Ronnie Nightingale & The Haydocks: "The Complete Early Years (1982-1999)" Rebel Ted Records * * * * Nederlandske Ronnie Nightingale & The Haydocks er et av mine absolutte favoritt teddyboy-band. De har gitt ut to knallskiver det siste tiåret og den foreløpig siste, "Dutch Rub", som kom i 2006, er i mine ører den beste teddyboy-skiva som er gitt ut de siste ti åra. Bandets første skiver, utgitt i årene 1982-99, er svært vanskelige å få tak i. Disse, tre singler og en LP på Mac Records og en EP på King Ed Records, er nå endelig samlet på cd. La det være sagt med en gang, Ronnie Nightingale & The Haydocks låter mye tøffere i dag enn det de gjorde på 80- og 90-tallet. Kvalitetsmessig er det stor variasjon på denne samlingen, fra det pinlig dårlige til det absolutt hørbare. De tre første singlene fra 1982 er strengt tatt ikke mye å skryte av. Vi får vel skrive det på kontoen for ungdomssynder. Låtene fra 1986-LP-en "Hey, You, Let’s Rock!" er adskillig bedre. Det er ikke like tøft og tight som vi kjenner dem i dag, men det er et sjumilssteg i riktig retning. Låter som "Hey! You! Wait!", "I Don’t Know", den flotte Shadows-inspirerte instrumentalen "Blade Runner" og ikke minst svingende "Oh Me, Oh My Marianne" sitter godt i skallen. Etter noen års platetørke kom en firespors EP i rød vinyl på King Ed Records i 1999. Nå hadde gutta finslipt teddyboy-stilen og låt bedre enn noen gang. Og selv om lydkvaliteten på EP-en ikke er helt topp, er det lett å høre at dette er et band som har mange mil på veien bak seg. Dessverre er låtvalget ikke veldig spennende med coverlåter som Johnny O’Keefe/Jerry Lee Lewis/Iggy Pops "Wild One (Real Wild Child)" og Gene Vincents "Pretty Pearly" som de to beste. "The Complete Early Years" får ei ekstra stjerne for historisk interesse, men har du ikke noe med Ronnie Nightingale i cd-samlinga, kjøp heller "Dutch Rub". Interessant er det at Ronnie Nightingale blir bedre og bedre for hver utgivelse. Med de fleste band er det vel heller motsatt. Arild Rønes

Tilbake til anmeldelser 2009

Ronnie Nightingale & The Haydocks: "Dutch Rub" Rebel Ted Records Rating: 8 Nederlandske Ronnie Nightingale & The Haydocks har spillt sammen i 24 år og er således for veteraner å regne. Likevel er "Dutch Rub" bare bandets tredje skive (i tillegg til en singel, en EP og noen innspillinger med andre artister). Ronnie Nightingale & The Haydocks er et av de absolutt tøffeste teddyboy rock & roll bandene for tiden. De spiller tøft og tight, har fengende låter og spiller og synger meget bra. De er da også svært populære og har spillt over store deler av Europa. Undertegnede var så heldig å oppleve Ronnie og co på Wild Bunch Rock’n’Roll Club på festivalen i fjor, og det var tydelig at de hadde stått på ei scene før! "Dutch Rub" kommer på nystartede Rebel Ted Records, som er et underbruk av Marc Fenech's Empire Records. "Rock Till We Drop" (se lenger ned på denne siden), inneholdt hele 22 låter, de fleste i et heseblesende tempo. Mange påpekte at variasjonen mellom låtene kanskje var litt liten. Denne gangen har de kuttet ned på antallet. På "Dutch Rub" får vi 14 stk, alle originale. Variasjonen er større og tempoet er kanskje litt saktere, men de som likte "Rock Till We Drop" vil helt sikkert like "Dutch Rub" også. "Dutch Rub" åpner knalltøft med "Once Upon A Time", teddyboy rock’n’roll i Crazy Cavan style. En av mine favoritter på skiva. "My Little Witch" er like tøff, mens på "It’s A Sin" dras tempoet ned. "Viking Road" er en hyllest til skandinaviske rockere, mens "Better Be Home" hadde glidd rett inn på "Rock Around The Box"-skiva til Teencats. "Gibraltar Rock" er en tøff låt, som sitter direkte i øret (og blir der). På "Miss You" dras tempoet ned igjen, uten at det kan kalles ballade. Fin låt er det uansett. "Nobody Knows", "No Longer Mine", "It´s A Ted’s World" og "Drapecoat Boogie" er mer tøff teddyboy rock’n’roll. Sistnevnte kan minne litt om Shotgun. "Don’t Break My Heart Again" er den låta som skiller seg mest ut. Med kun gitar og vokal bryter låta fullstendig med resten uten at det virker mallplassert. Tror denne kan bli et fint "pusterom" i bandets konserter også. På skivas to siste låter, "One Eyed Cop" og "Gonna Get Ya", er vi tilbake i rock’n’roll land igjen. Knalltøff skive dette, en av de bedre innen sjangeren på mange år. Skal jeg sette fingeren på noe, må det bli at det fortsatt er litt lite variasjon mellom låtene. Noen ganger kan man også høre at låtene ikke er helt innspillt og at tempoet er litt ujevnt, men dette er skjer ikke mange ganger og sjenerer ikke mye. Lead gitarist, Jeroen van den Bergh, er ikke av de mest avanserte, men har en stil og sound som passer bandet bra. Det er mange mollstemte soloer som kler låtene bra. Fansen vil helt sikkert digge denne! Arild Rønes

