Oktober 2010:
– Hei, Pappa, neste sommer reiser jeg en måned til USA alene. Det er Stian, husets 28 år gamle sønn som opprømt er på tråden. – Fy f… så fett’a, jeg ønsker deg god tur allerede nå, sier jeg med et misunnelig lite stikk i magen.

Julaften 2010:
– Hvordan går det med planleggingen av USA-turen da? "Joa, det blir New York og sørstatene og California. Du er ikke hypp på å være med et par uker’a Pappa?" "Ulp, … øh, … svelg, kan jeg det da?" Far ser spørrende på resten av familien. "Klart du kan!" Ikke noen dårlig julepresang det.

Etter hvert blir min gode venn Svein også involvert og 2. juli 2011 drar vi.

Dag 1:
Touch down på John F Kennedy flyplassen i New York. Taxi gjennom Brooklyn og til hotellet på 40. gate, litt nedenfor Central Park. En liten tur ut for en matbit og et par Sierra Nevada-øl før en reisesliten trio tørner inn.

Dag 2:
Stian har vært i New York før, men for oss andre er det første gang. Vi rusler bortover til Times Square, det store krysset med alle de gedigne reklamene vi har sett på tv. Der ligger også Hard Rock Café. Stor Beatles-utstilling, og veggen som var "Ukas bilde" 2011 uke 26-30, ér stilig.

Café Wha?.

Deretter gikk turen ned til Greenwich Village, ut og inn av kjente og ukjente klubber, barer og platebutikker, og lille Café Wha? var et mål. Stedet var sentralt for beatnicks og folkies tidlig på 60-tallet og er viktig i historien om Bob Dylan. Stedet åpnet ikke før på kvelden, så vi stakk en tur ned til The Battery, helt nederst på Manhattan, for å se frihetsgudinnen. Været var ikke det beste med en del regn og begrensa sikt så utsynet var så som så. Vi skimtet hvertfall statuen der ute, men å ta en av ferjene ut var vi ikke så lystne på. Det ble taxi til hotellet for et par timers hvile i påvente av at Café Wha? skulle åpne.

Kafeen var pusset- og straitet opp. Det kostet penger å komme inn og man ble tildelt bord, så vi droppet hele greia. Havnet etter hvert på klubben The Red Lion og med et coverband på scenen. De framførte alt fra John Fogerty til James Brown. Med musikere i den ypperste klassen – trommer, orgel/saksofon, el bass, vokal og gitar – fikk vi en utmerket kveld med Jack Daniels og lyden av den musikalske smeltedigelen som New York er.

Apollo Theatre.

Dag 3:
Været var kraftig forbedret med skyfri himmel og nærmere 30 grader. T-banen til nord på Manhattan og til Harlem. Vi vandret rundt i kulisser vi kjenner fra utallige filmer og målet var selvfølgelig superlegendariske Apollo Theatre. Det var tidlig på dagen og ikke lov å gå inn, men sterkt å stå på walk of fame rett utenfor. Stilte meg ved siden av platen til Little Richard og lot følelsene synke inn ved tanken på hvor vi var og hvor viktig stedet er for svart musikk og rock’n’roll. T-banen sørover til ganske langt ned på Central Park. Det var 4. juli (USAs nasjonaldag) og parken var full av folk som grillet, rodde i små båter eller solte seg.

Minneområdet for John Lennon, Strawberry Fields, var også godt besøkt. Bortsett fra en steindekorasjon med ordet "Imagine" i midten og ei plate med navnet på alle verdens land, var budskapet på plakater ved inngangen til området at bruk av elektronisk forsterket lyd var forbudt, her skulle være stille. Etterpå ble det middag i Soho og en tur i Little Italy og Chinatown. Tidlig kveld, vi skulle opp tidlig neste dag.

Dag 4:
Opp klokka seks, vi skulle fly videre på vår tur. "Leaving New York, Never Easy", synger REM, men når neste stopp er Nashville så er det ikke så vanskelig.

Jeg har lengtet etter Broadway (bildet over), gata med honky tonkene på rad og rekke, helt siden jeg var her for to år siden (se artikkelen Ferietur til "Mekka"), og etter sjekk-inn på hotellet like ved var vi ikke sene med å komme oss dit.

