Seasick Steve: ”Dog House Music” Breakwater Records * * * * * "Dog House Music" fortsetter der den forrige plata "Cheap" sluttet, bare at denne gang er Steve for det meste alene med sine mange gitarer, og countrybluesen ligger lenger opp i dagen. Resultatet er selvsagt en naknere og mer selvutleverende sanger og gitarist som imidlertid klarer seg utmerket på egenhånd. Det åpner superrått og energisk med fullt band. Kjapp og rå slide med vokalen framført gjennom munnspillmikrofon. Og dette er ett minutt steintøff blues. Etter dette er Steve alene (bortsett fra en strait, møkkete blues med bass og trommer som bonuskutt) og vi hører en glitrende gitarist som spiller slide, elektrisk, akustisk, 3-strengers "trans-gitar" (en spesiell elektrisk gitar Steve visstnok fikk kjøpt svært billig av en fyr i Mississippi mot at han forteller om gitaren hver gang han bruker den live) og på "Save Me" klarer Steve seg utmerket med kun én streng på gitaren. Vi hører foten tramper takten i gulvet, slidejernet sitter på ringfingeren og dette er primitivt, rått og jævlig tøft. Det går slag i slag med 13 originale låter. Vokalen er rått tilhugget og vitner om levd liv. Vi får historier, både syngende og snakkende, fra Steves tidligere omflakkende tilværelse, og historien om bikkja som ventet utafor da Steve kom ut etter seks måneder i buret er ubetalelig. Bikkja hadde imidlertid blitt gravid mens Steve satt inne. Dag Bøgeberg

Seasick Steve & the Level Devils - Cheap There’s a Dead Skunk Records Rating: 7 På Notodden i Telemark befinner seg den råeste bluesartisten som noensinne har bosatt seg i Norge, amerikaneren Steve Wold. Når man hører denne skiva, får man lyst til å gi faen og bare dra, akkurat slik Steve gjorde tidlig på 60-tallet. I årevis loffa han rundt i USA og var en såkalt hobo. En livsstil som er blitt sunget om utallige ganger av buesartister og visesangere opp gjennom åra. Woody Guthrie er tidenes mest kjente hobo (Bob Dylan, tidenes største Guthrie-fan, prøvde tidlig i karrieren å skryte på seg et hobostempel). På plata får vi et lite gløtt inn i en verden vi har drømt og lest om siden vi første gang hørte blues og rock en gang midt på 60-tallet (undertegnede var ti år i 1967) og det er fint å høre at en mann på langt over 50 år ser ut til å være ute av stand til å bli «glætt». Det gir håp for flere av oss. Albumet er selvsagt spilt inn i Steves årgangsstudio på Notodden, Juke Joint Studio. Tittelkuttet starter ballet og setter standarden høyt. Det er rått og rockete. Steve synger gjennom munnspillmikrofon og det er inn til beinet primitiv rockin’ blues. Cheap er skivas mest fengende låt som det også er laget video til. Det er tøff lyd på trommer og bass og et par av låtene sorterer under countryblues, både elektrisk og akustisk. Steve har en stemme som har levd mye. Det er rått, alt er rått. Hobo Blues har munnharpe langt framme og denne ble kompet med balltre dunkende i scenegulvet på konserten på Mono for noen uker siden. Ikke så tøff er, men det holder i massevis. På et par av de saktere låtene ligger det en sår stemning under overflaten og på to kutt er det bare Steve som snakker. Han forteller fra livet som hobo, det vi i dag vil kalle uteligger, om kunsten å hoppe på toget i riktig øyeblikk, ordne seg mat i søpla i bakgården på restauranter, bli bura inn i jula osv. Men som han sier; - Det var ikke akkurat første klasse, men det var absolutt frihet. Dag Bøgeberg

Tilbake

Seasick Steve & the Level Devils: Cafe Mono, Oslo - onsdag 10. mars 2004.