Jason & the Scorchers anno 2009. (Foto: jasonandthescorchers.com)

Og hvordan låter så gruppa i 2010? Litt tammere enn i glansdagene, men for all del, det rocka til tider som et helvete. Med vokalist Jason Ringenberg og gitarist Warner Hodges igjen fra den gamle besetningen er både det musikalske og imagen stadig på plass. Den nye rytmeseksjonen med bassmann Al Collins og svenske Pontus Snibb på trommer låt solid og særlig her Snibb imponerte. Han slo energisk og tøft og sendte tankene til selveste John Bonham på et par av de mer groovy låtene.

De spilte en grei miks mellom nye og gamle låter, stort sett henta fra før nevnte plater. Kanonrocker’n "Absolutely Sweet Marie" (Bob Dylan) kom allerede som tredje låt og ellers bra versjoner av favoritter som "Pray For Me (I’m a Gypsy Now)", "Harvest Moon", "Broken Whisky Glass" og ikke minst ekstranummeret "White Lies". Og låtene fra det ferske albumet "Halcyon Times", deres første på 14 år, fulgte ganske godt opp.

Et nesten fullsatt John Dee fikk oppleve Warner Hodges’ kjente gitar-rundt-kroppen triks, til stor begeistring, og Jason sjøl var som vanlig ulastelig kledd med gullglitrende cowboyskjorte, noe Hodges måtte bemerke, og Jason svarte noe sånt som "you might not always sound good, but you can always look good".

Alt i alt, litt back to the 80’s, med positivt fortegn.

Svein Ihlen