Rich Gilbert.

På klubben Bluegrass Inn står gruppa Silver Threads med smått legendariske Rich Gilbert på gnistrende gitar og steelgitar, og "Slick" Joe Fick (nyheter for januar, "Snadder for slappbassister") (sist sett i Cash-filmen "Walk The Line"), rett fra Beale Street i Memphis og nylig oppløste The Dempseys, er nå fast i en mengde band på honky tonkene på Broadway, slappet av en annen verden. Ei tøff dame på vokal og kassegitar i front og en svingende trommis som var stødigheten sjøl. Silver Threads er eksempel på hvor bra det kan bli, tenkte jeg da den suverent beste liveversjonen av "Cry, Cry, Cry" jeg har hørt møtte oss.

Honky tonk-barene ligger som sagt vegg i vegg, og videre til glimrende truckercountry på Legends Corner med den gnistrende vokalisten Galen Griffin foran trommer, bass, Tele og steelgitar. Masse George Jones, Merle Haggard, Buck Owens osv osv.

Tak og vegger er over alt dekket med plater, posters, covere, bilder og alt man ikke kan tenke seg. Er Broadway i Nashville den kuleste gatestubben i verden for den som har åpen hjertedør til country-billy-western og alt mulig hel-digg musikk? Ikke noe annet sted jeg har vært er musikerne jamt over så på hugget som her. Det er gratis å komme inn over alt og musikerne jobber kun for tips. Det er fra disse klubbene stjerner som Dwight Yoakam, Hank III, John Mellencamp osv plukker musikere til plateinnspillinger og turnéband.

"Slick" Joe Fick fortalte oss at han skulle spille på Robert’s Western World senere på kvelden (videoen over). Vi er ikke dummere enn at vi går dit. I lag med trioen Harry Fontana & The Tennessee Tone Boys serveres KNALL rockabilly, Carl Perkins Sun-style. Det er så kontant på hugget at …, et av de beste rockabillybanda jeg har sett selv om det var litt mange kjente covere.

Alt dette er eksempler på hva vi opplevde bare den første kvelden, og da har vi ikke nevnt at vi gikk bananas i platebutikken Ernest Tubb Record Shop som også ligger på Broadway; og, det er en vanlig tirsdag tidlig i juli.


Ernest Tubb Record Shop. Svein, med hatt, midt i bildet.

Dag 5:
Vi var høyt oppe og litt trange i skjæret etter gårsdagens totalopplevelse, men litt etter klokka ni var vi på plass i Country Music Hall of Fame, rett over gata for hotellet. Etter et par timers vandring i countryhistorien (mer om CMHOF i artikkelen Ferietur til "Mekka") gikk turen opp til Music Row, området der alle studioene og musikkforleggerne holder til. Og, ja, det var ganske sterkt å plutselig befinne seg i RCA Studio B – Birthplace of a Thousand Hits (egen side hos Country Music Hall of Fame), og vi ble fortalt at da Elvis skulle spille inn "Are You Lonesome Tonight" forlangte han at lyset skulle slukkes og han stod i stummende mørke og sang.

Nok en kveld var i gang på Broadway og da vi igjen stakk innom Bluegrass Inn skjønte vi at noe var i gjære. Da ei dame kom rundt med røde papirarmbånd og spurte om vi skulle overvære showet, svarte vi tvert, ja. Ryktene gikk nemlig om at selveste Hank III skulle gjøre en uannonsert konsert. Kun 130 bånd ble delt ut, eksklusive greier. Det skled på med litt tøffere klientell, det ble flere tatoveringer, lengre hår, litt mer sjabby bekledning; i det hele tatt, mer outlaw, og så begynte de å spille The Blasters på PA’n.

Bandet begynte å bære inn anlegg og jammen kom ikke Hank III sjøl med en Marshall amp i armene. Fra da og til det hele var over er alt skrevet på husk.

Hank spilte alle de kuleste country-greiene han har gitt ut i tillegg til en del jeg vil tro er på platene som kommer i september (nyheter for juni). I tre stive timer stod jeg to meter fra Hank III. Undertegnede har gått jevnlig på konserter siden vinteren 1972 (T-Rex i Chateau Neuf var den første) og har jevnlig pallavstemming. Hank III på Bluegrass Inn i Nashville 7. juli 2011 er definitivt på pallen.