Ronnie Nightingale and The Haydocks: Rock ‘Till We Drop Rarity Records Den nederlandske veteran- og kameratgjengen Ronnie Nightingale and The Haydocks har holdt det gående siden 1982 og nåværende besetning har holdt sammen siden 1988. Første plateutgivelse kom allerede i 1983 i form av singelen Rockin’ Mama/I Love Anette og debutalbumet Hey You, Let’s Rock kom i september 1986, begge utgitt på belgiske Mac Records. Bandet har deltatt på innspillinger med amerikanerne Johnny Olenn (Johnny Olenn Keeps On Rollin’, Mac Records 1987) og Freddie Bell. Innspillingene med Bell er imidlertid ikke gitt ut. I 1999 kom ep’n Ronnie Nightingale and The Haydocks, utgitt på tyske King Ed Records og endelig Rock ‘Till We Drop som denne anmeldelsen egentlig handler om. Det sier seg sjøl at dette er et samspilt band og tonen settes fra første øyeblikk. I all hovedsak dreier det seg om uptempo Teddy Boy rock’n’roll. Skiva byr på 22 låter iblandet noen få covers, bl.a. Carl Perkins' Put Your Cat Clothes On som leveres i det som må kalles typisk Ronnie Nightingale and The Haydocks tapning og glir fint inn i helheten. Noen vil nok mene at helheten er «veldig hel» her, for til å begynne med virker albumet noe ensformig. Men er man villig til å gi skiva en sjanse og å jobbe med den, høre den flere ganger, legge den til side noen dager for så å putte den i spilleren igjen, har man en plate som utkrystaliserer mange bra låter som faktisk skiller seg godt fra hverandre. Ronnie Nightingale and The Haydocks er to gitarer, el-bass og trommer og på toppen boltrer vokalist og rytmegitarist Ron Nagtegaal seg med energisk og bra sang. Mange av låtene er som sagt bra og gitarsoloene ganske så avanserte. Sologitarist Jeroen van den Bergh og herr Nagtegaal pumper ofte riffete rytmer mot hverandre og lager fine spenninger og stemninger som understreker de ofte fine og fengende melodiene. Vi får rask shuffle på Rock Till We Drop og Tornado som har tøfft gitarspell. Fengende refreng og spretten rockabilly på Two Miles Down The Road og på den raske boogielåta Who’s The One serveres kul svarkoring og tøff Chuck Berry solo i spinkel Telecastertapning. Rockin’ At The Wild Bunch er en hyllest til den norske rockklubben med samme navn og gutta må ha likt seg godt der når man hører teksten: Rockin’ at the Wild Bunch, norwegian style, Rockin’ at the Wild Bunch, gonna rock it wild... Et livealbum fra konserten på Wild Bunch er visstnok under planlegging. Rockabillylåta Rockin’ With Nina har rett og slett hitpotensiale og rock’n’roll med Hank Marvin inspirert gitarsolo får vi på Boogie Bop Dame. Hank Marvin svever også over albumets enslige instrumental, Harry. Ronnie Nightingale and The Haydocks har vært Europa rundt og har gjennom åra spilt support for folk som Roy Orbison, Fats Domino, Jerry Lee Lewis og Little Richard og vært backingband for Ronnie Dawson og Hayden Thompson. Bandet har 20-års jubileum i år og blir ifølge presseskrivet villere og villere jo eldre de blir og de har et flott slagord: There’s no fool like an old fool. Dag Bøgeberg

Tilbake