|
Rockin' All-Dayer No.1
Goin' Ape - The Wild Dogs - The Kentucky Boys - Cast Iron Arms -
The Wildcats - Built For Speed - Matchbox - The Go Getters
The Wild Bunch Rock'n'Roll Club - Kambo utenfor Moss 9. august 2003
For en dag! Strålende vær, masse folk, god musikk i overstrømmende mengder, varierte band, salgsboder stinne av rocknroll effekter, tøffe biler så langt øyet rakk og spente arrangører gikk rundt og smilte fra øre til øre. Wild Bunch RocknRoll Club var en egen planet denne dagen.
Goin'Ape.
|
Goin' Ape kommer fra Kløfta nord for Oslo og hadde æren av å åpne Rockin' All-Dayer No.1. De var forhåndsomtalt som festivalens eneste "authentic rockabilly" band og presis etter skjema dras festivalen i gang med en Roy Brown-låt før bandet gir oss smakebiter fra sitt etter hvert ganske omfattende repertoar. Spillegleden var der igjen etter at bandet hadde hatt et lengre avbrekk og de krydrer konserten med enkelte covers, for eksempel en fin mollstemt sak fra the Moonlighters. Come Back To Me fra albumet The Chicks Cant Get Enough Of Goin Ape ble dedikert til Sam Phillips som døde uka før. Versjonen var mer rocka enn på plata og Roy Botten synger bra. Likeså Trying To Get Home To You og bandets tidligste låter viser et band som har vokst seg adskillig bedre siden den gang. På et par rolige låter halter det litt, mens på de raske låtene har Goin' Ape full kontroll. Born To Dream har fin melodi og Botten synger med sjela på denne mollstemte midtempo låta som ble framført med dønn riktig hastighet. Det var varmt og trommis Lars Engebretsen måtte kaste skjorta, men ikke Botten. Dressjakka beholdt han gjennom hele konserten.
Goin' Ape har holdt på så lenge at man kanskje kan forvente litt mer liv på scena. Roy Botten jobber bra, men særlig bassist Barsle burde bryske seg fram på scenekanten og vise hvor tøff han egentlig er. Men alt i alt var det en fin åpning på festivalen og Neil Sedakas I'm Goin' Ape i rask rockabillyversjon var en bra avslutter.
DJ Ronnie spilte tøff og variert rock'n'roll i pausen.
The Wild Dogs.
|
Sarpsborgbandet The Wild Dogs starter energisk og stilsikkert med sin egne Gonna Rock It og de har en tøff og ganske arrogant rocknroll stil. Dette er gutter som tilbringer mye av tiden i mørke, røykfulle buler og instrumentene er uvant med frisk uteluft, noe en sur sologitar til å begynne med bar preg av, men Reddy Teddy sparker skikkelig og det blir liv i publikum. Den energiske og hardtslående trommeslageren løfter bandet og mange klassikere fikk så hatten passet, Blue Moon Of Kentucky og Paralyzed blant annet.
De to gitaristene skifter på å synge og det skaper variasjon. Bandets egne Feelin' Allright og Cruising Around Town lover godt for framtida og viste et humørfylt og uhøytidelig band. Og Johnny Hortons One Woman Man hadde de skikkelig draget på. Et tøft band som med flere egne låter er klar for studio.
På I'm Ready (Cochran) sank energien noe, det var varmt i sola, mens på George Jones-låta, Ho Shot Sam, var energien på veg opp igjen. Itty Bitty Betty (Cochran) rocket bra, Go Cat Go (John Whiteleader) likeså, Maybelline (Berry), Right Behind You Baby (Ray Smith), deres egne Come On My Baby og Bop A Lena (Ronnie Self) satt bra og avsluttet et rockete sett.
DJ Al's Teddy Bop spilte rå rockabilly/Teddy Boy Rock'n'Roll i pausen. Folket koste seg i det fine været og stemningen steg i takt med alkoholinntaket.
The Kentucky Boys.
|
Fra Tyskland kommer the Kentucky Boys som har fartet Europa rundt i 15 år og de har gjestet Wild Bunch flere ganger. Dette var dagens første utenlandske band og det var tydelig at det nå var proffenes tur. Publikum reagerte spontant og flokket seg foran scena. Rock And Roll Today sparket i gang konserten og Proud To Be A Ted fulgte med spiss Telecastergitar sentralt i lydbildet. Et stilig band med masse humør og gode instrumentalister. Bandet ble inspirert av festivalstemningen og rop fra scena og svar fra publikum var for en gangs skyld ikke flaut.