Trommer, fele, ståbass, banjo, lapsteel/dobro og Hanks kassegitar leverte et trøkk fra en annen verden. Tenk de tøffeste, nedstrippa låtene fra "Lovesick, Broke & Driftin'" med livetrøkket gjennom en feit PA. Det var nedpå sakte, groovete midtempo og heseblesende fort med dønn kontroll – alt country tvers gjennom. Og så blikket til Hank; han kødder ikke! Uansett om det er hans egne låter, som var i klart overtall, eller som i Johnny Cash’ "Cocaine Blues" eller bestefars "I’ll Never Get Out of This World Alive". Og for en glimrende sanger Hank er, bare hør på "Whiskey, Weed, & Women" i videoen under.

Etter konserten hadde Hank all verdens tid, snakket med alle; – Du kjenner Hank III, sa han til meg da jeg fikk signert en flyer for de fire platene som kommer i september. Han hadde vel lagt merke til at jeg DIGGA, DIGGA, DIGGA det. Får håpe han kommer til Norge en gang, men tøffere enn på Bluegrass Inn, med neonskiltet til platesjappa til Ernest Tubb lysende utenfor vinduet bak scenen og hjemmepublikummet med kameratene til Hank heiende i front, blir det nok ikke. COUNTRY ROCKS! Heldige meg.

Dag 6:
En litt mør gjeng startet dagen rolig, nattens konsert satt godt i både kropp og sjel. En halvtimes spasertur for å besøke platebutikken til Jack White – 3rd Man Records – var en bra start på dagen. En vinylsingel med vår venn Seasick Steve var det første vi fikk øye på. Trommene på singelen spilles av Jack White og godbiten er gitt ut på 3rd Man Records.

"Slick" Joe Fick, den beste ståbassisten som har levd?

Man vandrer opp og ned Broadway og fra hver klubb strømmer det livemusikk ut av døra. Vi stakk innom Bluegrass Inn for å kjenne om det fortsatt var litt igjen av Hank III i lokalet. På scenen stod trioen The Howling Brothers – banjo/fele/mandolin, ståbass og kassegitar – og spilte eminent billyinspirert bluegrass. Klokka var tre på ettermiddagen og nok en fantastisk dag var godt i gang i The Music City. På Robert’s Western World, vegg i vegg, stod Silver Threads på scenen (omtalt i Dag 4).

The Don Kelley Band var siste bandet vi så i Nashville, på Robert’s. Da jeg så dem for to år siden var det Dave Roe (bassisten Dwight Yoakam hadde med på Vinstra) som basset. Denne gang var det det nye stjerneskuddet på bassmenyen i Nashville, tidligere omtalte "Slick" Joe Fick, som basset. "Den beste ståbassisten som har levd", var det noen som sa. En umulig betegnelse, men kan godt hende, fyren er utrolig god. Han var selvfølgelig et bra tilskudd og den unge gitaristen hadde fått to år til på scenen og hadde utviklet seg enormt. Fryktelig god var han, og med tait, suverent framført countrybilly ringlende i øra tok vi til vettet og kom oss på hotellet i skapelig tid, vi skulle tidlig opp i morgen. Nye eventyr ventet.

Dag 7:
Klokka sju startet Greyhound-bussen på vei vestover mot Memphis. Planen var å hoppe av i Jackson for å besøke Rockabilly Hall of Fame og så ta neste buss videre til Memphis. Bagasjen vår var av en eller annen grunn booket direkte til Memphis og i Jackson var det umulig å få hentet den ut. Besøket på RHOF ble dermed ikke noe av – en liten nedtur. Interstate 40, hovedveien mellom Nashville og Memphis, er på strekket mellom Jackson og Memphis døpt Music Highway. Mange musikere kom fra Jackson til Memphis, Carl Perkins for eksempel.

Patrick Dodd Trio.

I Memphis kom varmen for alvor. Oppimot 40 grader Celcius er i overkant varmt for nordmenn, og det ble stilsomt å bevege seg utendørs. Aircondition er det heldigvis over alt inne, og når sola går ned blir temperaturen igjen til å holde ut.

