Tekst og foto: Dag Bøgeberg

1592 Våler lyder en postadresse. En hvilken som helst uinteressant adresse i Norge tenker vel de fleste av oss, og det er det vel også hvis man ser bort fra et noe spesielt par som har bygd seg hus i bygda. Bodil Dyhre er født i Sarpsborg og vokste opp i nettopp Våler som ligger i Østfold fylke. Til daglig er hun å finne som kundeveileder i NSB. Mannen i huset, Frank Reiten, er født og oppvokst i Elverumsdistriktet i Hedmark og jobber som snekker, og sammen har de sønnen Kevin som er to år. Et vanlig traust norsk par altså. Det er bare én ting: Sammen er de kjent som Bodil og Frank, som sammen med en del andre ildsjeler, står bak den særs oppegående klubben Wild Bunch Rock’n’Roll Club på Kambo utenfor Moss.

Frank gikk sine første vaklende musikalske skritt i 6. klasse på barneskolen da han etter eget utsagn "rota litt på gitar" sammen med noen kamerater og læreren fikk snusen i det og dytta gutta opp på scenen i gymsalen på skoleavslutningen. Her framførte The Teen Kittens, som de kalte seg, klassikeren Tom Dooley, og med det var musikerkarrieren til Frank Reiten over.

Reiten-slekta er stor i Elverum og Frank er fetteren til Reitenbrødrene i bygdas mest kjente band, The Teencats, noe som selvsagt har gjort sitt til at Frank alltid har vært opptatt av musikk og da særlig rock’n’roll/rockabilly og dens røtter. Bodil er mer altetende, men liker mye av det samme når det gjelder rockabilly.

Huset ligger vakkert til.

Bodil og Frank åpner stadig hjemmet sitt for hardbarka rockere fra fjern og nær og det oser hjerterom og storsinn og vi føler oss velkomne når vi triller inn på tunet foran huset som ligger vakkert til på en stor slette i skogen i Våler. Ute på et jorde beiter en flokk rådyr som har kommet ut fra skogen. Dette er uvante omgivelser for bygutter som undertegnede og ikke akkurat det man forbinder med rock’n’roll. Engelske The Iain Terry Band og Oslobandet The Tempo Toppers, som skal spille på Wild Bunch denne kvelden, virrer hit og dit og er ikke vant til all den friske lufta og vet ikke helt hvordan man oppfører seg på et tun. Bodil og Frank tar imidlertid rutinert hånd om gjestene som velter inn og fyller opp den store og lyse stua. Det er god plass til alle og lukten av mat får neseborene til å vibrere.

Iain Terry Band og The Tempo Toppers gafler innpå Bodils gryterett i lag med bl.a. lydmannen på Wild Bunch.

Det blir kø på kjøkkenet. Tallerker og bestikk er satt fram og vi forsyner oss fra en stor kjele som inneholder Bodils spesialkomponerte gryterett. Det er satt fram godt drikke og vi benker oss rundt langbordet i stua. Det er alltid Bodil som lager maten når det er arrangement på klubben og hun forteller at gryterett er det som vanligvis serveres, men av og til er det elgkjøtt på menyen, noe spesielt utlendingene setter pris på. Avslappet og hyggelig er stemningen, det er mat nok og alle forsyner seg flere ganger.

Huset til Bodil og Frank har flere gjesterom der langveisfarende band kamperer, noen ganger i dagevis, og hjemmet deres blir omgjort til Norges svar på Chelsea Hotel (berømt rock’n’roll hotell i New York, kjent for gjester som Sid Vicious og Nancy Spungen, Bob Dylan, Jim Morrison, Patti Smith, Dee Dee Ramone osv. osv.). Vanligvis blir det bare én overnatting, for banda skal jo videre, men tyske band kommer gjerne et par dager før spilling for det er billigere å reise fra Tyskland på vanlige ukedager.

Har dere merket noe interesse fra politiet eller naboer i og med at dere stadig har huset fullt av hardbarka rockere fra fjern og nær?
- Nei, kommer det kjapt fra vertskapet. - Vi har en grei nabo og blir det for mye bråk kommer’n opp og blir med på festen. Dessuten er rockere snille mennesker, det er en myte at rockere er så tøffe. Det går stort sett rolig for seg selv om det blir mye festing og moro. Det samme gjelder for klubben. Folk kommer jo for å høre musikk og ikke slåss. Selvfølgelig forekommer det gnisninger, og blir det for alvorlig får folk valget mellom å forlate stedet rolig eller bli pælma ut for godt.

Vaktlaget denne lørdagen var velvilligheten selv.

For oss utenforstående er Bodil og Frank nærmest synonymt med Wild Bunch. Vi vet selvfølgelig at det er flere ildsjeler med i bildet, blant annet Rune og Tove Martinsen som åpner hjemmet sitt når det er fler enn to band som skal opptre, men disse får ha oss unnskyldt. Bodil forteller at klubben har to vaktlag som jobber annenhver gang når det er arrangement og det er en hard kjerne på tre-fire stykker som stiller opp når det er dugnadsarbeid som skal utføres, f.eks. oppussing og vedlikehold av klubblokalene. Og klubbmedlem og Teencats-trommis Stein-Erik Reiten låner velvillig ut trommesettet sitt så banda som kommer på besøk slipper å drasse med denslags.

Tjener dere penger på dette?
- Nei, men det var heller ikke meningen da vi startet opp, er det noen som tjener penger på rock’n’roll, bortsett fra Brian Setzer?

Wild Bunch Rock'n'Roll Club.

Wild Bunch Rock’n’Roll Club ble startet fordi en gjeng musikkfantaster drømte om å se en del band som aldri kom til Norge. I god punkånd tok de saken i egne hender og startet sin egen klubb. Og de kan være stolte av lista over band som har gjestet Wild Bunch. Svenske The Black Knights var det første bandet som spillte. Det skjedde 31. juli 1999, og bandet kommer tilbake i desember. Den største drømmen, som de egentlig ikke turte håpe på, var å få engelske The Rockats - og selvfølgelig har bandet spillt på Wild Bunch. Og 6. oktober 2001 var det en stolt gjeng som stod ringside da bandet entret scenen i det nedlagte bilverkstedet inne i skogen på Kambo og en drøm gikk i oppfyllelse. Bodil og Frank forteller at gutta var jordnære og uten stjernenykker, selv om de er store f.eks. i Japan hvor de blir møtt av hylende fans på flyplassen.

Flere høydepunkter som trekkes fram er The Kentucky Boys, Lou Cifer & The Hellions (to ganger), og Thomas Gahn som skal ha noe av æren for at Sandy Ford kom til Kambo. Nevnes bør også Ronnie Nightingale & The Haydocks, som like gjerne planlegger livealbumet ”Live at the Wild Bunch” og på skiva "Rock ‘til we drop", er det en låt kalt Rockin’ at The Wild Bunch. Ellers var det selvfølgelig artig med Crazy Cavan selv om deres storhetstid ligger langt tilbake i tid.

Men Bodil og Frank er ivrige etter å presisere at de har det moro hver gang de har arrangement selv om det ikke bestandig er de store stjernene som spiller. Og det kan vi underskrive på, for maken til evne til å få artistene til å føle seg velkomne og tilrettelegge alle tusen ting slik at bandene yter sitt beste, har aldri tidligere funnets i de østfoldske skoger.

Rockin' All-Dayer No.1

Wild Bunch Rock’n’Roll Club, Kambo - 10. august 2002