Tilbake til anmeldelser 2012

Hank Williams III: "Long Gone Daddy" Curb Records * * * * (*) Nok en gang har Hank3s gamle plateselskap Curb Records gravd i arkivene og gitt ut ei plate over hodet/bak ryggen på utøveren. Hank3 hater sannsynligvis denne utgivelsen like mye som "Hillbilly Joker" som kom i fjor (nyheter for april 2011), men for oss som digger Hanks musikk, og da særlig countrydelen av den, så er "Long Gone Daddy" selvfølgelig interessant. Dette er spilt inn før debutalbumet "Risin’ Outlaw" som kom i 1999, og av albumets ti låter er sju covers. Musiseringen er utmerket; strålende steel og felespill og med tung ståbass og litt jazzete el-gitar, mens trommene varierer fra svingete vispespill til hard "rockeslåing". At Hank3 er yngre enn vi er vant til høres ganske godt, stemmen er ikke så "hard", den ligner kanskje litt på Wayne Hancock. Og det starter knalltøft med tittelkuttet, én av to låter skrevet av bestefar. Tøff countrybilly som det låt da vi hørte Hank3 første gang i ’99. Det fortsetter med hans egen "Sun Comes Up" som er slik jeg digger Hank3 som mest; tøff, nedpå country med tung og tørr ståbass, feler og lapsteel. Ikke alt er like interessant. Merle Haggards klassiker "The Bottle Let Me Down" for eksempel. Helt greit egentlig, men litt for rett fram når vi vet hva Hank3 kan, de bare spiller låta liksom. Johnny Cash’ "Wreck Of The Old ‘97" er eneste innspillingen her jeg vet om som har vært ute på plate tidligere; på Cash-hyllesten "Dressed In Black – A Tribute To Johnny Cash" (Dualtone) i ’97. Bluesete munnspill, shuffletrommer og klikketiklakk-gitaren gjort på tøft Hank3-vis. Artig er "What They Want Me To Be" – hatlåt mot moderne popcountry. Veldig elektrisk og drivende rock’n’roll. En tidlig versjon som ble til den fandenivoldske countrylåta "Dick In Dixie" på albumet "Straight To Hell". En historisk interessant utgivelse dette. Vi får et innblikk i den tidlige Hank3 og får et fyldigere bilde av utviklingen til utøveren med den gyldneste stamtavla i dagens countrymusikk. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2012

Hank3: "Ghost To A Ghost" – "Gutter Town" Hank3 Records * * * Etter mange års turbulent forhold til Curb Records er Hank3 endelig musikalsk fri: "I have musical freedom. I'm able to say 'Here's my record' and I don't have to go through a million different channels just to put out a song, it's all me now," skriver Hank på sin nettside. Og jammen benytter han sjansen, ikke mindre enn tre album gir han ut på samme dag. Et dobbeltalbum, som vi omtaler her, og to plater med heavy metall. Alt er spilt inn hjemme hos Hank, på The Haunted Ranch utenfor Nashville, og det er Hank sjøl som både er tekniker, mikser og mastrer. På metall-platene spiller han dessuten alle instrumentene. "Ghost To A Ghost" teller elleve låter og er det nærmeste vi kommer country på disse platene. Det er ikke i nærheten av så country som "Lovesick, Broke & Driftin'", for det meste er det nærmere "Straight To Hell", men noen låter er country slik det låt da jeg så Hank i Nashville i sommer, dessuten kjenner jeg igjen et par av låtene fra konserten. Denne skiva er fersk og det tar tid å få den under huden, men jeg håper at låter som "Gutter Town" (ja, åpningskuttet heter det sammen som det andre albumet), "Outlaw Convention" eller "Ray Lawrence Jr", med Texas-artisten Ray Lawrence Jr(!) på gjestevokal, skal bli favoritter i framtida. Hank er fri og benytter sjansen til å gjøre akkurat det han vil, her mikses tung rockgitar og doble stortrommer med banjo og akustiske gitarer i et moderne lydbilde langt fra den tørre urlyden på "Lovesick, Broke & Driftin'". Om Hank er fri på "Ghost To A Ghost" så tar det helt av på den andre delen, "Gutter Town". En følelse av at alt skal gis ut, er noe jeg tenker underveis, en produsent hadde kanskje ikke vært så dumt, som kunne redigert og luket ut, men slik er det altså ikke. "Gutter Town" går den surrealistiske bonus-cd-en "Louisiana Stripes", som fulgte med "Straight To Hell", en høy gang. Her er hele 18 "låter" med fem-seks minutters lydcollager med froskelyder fra sumpene mikset med en og annen skeiv cajunlåt, mumlepartier, utfrika bluegrassnutter, hoiing og skråling både på fransk og engelsk. Langt uti der, som låt nummer 15, ligger "Fadin’ Moon", en duett med Tom Waits (Waits er også med på låten "Ghost To A Ghost" på den første platen). En slags irsk folk-country låt der Waits grove stemme er jævlig kul sammen med Hanks, før "The Round" tar over med lyder som høres ut som et samlebånd med skrapjern som gnisser av sted. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2011