Beale Street syder av liv og igjen strømmer det livemusikk ut fra "alle hull". Traurig blues for det meste og Blues City Café er klart blitt en attraksjon fattigere etter at The Dempseys ("Ukas bilde" 2009, uke 7) ble oppløst og "Slick" Joe Fick flyttet til Nashville. På legendariske The Blues Hall står gruppa Patrick Dodd Trio med egne låter, godt innøvd og med en god gitarist som kan alle blues-triksa. Ikke veldig originalt, men helt ålreit og det beste bandet på Beale Street denne kvelden.

Ankepunktet med Beale Street, for en musikkfan vel og merke, som er mer påtakelig nå enn sist jeg var her for to år siden, er at gaten er fylt av turister som hadde vært like lykkelige om det hadde vært Michael Jackson-kopier som hadde opptrådt. Resultatet er at settlistene er fylt opp med låter vi har hørt en million ganger, men som går rett hjem hos mainstream-publikummet. Det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med at det er sommer og ferietid, men en liten nedtur var det.

Dag 8:

Sun Studio ligger mellom kjedelige hus ved et veikryss på Union Avenue.

Etter en rolig start på dagen gitt turen til 706 Union Avenue og Sun Studio. Kicket fra første gang jeg var her for to år siden kom ikke og det gikk roligere for seg (heldigvis). Det er ikke lov å bevege seg rundt på egen hånd, men guidet tur hver time. Nå visste jeg mer hva jeg skulle konsentrere meg om og fikk studert klenodiene nærmere. F.eks. gitarforsterkeren som ble herpet på vei til Memphis da Ike Turner og gruppa hans skulle spille inn "Rocket 88" (les mer om det i artikkelen "Rocket 88" – den første rock’n’roll-låta?).

Sun Studio er det helligste stedet i verden for enhver rock’n’roll-fan og man blir andektig og mjuk fra man ser huset og lenge etterpå. Det var j…. varmt ute, og som Svein sa da vi kom ut i heten etter besøket: "Sun inne og Sun ute!"

Etter en matbit gikk turen til Memphis Rock’n’Soul Museum. Utstillingen var den samme som sist, bortsett fra en Beatles-utstilling som nylig er åpnet. Flotte ikke før viste sort-hvitt bilder fra The Fab’s siste turné i 1966 da de gjorde to show i Memphis.

Mange band på fortauene på Beale Street en lørdagskveld.

Kvelden ble selvsagt tilbragt på Beale Street. Det var lørdag og det var tydelig at en del av de bedre banda var ute og spilte for nivået var jamt over høyere og repertoarene mer interessante. Tropenatt og helg gjør Beale Street til en sydende fest der man kjøper øl gjennom vinduene på klubbene og det er lov å drikke ute. Mengder av band på fortauene, de fleste med full backline, i tillegg til livemusikk i "alle hull". Må oppleves!

Dag 9:
Sjekket ut av hotellet, hentet forhåndsbestilt bil og cruiset utover Elvis Presley Boulevard for en natt på Heartbreak Hotel, rett over gata for Graceland. Det var midt på dagen og planen var å besøke Graceland tidlig neste morgen (færrest folk tidlig på dagen). Stian gikk rett på Graceland mens Svein og jeg ble med på båttur på Ol’ Man River – Mississippi. Kvelden ble brukt til å se Elvis i alle varianter på storskjerm i restauranten på hotellet og en tur til porten til Graceland. Den berømte grinda lå i flomlys og vi tok noen fine bilder.

Porten er stilig i flomlys.

Dag 10:

Svein, Stian og Dag på The Blues Highway.

Riverside Hotel.

Mye årgangssnadder vi aldri hadde sett før.

Grand Zero Bluesclub.

Vi drukna i Elvis-industrien på Graceland, og nøt hvert sekund av det, hvertfall nesten. Kunne ikke se noe nytt siden forrige besøk for to år siden, men masse kult å se likevel, og ikke minst kjøpe i de mange giftshopene. Graceland er et av USAs mest besøkte turistattraksjoner og dette er BIG BUSINESS. Etter et par timer på toppen av den kommersielle rock’n’roll-pyramiden stablet vi oss inn i bilen og satte kursen sørover på Highway 61 – The Blues Highway.

