Det skal mange mennesker til for å fylle opp digre Hellerudsletta, og det var glissent da jeg ruslet inn på området i tolv-tida fredag formiddag. Alle aldersgrupper og samfunnslag var imidlertid representert blant de som hadde kommet og vi noterte rekrutter på 12-14 år, rock’n’rollers/rockabillycats, gamle hippier og Norges svar på en italiensk lommetyv, Jørgen Kosmo blant de som hadde kommet så tidlig.

Lista over artister var så omfattende at det var umulig å få med seg alt. Jeg plukka ut de banda jeg ville se og satsa på og få med det jeg rakk innimellom fra andre scener. Det var en stund til Jason & the Scorchers skulle spille, så Amund Maarud Band var et godt alternativ å starte med. Amund sjøl i spissen så ut til å kose seg med sin gullfarga Les Paul gitar og sine klassiske blues/rock riff og soloer. En samspilt trio som tilbringer mye av tida i mørke klubber som Muddy Waters i Oslo. Selvsagt inspirerende å spille på en så stor scene som på Hellerudsletta, og det var god lyd i teltet. En del sløye introer og overganger satt godt og bandet fikk god mottakelse av det forholdsvis fåtallige publikummet som hadde kommet til bluesteltet så tidlig på formiddagen.

Det var tid til en sving bortom Roots Stage og norske Scarecrows som leverte tøff og popete country-rock. Rakk å få med noen få låter og de fem gutta hadde fine koringer og spilte både ukjent og kjent stoff; Bob Dylans I’ll Be Your Baby Tonight og Bill Monroes Blue Moon Of Kentucky for eksempel.

Tiden var kommet til dagens første konsert på utendørsscenen og favorittene fra 1980-tallet, Jason & the Scorchers. Gutta var naturlig nok blitt eldre siden sist jeg så dem (Sentrum Kino i Oslo i 1985), men riffa, energien og det elleville humøret var fortsatt inntakt. Bassisten var ny, trommisen var ny og ifølge Jason var dette hans første opptreden med bandet. Jason Ringenberg selv hadde holdt seg uforskammet godt, og vi fikk et velregissert og godt innøvd sett. Nytt og gammelt og nesten hele det klassiske minialbumet Fervor fra 1983 ble framført. Gitarist Warner Hodges viste fram akrobatiske øvelser med gitaren; slang instrumentet rundt kroppen og på imponerende vis lå Telecasteren på plass i neste nå, presist, imponerende og svært visuelt. Don Herron fra BR5-49 hjalp til med fela på to låter; Blanket Of Sorrow og Ocean Of Doubt som ble framført uten trommer og bass - pur country. Sola kom fram og alt var bare velstand. Herron var også med på Jason & the Scorchers liveskive Midnight Roads & Stages Seen (1995).

Bob Dylans Absolutely Sweet Marie er fortsatt en kanonrocker i Jason & the Scorchers versjon. Her med Chuck Mead fra BR5-49 på kassegitar og koring. De gamle favorittene kom på rekke og rad og mot slutten la bandet inn et ekstra gir og vi fikk et skikkelig rockekjør. Fin blanding av ren country lyd og rått Marshall-øs fra Hodges gitar. Ekstranummeret, John Denvers Take Me Home Country Road, ble levert på typisk Jason & the Scorchers-vis i stil, temposkifter og stemning. Dagens soleklare høydepunkt så langt.

Det var fristende å slenge seg ned på gresset, men hvile kan man gjøre i grava, så beina gikk til Roots Stage og for meg et nytt bekjentskap, danske Blue Junktion. Lett funky rhythm’n’blues. Trommisen var iført Brazil t-skjorte og var nok fornøyd med dagen. Brasil hadde slått ut England i fotball-VM på morgenkvisten og desserten for ham var å spille på Hellerudsletta. Intrikate og hvinende soloer fikk vi fra den gamle og slitte Telecasteren til gitaristen. Bandet framsto som kompetent, men noe tannløst. Fine koringer og bra gitarist hadde de dog.