HVEM: Hank III HVOR: Bluegrass Inn, Nashville NÅR: 7. juli 2011 Nok en kveld var i gang på Broadway og da vi igjen stakk innom Bluegrass Inn skjønte vi at noe var i gjære. Da ei dame kom rundt med røde papirarmbånd og spurte om vi skulle overvære showet, svarte vi tvert, ja. Ryktene gikk nemlig om at selveste Hank III skulle gjøre en uannonsert konsert. Kun 130 bånd ble delt ut, eksklusive greier. Det skled på med litt tøffere klientell, det ble flere tatoveringer, lengre hår, litt mer sjabby bekledning; i det hele tatt, mer outlaw, og så begynte de å spille The Blasters på PA’n. Bandet begynte å bære inn anlegg og jammen kom ikke Hank III sjøl med en Marshall amp i armene. Fra da og til det hele var over er alt skrevet på husk. Hank spilte alle de kuleste country-greiene han har gitt ut i tillegg til en del jeg vil tro er på platene som kommer i september (nyheter for juni). I tre stive timer stod jeg to meter fra Hank III. Undertegnede har gått jevnlig på konserter siden vinteren 1972 (T-Rex i Chateau Neuf var den første) og har jevnlig pallavstemming. Hank III på Bluegrass Inn i Nashville 7. juli 2011 er definitivt på pallen. Trommer, fele, ståbass, banjo, lapsteel/dobro og Hanks kassegitar leverte et trøkk fra en annen verden. Tenk de tøffeste, nedstrippa låtene fra "Lovesick, Broke & Driftin'" med livetrøkket gjennom en feit PA. Det var nedpå sakte, groovete midtempo og heseblesende fort med dønn kontroll – alt country tvers gjennom. Og så blikket til Hank; han kødder ikke! Uansett om det er hans egne låter, som var i klart overtall, eller som i Johnny Cash’ "Cocaine Blues" eller bestefars "I’ll Never Get Out of This World Alive". Og for en glimrende sanger Hank er, bare hør på "Whiskey, Weed, & Women" i videoen under. Etter konserten hadde Hank all verdens tid, snakket med alle; – Du kjenner Hank III, sa han til meg da jeg fikk signert en flyer for de fire platene som kommer i september. Han hadde vel lagt merke til at jeg DIGGA, DIGGA, DIGGA det. Får håpe han kommer til Norge en gang, men tøffere enn på Bluegrass Inn, med neonskiltet til platesjappa til Ernest Tubb lysende utenfor vinduet bak scenen og hjemmepublikummet med kameratene til Hank heiende i front, blir det nok ikke. COUNTRY ROCKS! Heldige meg. Dag Bøgeberg - tekst og video Les om hele USA-reisen i artikkelen "Gutta på tur"