Vi skulle til Clarksdale, bluesens vugge, The Crossroad – krysset Highway 61 og 49 der Robert Johnson møtte djevelen – midt i det vidstrakte Mississippi. Det var varmt som i helvete og Riverside Hotel var første stopp. Døra var stengt, men sterkt å sette seg ned på den gamle krakken på utsiden og vite at her satt John Lee Hooker og øvde, her døde Bessie Smith (det hvite helsekorpset nektet å hjelpe henne), her bodde og øvde Ike Turner og gruppa hans før de dro til Memphis for å spille inn "Rocket 88", osv osv.

Borti gata ligger Delta Blues Museum (ikke lov å ta bilder) med et utsøkt utvalg klenodier. Midt i museet er hytta til Muddy Waters bygd opp, og igjen en følelsesladet stund da vi satt inni den. Plater og bilder på veggene og midt på gulvet en "Madam Tussaud"-dokke av Muddy med en goldtop Gibson Les Paul i fanget.

Var innom et par gitarbutikker med for det meste brukte instrumenter og anlegg. Mye årgangssnadder vi aldri hadde sett før og når det gjaldt kassegitarer var Stella et merke som gikk igjen. Mange av de gamle bluesgutta hadde det. Blind Willie McTell for eksempel. Det ble tatt mange bilder av han, ofte med forskjellige gitarer, men alltid Stella.

Butikken Cat Head Delta Blues & Folk Art hadde vi blinket ut på forhånd. Mye malerier og bilder, men også plater og t-skjorter. Innehaveren Roger Stolle skriver bøker om blues, arrangerer konserter og hadde også vært på Notodden Blues Festival. Clarksdale og Notodden er vennskapsbyer.

Det var mandag og alle kneipene var stengt, synd, for Grand Zero Bluesclub, drevet av skuespilleren Morgan Freeman, hadde vi sett fram til å besøke. Kult gammelt hus med stoler og sofaer på verandaen der vi satte oss til litt og knipset noen bilder. (Det er på denne verandaen coverbildet til Rita Engedalens plate "Chapels And Bars" er tatt.)

Dag 11:
On the road. Vi kjører fra Clarksdale og sørover Highway 61. Nedover i flate Mississippi ligger småbyene tett mellom bomull- og maisåkrene og med Dwight Yoakam live på stereoen føler vi nesten at vi er med i en film. Ingen sier et ord, bare sitter og ser og digger musikken som passer så utrolig bra til det vi er med på. I den lille byen Leland svinger vi vestover på vei 82 (for de som følger med på kartet), krysser Mississippi og kjører inn i Arkansas. Innover i Arkansas stiger standarden på husene en god del (Mississippi er den fattigste staten i USA), terrenget blir mer kupert og med mye skog minner det om Norge. Vi kjører gjennom Cleveland der Johnny Cash kommer fra og spiser middag i den trivelige byen El Dorado. De fleste mennesken er hvite og det er brennvarmt, 40 grader Celcius. I seks-tida triller vi inn i Texarcana, grensen mellom Arkansas og Texas går gjennom byen, og tar inn på hotell for natten.

Hatter etter avdøde cowboyhelter dekorerer taket i en saloon i Stockyards.

Dag 12:
Begynner å bli lei av amerikansk hotellfrokost nå. Rista loffskive og diverse pålegg i små engangsbeger er trist i lengden. Men det er ikke maten vi er her for og snart er vi på vei videre vestover.

Etter en "konsentrert" ferd gjennom storbyen Dallas kommer vi ut på andre siden og er i Fort Worth – Cowtown – der det gamle kveghandlerområdet Stockyards er målet. Etter et besøk på Texas Cowboy Hall of Fame – mange rodeohelter her – ble kvelden tilbrakt på mektige Billy Bob’s Texas, verdens største honky tonk (les mer om Stockyards og Billy Bob’s Texas i artikkelen "T" for Texas). Det var midt i uka og mye færre folk enn sist jeg var her, men fett som f… likevel, og Steve Earle hang litt igjen i vegga fra konsert dagen før. På den mindre honky tonk-scenen stod et lokalt band og pøste på med strait Texas-country. En del two-step dansende par gled rundt på dansegulvet, og igjen hadde vi en frydefull kveld.


