BR549: "Dog Days" Dualtone * * * * * I en kort periode var vi fristet til å tro at BR549 var bandet som skulle redde Nashville fra de grusomme, kommersielle glættingene, men det viste seg etter hvert at Music City er sterkere enn vi trodde. Etter at kontrakter med et par store selskaper gikk fløyten begynte BR459 å slå sprekker og bassist Jay McDowel og gitarist/vokalist Gary Bennet forlot bandet i 2001. 2004-albumet "Tangled in the Pines" bar bud om en ny vår for BR549, men de nye medlemmene, Chris Scruggs, gitar og Geoff Firebaugh, bass, var allerede på vei ut da bandet skulle spille inn ny plate. Og da fele, steelgitar, mandolin, mandola, banjo og organist Don Herron fikk jobb i turnébandet til Bob Dylan var vi mange som trodde at det var slutten for BR549. Det er godt nytt at bandet ser ut til å overleve, og Don Herron er med på dette albumet. Selv om "Dog Days" er en snillere og mindre aggresiv plate enn debuten "Live at Robert's" (1996) har de fortsatt plenty å by på og på mange måter er dette gruppas stolteste utgivelse så langt. "Bottom of Priority" er i midtempo countryrockstil med en litt uventet samfunnsengasjert tekst fra Chuck Mead om indianderaktivisten Leonard Peltier (ble tatt under vingene til Amnesty International etter lang forfølgelse fra amerikanske myndigheter etter okkupasjonen av Wounded Knee i 1973), mens "Lower Broad St Blues" er et jazzete og bittersøtt tilbakeblikk på scenen der BR549 oppstod. "After the Hurricane" (Tim Carroll) kunne vært Neil Young, men er umiskjennelig BR549 og med et refreng som sitter i hjernebarken. Her aner vi ettertanker om orkanen Katrina som traff New Orleans i fjor, likeledes hyllesten til livsstilen i Louisiana på "Cajun Persuasion", mens sakte og jazzete "Let Jesus Make You Breakfast" er litt på siden av det bandet til nå har gjort. Arrangementene på "Dog Days" er taitere og enklere enn tidligere, og effektivt med Herron som tryller fram de lekreste ting ut av ethvert instrument som blir lagt i armene hans. John Keanes rene produksjon er perfekt for BR549 og resultatet er et album som låter anderledes enn tidligere utgivelser. Men ærligheten og integriteten som alltid har vært gruppas varemerke er tilstede i fullt monn. Dag Bøgeberg

BR549 - Tangled In The Pines Dualtone Rating: 7 BR549 er først og fremst et heidundrende liveband og platene deres har ikke alltid klart å yte bandet rettferdighet selv om alle har sine geniale stunder og i denne anmelderens ører er Tangled In The Pines kanskje det albumet som kommer nærmest debuten Live From Robert's og knallskiva The number to call is... BR5-49. Begge kom i 1996. (BR5-49 sluttet med bindestreken i navnet fra og med albumet This Is BR549 i 2001.) Det starter ganske så tøft med slepen midtempo og rockete country i That's What I Get og I'm All Right (For the Shape I'm In). Det var når BR549 spilte som dette at undertegnede omtrent svimte av på Romerike Roots & Blues festival for to år siden. Noen av låtene blir imidlertid litt anonyme og fuzzgitaren på Ain't Got Time kler ikke BR549 noe særlig. Kanskje de prøver å rocke på samme måte som Jason & the Scorchers? Vokalist og gitarist Chuck Mead sa fra scenen på Romerike at Jason & the Scorchers (spilte før BR549 på festivalen) var en stor inspirasjon og en av grunnene til at BR549 i det hele tatt startet opp. Det er country og rockete honky tonk som er BR549s hjemmebane. Og She's Talking to Someone, med ståbassen til Geoff Firebaugh smellende tørt langt framme i lydbildet og Don "The Professor" Herrons fele sørgmodig klagende, er BR549 på sitt beste, og når de så serverer countrybilly par exellence i for eksempel No Train To Memphis er alt som det skal være og det er ingen grunn til at vi ikke fortsatt skal elske BR549. Dag Bøgeberg

Tilbake

HVEM: BR5-49 HVOR: Romerike Roots & Blues festival, Hellerudsletta NÅR: Fredag 21. juni 2002 BR5-49, meget stilfullt i sine old-time countryklær, entret scena foran et forventningsfullt publikum og spretter i gang med ”Hi Ho Molina”. Slapbassen satt rett i magen og den grønne Gretschgitaren og lapsteelen spytta ut imponerende og gjennomtenkte soloer. Et av de tøffeste banda jeg har sett. En av de beste konsertene jeg har vært på. Det var så bra at gråten stod i halsen. Alt stemte: Bootsa, buksene, jakkene, skjortene, slipsene, de tøffe gitarene, uttrykket, LYDEN, musikken, oversikten, LÅTENE og arrangementene. Meget disiplinert og det svingte noe ut’a ville helvete. En groove jeg ikke har hørt fra noe annet band. Trommeslageren ble forresten introdusert omtrent slik: Give a big hand to the James Coburn of drums, Mr. Shaw ’Hawk Shaw’ Wilson!. For min del kunne BR5-49 gjerne vært det eneste bandet på festivalen og spilt i 48 timer uten at jeg hadde blitt lei. Bandet skilter med tre gitarister. Alle svært forskjellige, men solid innenfor det som er BR5-49. Den ene, omtalt som professoren, multiinstrumentalist Don Herron vekslet mellom en halv meter lang Telecaster, fele og lapsteel. Den nye gitaristen spilte super twangy Telecaster i tillegg til at han sang på et par låter. Vokalist og gitarist Chuck Mead tok seg av countrypicking og mer rocka soloer. Til tross for tre gitarister, var de aldri ”i veien for hverandre”. BR5-49 hyllet Jason & the Scorchers fra scenen og mente det ikke hadde vært noe BR5-49 uten dem og gitarist Warner Hodges og Jason selv kom ut på scenen på ekstranummeret og sammen gjorde de en overfort versjon av Johnny Burnettes ”Tear It Up”. Dag Bøgeberg Les mer fra festivalen her.