallåt fra tidlig 80-tall, Someday Someway, var festivalens beste coverlåt. Punktum!
Et flott arrangement og en stor takk til gjengen rundt Wild Bunch. Et aldri så lite skår i gleden er at publikumsframmøte var noe labert. Tilsammen på de to dagene var kun 200 mennesker innenfor portene og Wild Bunch gikk dermed solid underskudd.
Hva tenker du om det Frank Reiten?
- Vi gir oss ikke så lett! Skuffende at ikke flere kom selvsagt, men tilbakemeldingene fra de som var her, også utlendingene som kom, er udelt positiv.
Dag Bøgeberg (tekst og foto)
|
Tilbake
| | | | | | |