En av rundt 40 barer i gedigne Billy Bob's Texas.

Veteraner på Antone's.

Dag 13:
Ny biltur, det gikk radig sørover Interstate 35 til Austin, siste stopp på denne fantastiske turen. Etter å ha sjekket inn på hotellet og levert inn bilen stakk vi en tur bort på The Continental Club for å sjekke når Guy Forsyth skulle spille dagen etter, før vi tok en tur på 6th Street. Mye mer varierte band her nå enn sist jeg var her, da alle prøvde å være Stevie Ray Vaughan. Flere countryband var å høre blant hardtslående blues-rock grupper, men dog flere Stratocastere enn Telecastere. Igjen er vi i ei gate med livemusikk fra "alle hull". Det var imidlertid et stykke mellom de gode banda, hvertfall tidlig på kvelden.

På smått legendariske Antone’s var det hyllest til Chicago-blues. Bandet var bra som fy, med svarte veteraner i overtall på scenen, bl.a. Hubert Sumlin og Willie "Big Eyes" Smith, men en hvit gitarist stjal innimellom showet.

En tur oppom 6th Street utpå natta ga oss livemusikk på adskillig høyere nivå enn tidligere på kvelden, og en blues-rockende trio lot en stakkars pedaltråkkende taxi ta seg til hotellet.

Dag 14:
Merchandise-butikken Wild About Music på 6th Street var første stopp. Her er bøtter med t-skjorter, stickers og alt mulig dill og dall som vi musikkfans aldri kan få nok av. Waterloo Records var neste mål. En gedigen platebutikk vi nordmenn bare drømmer om, butikken har "alt". Utrolig utvalg i cd-er og dvd-er selvfølgelig. Selv syns vi at Platekompaniet på Oslo City har et ganske bra utvalg av bokser, men ikke nå lenger, makan! Utvalget av musikkbøker er på størrelse med en middels bokhandel og vinylavdelingen tilbyr både nytt og brukt. Meter på meter med singler og jeg sluttet å telle da jeg nærmet meg 30 Beatles-LP-er jeg "aldri hadde sett før". Videre gikk ferden til gitarbutikkene på Lamar Boulevard. Vintage-instrumenter opp og i mente, det ene kulere enn det andre.

James "Slim" Hand.

På klubben Saxon er det livemusikk fra klokka fire på ettermiddagen og først ut denne dagen var Bobby Whitlock, keyboard-spilleren fra Derek & The Dominoes. Han har skrevet masse låter og spiller på en mengde plater, George Harrisons "All Things Must Pass" bl.a. Sammen med kona CoCo Carmel på saksofon og harmonisang fikk vi småjazza og ganske uinteressant singer/songwriter musikk.

Neste act var James "Slim" Hand og gruppa hans. Hand har i nærmere fire ti-år opptrådt på honky tonker rundt i Texas og er bortimot en legende i The Lonestar State. Han platedebuterte ikke før i 1996 og de to siste albumene er produsert av Wayne Hancock-produsent Lloyd Maynes og gitt ut på Rounder Records. Garva countrykarer som framførte rett fram Texas country og nesten western med et og annet nikk til Johnny Cash. Selvsagt midt i blinken for oss.

Guy Forsyth var, som tidligere skrevet, blinket ut på The Continental Club. Det var lukket konsert med et annet band da vi kom dit og ventetiden ble tilbrakt i en park i nærheten der et heidundrende cajunband sprudlet på ei lita scene. The Live Capital of The World (Austin) fornektet seg ikke. Forsyth spiller blues blandet med både cajun og rock’n’roll. En bra konsert selv om vi syns et par av medmusikerne tok mye av oppmerksomheten. Vi brøt opp etter første sett, i morgen skulle vi grytidlig opp for å ta fatt på den lange turen hjem.

I New York var det flybytte og noen timer å vente. Vi stakk en tur til Manhattan og opp i 70. etasje på Rockefeller Plaza. Ikke noe pingleutsikt over Manhattan derfra. Empire State Building rett i mot på ene siden og Central Park på motsatt.

Om vi hadde hatt en superkul tur? Gjett’a!

Andre reiseartikler fra USA her i ROCK:

"T" for Texas
Ferietur til "Mekka"
På tur i rockens røtter
One Piece At The Time