Mye tøff og twangy gitarspelling gjorde at interessen holdt seg selv om ikke alle låtene var like sterke og noen av dem litt for lange. Wild Bunch fikk skryt som en av de beste rock'n'roll klubbene i verden som intro til bandets hyllestlåt, Rockin' At The Wild Bunch i en helvill versjon, men også denne ble tværet noe langt.
Justine ble godt mottatt og endte med at gitaristen lå på ryggen over den ene monitorhøyttaleren og på halvballaden Sweet Caroline klatret han, til stor jubel, opp på den ene PA-søylen. De fulgte opp med instrumentalen Dark Wave fra det nye albumet, On The Run, med innlagt melodilinje fra I Dovregubbens Hall.
Jack The Ripper hørtes nesten ut som the Clash og Rockabilly Be Bop ble levert i frenetisk rockabillystil mens countrylåta Dirty Old Town framføres med vokalisten sittende på scenekanten. Konserten rundes av med Wild Boys of Kentucky fra den nye skiva.
Publikum jublet og the Kentucky Boys var ikke vonde å be. Ekstranummeret, Jim Beam of Kentucky, hadde visse likheter med Elvisklassikeren med nesten samme navn og ekstrarunden ble avsluttet med The Passenger, ei låt som finnes på det nye albumet og er mest kjent med Iggy Pop og bandet tilfører ikke denne noe nytt.
DJ Totti spilte Teddy Boy Rock'n'Roll i pausen.
Cast Iron Arms.
|
Helsinki-trioen Cast Iron Arms besøkte Norge for første gang. Gutta har fartstid fra blant annet Ellis & The Angry Teens, Silver Bullets og Johnny Trouble & The Razors. Vi ble servert kompakt og svingete, takket være trommeslageren, rockabilly/rock'n'roll med tostemte koringer. Trommisen veide 150 kilo og led i varmen uten at det hørtes på spillinga. Cast Iron Arms er rutinerte og spilte disiplinert og tøft. Mange egne låter jeg ikke kjente, men fine melodier og låtene var stramt arrangert og rock'n'roll for alle penga. Den gamle Höfner-gitaren låt drittøft med relativt enkle Chuck Berry inspirerte soloer. Instrumentalen Ghostriders In The Sky ble framført med dobbel panorering og de krydret konserten med et par låter i Bo Diddley rytme. Mot slutten fikk vi blant annet en bra versjon av Do You Wanna Dance (Cliff Richard) og på Bip Bop Boom (Mickey Hawks) røk gitaristen en streng og da var det jamt slutt.
DJ Trasa spilte steintøff revival rockabilly i pausen.
The Wildcats.
|
Fra Tyskland/Nederland kommer the Wildcats og de har gjestet Wild Bunch en gang tidligere. Festivalen hadde nå flyttet innendørs og klubben var smekk full. Helproff rock'n'roll! Knalltøft, kontant og variert gir innenfor ei helstøpt pakke. Vokalist, gitarist og frontmann, Kees Van Bemmel, er en yppig kar med brøstkassa foran, for å si det sånn, og han er velsignet med flott og fyldig stemme i tillegg til å være en bra gitarist og showmann. De andre medlemmene fulgte godt opp og særlig første halvdel av konserten var kanonbra.
I tillegg til mange egne låter fikk vi også en del klassiske rocknroll låter, for eksempel Little Sister i slepent arrangement, Lonely Heart (Perkins) hadde de gjort til sin egen, selv om gitarist Lele gikk av scena for å skifte streng, og Sam Phillips ble minnet på den gamle Sun-låta Red Cadillac And a Black Mustache i dært'n dært'n rock'n'roll stil som fikk salen med på allsang.
DJ Ronnie (fra Ronnie Nightingale and the Haydocks) ble halt opp på scena for å synge Boogie Bop Dame, noe han gjorde veldig bra og til stor jubel før the Wildcats tok'n helt ned med sviska Blue Moon som var innledningen til en egen soloavdeling for vokalist Bemmel. Alene på scenen framførte han et potpurri av kjente Elvis-svisker. Fyren fikk vist fram stemmen sin i en avdeling som ble noe langtekkelig.