På Blues Stage spilte Basic Realation, norsk bluesband som er aktuelle på Notodden Blues Festival 2002. De stilte med hvit Stratocaster og en eier som tydeligvis hadde ”lært seg sin Johnny Winter”, uten på noen måte å nå opp. Ikke dårlig, herregud, men et bluesband det går 13 på dusinet av. Bandet spilte for hverandre og gjorde et lite utadvendt inntrykk og de avslutta med den gamle Peter Green-harveren, Green Manalishi. En merkelig synkopert rytme fra trommisen ødela noe. Utslitt og ihjelspilt klassiker.

En pust på gresset var på sin plass før BR5-49 meget stilfullt, i sine old-time countryklær, entret scena foran et forventningsfullt publikum og spretter i gang med Hi Ho Molina. Slapbassen satt rett i magen og den grønne Gretschgitaren og lapsteelen spytta ut imponerende og gjennomtenkte soloer. Et av de tøffeste banda jeg har sett. En av de beste konsertene jeg har vært på. Det var så bra at gråten stod i halsen. Alt stemte: Bootsa, buksene, jakkene, skjortene, slipsene, de tøffe gitarene, uttrykket, LYDEN, musikken, oversikten, LÅTENE og arrangementene. Meget disiplinert og det svingte noe ut’a ville helvete. En groove jeg ikke har hørt fra noe annet band. Trommeslageren ble forresten introdusert omtrent slik: Give a big hand to the James Coburn of drums, Mr. Shaw ’Hawk Shaw’ Wilson! For min del kunne BR5-49 gjerne vært det eneste bandet på festivalen og spilt i 48 timer uten at jeg hadde blitt lei.

Bandet skilter med tre gitarister. Alle svært forskjellige, men solid innenfor det som er BR5-49. Den ene, omtalt som professoren, multiinstrumentalist Don Herron vekslet mellom en halv meter lang Telecaster, fele og lapsteel. Den nye gitaristen spilte super twangy Telecaster i tillegg til at han sang på et par låter. Vokalist og gitarist Chuck Mead tok seg av countrypicking og mer rocka soloer. Til tross for tre gitarister, var de aldri ”i vegen for hverandre”. BR5-49 hyllet Jason & the Scorchers fra scenen og mente det ikke hadde vært noe BR5-49 uten dem og gitarist Warner Hodges og Jason selv kom ut på scenen på ekstranummeret og sammen gjorde de en overfort versjon av Johnny Burnettes Tear It Up.

Sjela ble tømt under BR5-49s konsert, og lufta hadde gått litt ut av ballongen, men vi måtte videre og neste band å sjekke ut var engelske Bluehorses. En slags 70-talls folkrock med to feler, gitar, bass og trommer. De så ut som Peps Persson på trommer og Souxsie Soux på fele. Musikken vekslet mellom hard og rocka folkrock og mer váre folkemusikkpartier som inkluderte toradertrekkspill. Mye ståk og lite innhold etter min smak på de 4-5 låtene jeg fikk sett, men det var stor stemning blant publikum. Bandet var innom et Led Zeppelin-riff undervegs og noen mente det var det beste bandet de hadde sett på lenge. De hadde nok ikke fått med seg BR5-49....

Spoonful Of Blues fra Notodden var et rått og drivende bluesband der gitarist Morten Omlid av en eller annen grunn satt og spilte. Mannen pumpet ut kontante bluesriff og innimellom bra wah wah soloer på en velbrukt Stratocaster mens vokalist Jostein Forsberg viste seg som en framifrå munnspiller.

Etter tips fra Goin’ Ape-frontmann Roy Botten var amerikanske Christine Santelli Band det neste bandet som ble verdiget et besøk. Christine selv så stilig ut med sin rosa Telecaster og halvparten av håret til Dolly Parton. Bandet besto ellers av en gitarist, pianist/organist, bass og trommer. Christine Santelli Band spilte ganske tradisjonell hvit blues. Gitaristen var en teknisk bra kar, om enn noe tradisjonell og forutsigbar i spillestilen og bandet hadde en del bra låter med nynnbare melodier.