Hank Williams III: "Straight To Hell" Bruc Records * * * * Shelton Hank Williams III ble født i Nashville den 12. desember 1972. Som barnebarn til Hank Williams og sønn til Hank Jr var han countrykjendis før han hadde sunget en eneste tone. Men han fulgte ikke umiddelbart i slektas fotefar. Til å begynne med fartet han rundt i sørstatene som trommeslager i punkband, men fikk etterhvert øya opp for country og i 1996 skrev han under for countryselskapet Curb i Nashville. Selskapet startet med å gi ut albumet "Three Hanks: Men With Broken Hearts" som ved hjelp av moderne teknologi blandet stemmene til tre generasjoner Hank Williams. Dette var omtrent så langt unna det gikk an å komme det Hank III var interessert i, og et stormfullt forhold til Curb var et faktum. To egne album ble det før bruddet kom og "Straight To Hell" er Hanks først på nytt selskap. Live kjører Hank III to avdelinger; en countryavdeling og en punk/metalavdeling. Vi er nok mange som gjerne skulle hørt Hanks liveband Assjack på plate, men live og studio er to vidt forskjellige ting, også når det gjelder valg av musikere. På plate er det country som gjelder og hvis vi tar utgangspunkt i mannens forrige album, "Lovesick, Broke & Driftin'" (kom i 2002 og er en av skivene undertegnede har spilt mest de siste fire åra), så er "Straight To Hell" ikke så primitiv og nakent produsert. Skiva er for det meste spilt inn hjemme på et digitalt portastudio og dras igang med et lite minutts sample av the Louvin Brothers' "Satan Is Real" som avbrytes med en demonisk latter og glir over i tittelkuttet - heidundrende old-school ompa-country med fenomenale instrumentale utskeielser, som det er mye av albumet gjennom. Låttitler som tittelkuttet, "Thrown Out Of The Bar", "Pills I Took", "My Drinkin Problem", etc vitner om et relativt usunt levesett proppet med kjemikalier, piller og whisky. Hank III spinner videre på å bygge opp sin egen myte som skummel og selvdestruktiv outlaw og i låter som "Country Heroes" og "D. Ray White" får vi et innblikk i at galskap har en lang og rik tradisjon i countrymusikkens Nashville. Likevel er dette sjelfull og ren country uansett hvor mye Hank legger ut om hvor avgrenset og formgitt dagens countrymusikk er - og det er kanskje her vår mann har sin misjon som såkalt outlaw. Uansett hvor rå og tilsynelatende "på siden" dette er, så er det få som treffer hjertet i amerikansk musikk slik Hank Williams III gjør. CD 2 inneholder en lang collage, "Louisiana Stripes," med fem låter. Kun Hank og en akustisk gitar iblandet utfrika lyder. Ambient, ekkoeffekter, telefonbeskjeder, tordenskrall og gurgling av vann blir litt sært og gir ikke den helt store lytteropplevelsen. Dag Bøgeberg

Hank Williams III: Lovesick, Broke & Driftin' Curb Records Hank Williams III har gjentatte ganger gjort det klart at han er misfornøyd med debutalbumet Risin’ Outlaw som kom i 1999, så denne gangen tok han ingen sjanser og tok saken i egne hender. I løpet av to hektiske uker hadde mannen spilt inn, produsert og mikset Lovesick, Broke & Driftin'. Uten tvil var dette en riktig avgjørelse for barnebarnet til "hoved-Hank Williams", for albumet er mye mer avslappet og organisk uanstrengt enn debuten. Denne gang serveres det hard core country hvor låtene har fått beholde sin opprinnelige idé og arrangementene og lyden er oversiktelig og til tider beintøff! Maken til slapbasslyd skal du lete lenge etter og jeg tviler på om du finner noe lignende. Slitet og moroa i paradokset av å være en Hank Williams blir beskrevet i balladen Calling Your Name, mens den tøffe togcountrylåta Mississippi Mud og den raske Nighttime Ramblin' Man med hamrende slapbass og imponerende gitarsolo i Albert Lee-klassen, er røft og glorifiserende forlokkende fortellinger om lang tids fyll og potrøyking. Man blir faktisk tørst av å lytte til dette. Hank Williams IIIs stemme passer perfekt til denne musikken og arven etter bestefar skinner klart igjennom på tittelkuttet, Lovesick, Broke & Driftin', en tåredryppende og selvmedlidende countryballade med følsom steelgitarsolo og fin melodi - noe de fleste låtene er utsyrt med. Good time party country får vi på energiske Lovin' and Huggin, komplett med twangy gitarspelling og steintøff slapbass og Hanks versjon av Bruce Springsteens Atlantic City er en fin videreføring av versjonen The Band gjorde på albumet Jericho (1993). Det er helt klart at Hank Williams III ikke nøyer seg med å leve på navnet til sin berømte bestefar - her har vi en låtskriver som gjør krav på å bli tatt dønn seriøst. Dag Bøgeberg

Tilbake

Hank Williams III. Konsert på Club Laga, Pittsburgh - fredag 29. november 2002.