The Wildcats ble selvsagt klappet inn til ekstranummer og vi fikk en helvill versjon av Party at the Wild Bunch og Wildcats Bop og vi hadde overvært festivalens klart beste konsert så langt.
DJ Ronnie spilte strait rocknroll-a-billy, Ronnie Nightingale-style.
Built For Speed.
|
Built For Speed er omtalt som Norges hotteste rockabilly trio. Bandet kommer fra Elverum og Dokka og har Norges svar på Brian Setzer, ex-Teencats Anders Westhagen, i front. Det er tøft å gå på etter the Wildcats, men Were Gonna Have a Party levnet ingen tvil, her skulle det spelles. Anders har tøff og rå stemme og fandenivolskheten lyste da han spytta i gang konserten. Den første gitarsoloen legger lista høyt, men Anders har ingen problemer med å følge opp.
Anders får problemer med sur gitar på de første låtene i tillegg til lydproblemer for bassmann Ole Evensen. Det blir noen utilsiktede pauser og bandet mister litt av konsentrasjonen på grunn av det.
Vi fikk gammelt og nytt om hverandre og det var tydelig at mange kjente låtene fra Nasty, deres eneste utgivelse så langt. Av de nye låtene husker vi blant annet Crazy About TV, som nok må høres flere ganger, mens det hever seg igjen på Shes a Guy. Gretschoholic lover godt for albumet som bandet er i full gang med og på Dont Blame It On Me (Fats Domino) har gutta fått igjen selvtilliten og Anders leverer to knall soloer.
Anders lever stadig opp til ryktet som Norges Brian Setzer og han er ikke skuggredd, for med den største selvfølgelighet legger Built For Speed i veg med instrumentalen Sleepwalk (Farina) som Setzer gjør så strålende og nærmest har gjort til sin egen, men Anders er dritgod og de kommer absolutt fra det med all ære i behold.
Åpningssporet fra den nye skiva, Rockabilly Record Rack, satt bra og selvsagt hadde Built For Speed full kontroll på klassikeren Tear It Up, komplett med bassolo og en svært solid trommesolo fra Anders 15-årige sønn Andreas Offspring Reiten Westhagen, som høstet stor applaus. Bandet tok av og var nesten like bra som på åpningsnummeret. De ble ropt inn til ekstranummer og en gnistrende instrumental, med gitaren på nakken, og Fishnet Stockings (Stray Cats) var bra levert selv om originalen sitter vel godt i øret.
PS: Built For Speed burde stramme opp settet sitt og ikke rotesnakke så mye mellom låtene. Det er greit på julebord hvor alle kjenner alle, men i en konsertsituasjon blir det for internt og det virker amatørmessig.
DJ Als Teddy Bop spilte kjapp og vilter engelsk revival rockabilly i pausen.
Det begynte å dra seg mot festivalens headliner og forventningene var stigende selv om mange publikummere tydelig begynte å bli noe slitne. Mange timers glovarm sol, øl og rocknroll tar på den mest herda festivalgjenger.
Det var reklamert for hit line-upn av the Matchbox som festivalens største navn, men i siste liten hadde gitaristen Iain Terry og bassisten Dave Dix steppa inn (begge spiller i the Iain Terry Band og Iain Terry selv spilte i Matchbox fra starten i 1973 og til 1975) så arrangøren og publikum fikk ikke helt den pakka som var lovet.
Matchbox.
|
Selv om Matchbox plater lyder litt datert i 2003 var forventningene høye og det er et profft og disiplinert band som framfører Six Days On The Road som oppvarming før vokalist Graham Fenton, til stor jubel, åpenbarer seg til tonene av Train Kept A-Rollin. Det var til å begynne med en fryd å se/høre gamlekara levere varene så overbevisende. Gunnin For The Dog blir entusiastisk mottatt og bandet virker å ha det ordentlig moro. Tear It Up svinger som bare f
og er et par hakk vassere enn Built For Speed-versjonen tidligere på kvelden.
Mange av soloene og lyden i gitaren var inspirert av Paul Burlison og Iain Terry virket mer inspirert med Matchbox enn med sitt eget band mens bassmann Dix innimellom hadde problemer med å følge med (hadde kanskje øvd lite med bandet i forkant?) selv om han så ut til å kose seg og smilte lurt under store deler av konserten.