En av festivalens større navn var amerikanske Willy De Ville fra 80-tallsstjernene Mink De Ville. Mannen hadde anlagt langt svart hår siden bildene jeg husker fra popstjernetiden. To negresser satt bakerst på scenen og koret, percussionist, kontrabassist og en god gitarist i tillegg til Willy sjøl som satt foran på scenen med kassegitar og messet sine - for meg - anonyme visepop/countryblues-låter. Fyren klaget på lydanlegget, oppførte seg som en idiot og var en kjedelig artist selv om de spilte Ry Cooders Across The Borderline og en egenartet versjon av Hey Joe.

Romeriks/Oslo bandet JT Lauritsen & the Buckshot Hunters er et av de beste vi har her i landet, uansett sjanger, og konferansier Geir Hovig var rå og folkelig i presentasjonen. Bandets nyeste album, Make A Better World ble kåret til Blues CD Of The Year i bladet BluesNews og fet hammond, knivskarp gitar og JTs klare røst på toppen var hoveduttrykket i konserten.

JT Lauritsen & the Buckshot Hunters har bra låter og et variert repertoar, og selvfølgelig var det kult med firestemt sang som særlig kom til sin rett på de saktere låtene. Noen soullåter hadde de også bakt inn i settet. Stina Stenerud fungerte fint som annenvokalist og gjesteartist(?) under store deler av konserten var den gode munnspilleren Richard Gjems som måtte stikke før konserten var ferdig for å rekke å spille med Steinar Albrigtsen som skulle opptre på Akustisk Stage.

JT drar fram trekkspillet på noen låter, noe som skaper variasjon og særpreg. Stor stemning ble det da den godslige og sympatiske JT likegodt tok seg en tur ut blant publikum med sitt trådløse instrument. Rockete bluesgitar og glimrende soloer fikk vi fra Arnfinn Tørresen (ex Contenders), som tyner maksimalt ut av hver tone og det ble mange følelselfyllte soloer, også fra munnspiller Gjems.

The Fabulous Thunderbirds stilte med ny gitarist og selvsagt sjefstordenfugl Kim Wilson i front. Bandet har hatt mange gitarister gjennom åra, med Jimmie Vaughan og Kid Ramos som de mest kjente. Den unge gitaristen (fikk ikke med navnet) fikk utfolde seg i lange soloer og har vel et stykke igjen til sine berømte forgjenere, men bevares for en gjeng han spiller med. Et fjellstøtt band som rocker på Thunderbirds-vis med mye virtuos munnspelling fra herr Wilson. Pianisten, old-timeren Gene Taylor, var livlig både spillemessig og i kroppspråk.

Lyden var ikke så bra som tidligere på dagen og The Fabulous Thunderbirds led selvsagt litt under dette. Mange mente at bandet hadde vært bedre ved tidligere besøk i Norge.

Undertegnede begynte å bli sliten nå, men måtte få med Slade, glamheltene fra 1970-tallet som jeg så i Ekeberghallen i 1973(?). Ungdomshelter må vite. Dave Hill og Don Powell var de som var igjen fra storhetstiden. Vokalist Steve Whalley hørtes ut som Noddy Holder og bandet spilte bare gamle hitlåter og skulle på død og liv ha publikum til å klappe og synge med på hver låt. Det hele var solid utdatert og moro en kort stund. De var imidlertid ti ganger tøffere enn Smokie.

Gikk selvfølgelig glipp av en drøss band, men The Go Getters, Yardbirds, Omar And The Howlers, Backstreet Girls, Toini And The Tomcats, Mason Ruffner & The RL Burnside Band, Seatsniffers, Angela Brown And The Mighty 45s, Too Slim And The Taildraggers, Colin James Band osv. får ha meg unnskyldt.

Tilbake