Wayne Hancock: "Ride" Bloodshot Records * * * * * Wayne "The Train" Hancock er her med sitt åttende album og det femte for Bloodshot Records. Siden sist har Hancock vært på rehab og tørket opp, og det har tydelig gjort han godt. Instrumenteringa virker å være mer elektrisk enn tidligere og da blir det fort tøffere også. Her er som vanlig en blanding av fort og sakte, men Hancocks særprega roadhouse blues, hepcat boogie, rockabilly og juke joint swing er liksom tydeligere, hvis du skjønner. "Wayne Hancock har mer av Hank Sr i seg enn både jeg og fatter’n", har Hank3 en gang sagt. Og hist og her kommer låter som like gjerne kunne vært Hank Williams Sr, men likevel er det ingen tvil om hvem vi hører. Kompet er i gata til Hank3, uten trommer riktignok, den tørre ståbassen slapper tøft i bånn, de raske låtene swinger som rakkern, vi snakker hillBILLY, lapsteelgitaren hviner og gråter om hverandre, gitaristene spiller edruelig både rockete, twangy og nedpå jazzete, og de sakte måneskinnslåtene tryller fram stemninger som får meg til å drømme om varme sommernetter. Wayne Hancocks beste album til nå. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2013

Wayne Hancock: "Viper of Melody" Bloodshot Records * * * * * Maksimal outlaw country tufta på Hank Williams, Ernest Tubb og Bob Wills er essensen hos Wayne "The Train" Hancock også på hans sjuende album, det fjerde for Bloodshot. "I want to jump the blues and make the hard times swing", synger Hancock i låta "High Rolling Train" og sikter til old time country fra depresjonstida på 1930-tallet, men som for mange er like relevant i dag, og rører oppi både jazz, blues, boogie og swing i den musikalske gryta vi i lag med Wayne Hancock etter hvert har blitt så glade i. Albumet er spilt inn på to dager og som vanlig er det Lloyd Maines som har produsert. Nedstrippa og svært rytmisk hillbilly, roadhouse blues, honky tonk og rockabilly boogie framført som om gutta står ytterst på scenekanten. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2009

Wayne Hancock: "Tulsa" Bloodshot Records * * * * Wayne "The Train" Hancock er noe av en nostalgiker i moderne country; en sorgløs hillbilly som har tilegnet seg Hank Williams musikalske stil og aversjon mot det glatte Nashville. Hancocks musikk er hardcore country. En miks av honky tonk, swing, rockabilly og en dæsj New Orleans. Hancock albumdebuterte i 1995 og dette er mannens sjuende album. For oss som har fulgt mannen lenge er det ingen store overraskelser her. Juke joints, ensomhet og livet på veien er det det handler om. Hancock gir medmusikerne plenty med plass å boltre seg på og klarinett og trombone får lov til å fargelegge hist og her. Produsent Lloyd Maines og folk som gitaristene Dave Biller og Paul Skelton har vært med Hancock siden starten. Gutta kjenner hverandre godt og det tillater Hancock å spille inn på gammelmåten. Sette opp live i studio med lite øving først og få det på tape. Inn på første eller andre forsøk. Hele albumet er spilt inn på mindre enn tre dager og man høre Hancock dirigerer og roper ut hvem som skal spille solo akkurat som på scenen. "Tulsa" inneholder flere sakte låter enn tidligere, men bandet trår til innimellom som for eksempel tittelkuttet og "Goin' to Texas When I'm Through". Wayne Hancock er ingen fornyer, dette er tidsforvirrende og behagelig "old-time music". Mannen lever sitt liv som han alltid har gjort. "Shooting Star From Texas" summerer det perfekt slik den er skrevet i sin direkte og hverdagslige stil, akkurat slik Hank Williams var så suveren på. Hancock kommer ikke opp med noe nytt på "Tulsa", men det er heller ikke poenget. Hancock er så god på det han gjør at egentlig er det forfriskende å høre så ren amerikansk musikk. Dag Bøgeberg

Wayne Hancock - Swing Time Bloodshot Records Alle som har hørt ham vet det. Den 38-årige Austin-karen, Wayne "The Train" Hancock, er en av verdens fineste utøvere av the juke joint swing. Denne herlige blandingen av honky tonk, western swing, blues og Texas rockabilly. Kveld etter kveld, i by etter by, sprer Wayne Hancock og bandet hans det gode musikalske budskap til dansende og øldrikkende fans. Og på dette albumet, Hancocks andre utgivelse på Bloodshot Records og fjerde totalt, får vi være med inn på the Continental Club i Austin, Texas, hvor Wayne Hancock & His Band leverer et fyrverkeri av en konsert. Foran et entusiastisk publikum hører vi et svært kompetent og fokusert band i fri utfoldelse. Alle Hancocks utgivelser er produsert av Lloyd Maines, og når vi hører dette live er det klart at Maines ikke har kludra til studioutgivelsene nevneverdig med unødvendige pålegg osv. for Swing Time skiller seg ikke dramatisk fra studioversjonene. Den største forskjellen er at Wayne legger litt mer energi i måten han synger på og han gir bandmedlemmene litt større rom å boltre seg på, med steelgitarist Eddie Rivers og gitaristene Dave Biller og Paul Shelton i spissen. Vi kunne kanskje forventet flere låter fra Waynes forrige album, A-Town Blues (kun We Three er med), på settlista og et én times livealbum fra en kar som kan spille tre timer i strekk uten å blunke blir bare å skumme fløten av artistens repertoar. Som det nå er blitt er Swing Time en jævlig bra "Best of Wayne Hancock". I tillegg til at skiva tas godt imot av fansen er den også en utmerket innfalssport for nye lyttere til Wayne Hancocks verden av the juke joint swing. Høydepunkt: Dan Enriquez slapbass som gjennom hele skiva svinger så STØDIG at lytterens hjerteslag henger seg på. Dag Bøgeberg

Tilbake

Wayne "The Train" Hancock: Siste Reis Pub, Halden - torsdag 22. april 2004.

Wayne Hancock: A-Town Blues