Buddy Holly-låta When You Ask About Love kler Matchbox popete blanding av 50s/60s pop når de er i det hjørnet. Et hjørne som i 2003 er faretruende nært det vi kaller dansebandrock.
Graham Fenton skrøt av Wild Bunch fra scenen før han gikk i garderoben for en kopp te, som han sa. Bandet spilte en låt uten Fenton og da han kom utpå igjen var han iført Gene Vincent kostyme - skinnjakke og hansker. (Graham Fenton skal være Gene Vincents erstatter når the Blue Caps legger ut på 10-dagers Europaturné våren 2004.) Taket løftet seg da bandet dro i gang en Vincent-avdeling som toppet seg med en sådær versjon av Be-Bop A Lula og avsluttes med en rå Rocky Road Blues.
En slapp (i forhold til the Blasters) versjon av Marie, Marie ble servert mens Fenton var i garderoben og skiftet av seg Vincentkostymet og med Fenton tilbake var det revival teddy boy rocknroll som gjaldt og Settin The Woods On Fire er en kjempe ompalåt spilt med stor autoritet. På Elvis-låta Dont Leave Me Now dro Fenton ei dame opp fra salen og danset et par vers før turen var kommet til låta alle ventet på, Rockabilly Rebel. Salen gikk fullstendig av hengslene og Matchbox skal ha skryt for ikke å tvære den ut. Midnite Dynamos fulgte godt opp før meldinga: If you want more, so fucking shout! gjallet og bandet gikk av scenen.
Publikum var ikke vonde å be og et ganske langt rocknroll potpurri inneholdende blant annet Whole Lotta Shakin Going On, Little Queenie, Im Coming Home og Johnny Is a Joker ble framført før bandet igjen forlot scena. Men publikum ga seg ikke og vi fikk dagens andre, og beste, versjon av instrumentalen Ghostriders In The Sky før en svært dansbar Tore Up satte punktum. Og med frontmannen i the Wildcats og den store trommisen i Cast Iron Arms tett omslynget på dansegulvet var det jamt slutt.
DJ Razorback snurret red hot boppin rockabilly i pausen.
The Go Getters.
|
Folk holdt ut, selv om det var blitt merkbart færre i salen, og ti over ett var det klart for den verdenskjente rockabillytrioen fra Vesterås i Sverige, the Go Getters. Hardcore rockabilly framført med full kontroll og med utsøkte instrumentalister som kjente stoffet og hverandre ut og inn. Steintøff gitarspelling, Robin Johnson, og slapping, Morgan Fredriksson, og med trommeslager og sanger, Peter Sandberg som det naturlige midtpunkt. The Go Getters spiller over store deler av verden og gav Wild Bunch-publikummet en leksjon i hvordan det skal gjøres.
Det gynga og svingte og bandet imponerte med mange intrikate stopper og overganger spilt med den største selvfølgelighet. Sandberg varierte mellom å bruke stikker og visper og gjorde at det svingte på forskjellige måter, men hele tiden hardcore og inn til beinet rockabilly som varierte i intensitet og også litt bluesete innimellom.
Slow Down (Williams) svingte som f
. og gutta er dønn seriøse på den noe utspilte låta. Dette var imidlertid en av de tøffeste versjonene jeg har hørt. Gitarist Johnson og Sandberg byttet på å synge og hot rod låta No More Breaks satt som ei kule. Black Magic Woman i sambatakt var meget slepent framført og ble etterfulgt av Brand New Cadillac i særpreget arrangement. No Heart To Spare, med den fine melodien gynga faretruende og håra stod på arma.
Undertegnede klarte ikke å holde seg lenger og måtte fram til scena og se gutta på nært hold. The Go Getters er et svært samspilt band med utrolig gode instrumentalister og svært bra låter, selv om et par covere med fordel kan byttes ut, Summertime for eksempel. Samspillet mellom Sandberg og Johnson var en fryd og the Go Getters serverte festivalens mest musikalske og beste konsert.
Hva er din første tanke nå som alt er over, arrangør Frank Reiten?
- Rockin' All-Dayer No.2 er allerede under planlegging!
Et flott arrangement og en stor takk til gjengen rundt Wild Bunch. Vi har allerede begynt å glede oss til neste år.
Dag Bøgeberg (tekst og foto)
|
Tilbake
Rockin' All-Dayer No.1
| | | | | | | |