Seasick Steve & the Level Devils
Cafe Mono, Oslo - onsdag 10. mars 2004 Steve Wold er en fargeklatt i musikknorge og et pust fra det forjettede land der han dro hjemmefra på begynnelsen av 60-tallet og levde livet i godsvogner og blandt såkalte hobos. Bluesen var selvsagt aldri langt unna og han lærte å spille gitar undervegs. Han har spilt med John Lee Hooker, Chuck Berry, the Beach Boys og RL Burnside, bare for å nevne noen, og han har jobbet som studiotekniker i 30 år. Blant annet var han midt i smørøyet i Seattle da grungebølgen vokste fram på slutten av 80-tallet. Steve ser det som en oppgave å formidle blues til unge mennesker. - De trenger ikke like blues, men de skal vite hva det er, sier Steve og refererer til the White Stripes versjon av Son House' Death Letter som et godt eksempel. Seasick Steve driver Juke Joint Studio på Notodden. Studioet er proppet med årgangsutstyr. Steve har tatt vare på gitarforsterkere, mikrofoner, effektmaskiner etc fra 50- og 60-tallet og med miksepulten fra 60-tallets Stax-studio som rosinen i pølsa. Har bandet ditt planer om å gå i studio anbefales Juke Joint på det sterkeste.
Konserten startet med video av tittelkuttet fra den nye skiva, Cheap, som gikk rett over i at bandet spillende kom inn gjennom ytterdøra på Mono og fortsatte med liveversjonen av låta fra videoen. Det var rått som f.... og Jon Spencer Blues Explosion svever over Mono, stemningsmessig. Bare at dette er mye mer autentisk. Steve smiler fra øre til øre og den gamle Fender Jaguar gitaren er det lydmessig råeste denne anmelderen har hørt på år og dag. En lysende bluesgitarist som har vokst fra det å briefe. Inn til beinet primitivt og uttrykket er fullt av levd liv. Bassisten, Mr Jo, og trommeslageren, Mr Christoffersen, the Level Devils, er veldig gode og har full forståelse for musikken. Dette er ROOTS i ordets egentlige betydning. I anledning av at dette var et releaseparty var det mange gjesteartister oppom scenen i løpet av konserten. Vaskebrett og munnspill gjorde sitt til at det ble en slags happening med historien om the Blues som en rød tråd. Steve byttet ofte gitarer og spilte både slide og fingerpicking. Salen var stappa med folk som hadde vært i Juke Joint Studio og da Steve reiste seg og annonserte gitarsolo ba han alle gitaristene i lokalet om å skjerpe oppmerksomheten, selvsagt med et stort smil om munnen, mens trommisen smyger seg fram på scenekanten og slår takta i scenegulvet med et balltre. Svært virkningsfullt og det rocka ut av en annen verden. Følelsen av å sitte ombord i ei godsvogn i et gammeldags tog kom klart fram i denne Hobo Blues, et av konsertens høydepunkt. Countryblues, elektrisk blues og rå funky blues (Jelly Roll) i salig blanding. Steve var stadig ute hos publikum og selv om det av og til ble litt ustrukturert jamming, hadde de publikum i sin hule hånd. Og vi var ikke vonde å be da bandet iførte seg bærbare instrumenter, Steve hadde trådløs gitar, og ut av døra på Mono bar det og med publikum på slep ble det en fem minutters happening på gata utenfor. Blues og Seasick Steve er folkemusikk, må vite. Rita Engedalen heter ei dame som har spilt inn i Juke Joint og hun framførte Amazing Grace i svært følsom og bluesete tapning med Steves dobro som eneste akkompagnement. Publikum ble etter hvert med på allsang på denne gamle religiøse salmen og det ble en sakral stemning i det ellers så hedenske lokalet. Cato Salsa (Cato Salsa Experience er et av Steves favorittband) og Amund Maarud var gjesteartister mot slutten av konserten og det var klart for gitarspelling par exellence. Med tre elektriske gitarer utviklet låta 8 Ball seg til en lang og heidundrende jam som aldri så ut til å ta slutt, men som ble rodd mesterlig i land av Seasick Steve som hadde vært et par runder rundt baren undervegs. Dag Bøgeberg - tekst og foto |
Seasick Steve & the Level Devils: Cheap