Kona mi og jeg hadde meldt oss på en to ukers tur i regi av Johan Fastings "Kom og Dans!" til Memphis, Nashville, New Orleans og med et 5-dagers cruise til Mexico til slutt. Mange av ROCKs lesere har vært på disse stedene mange ganger, men ikke på langt nær alle, og for meg var det første gang.

På Heartbreak Hotel dreier alt seg om Elvis.

Det er langt til Memphis. Ni timers flytur til New York pluss tre timer til Memphis. Ble sliten ja. For en som har digga rock’n’roll i 40 år var det rart å komme hit, nærmest vanskelig å fatte. Det stod St. Louis, Nashville og Memphis på skilter langs veien fra flyplassen og alt Elvis-stashet som slo mot en da vi booket inn på Heartbreak Hotel i Elvis Presley Boulevard ble nesten i overkant. Slitne som sagt, og selv om det var fire forskjellige Elvis-kanaler på tv’n på rommet ble det en tidlig kveld, dog var klokka fire på natta i Norge så det var sent likevel.

Loffskivefrokost neste morgen før taxi til downtown og Memphis Rock’n’Soul Museum (museets hjemmeside) på hjørnet Beal Street/Highway 61. Bare adressen oser rockhistorie. Her fikk vi selvsagt hele blues-, rock’n’roll- og soulhistorien som forbindes med Memphis. Fint lagt opp. Alle fikk utdelt headset med et lite tastatur. Hver monter/utstilling var utstyrt med et nummer og når man tastet nummeret på tastaturet hørte man en kort, informativ tekst og lydklipp som illustrerte det man stod og så på.

Countryblues fra bomullsmarkene, utførlig om Robert Johnson, vandringen fra landsbygda og inn til Memphis, Sam Phillips og den svarte bluesen han spilte inn, smeltedigelen på Beal Street, jukeboksen for 78 rpm plater, og høydepunktet var nok den gamle miksepulten fra Sun Studio. Det var dessverre ikke lov å ta bilder, fotoet av miksepulten er hentet fra Internett, men er tatt i museet.



Tenk hva dette klenodiet har vært med på.

På andre siden av gata ligger Gibson-fabrikken og en omvisning der var neste stopp. Undertegnede er ingen gitarbygger, men har nå klunka en del og er (litt mer enn) naturlig interessert, og en svært interessant omvisning var det. Vi ble geleidet gjennom alle stadier fra treplanken på lageret via tilskjæring, liming, fresing av hull, pussing, hals, lakkering (Du finner ikke to sunburstgitarer som er helt like i utseende. Alt gjøres for hånd og da sier det seg sjøl at den mørke ytterkanten varierer fra gitar til gitar. Sunburstgitarer er de modellene som selger mest.), filing av bånd, montering av mikrofoner og stol etc og til testing av hvert enkelt instrument. - Består ikke gitaren testen, sender vi den til Fender, spøkte guiden. Besøket hos Gibson var en fantastisk opplevelse rett og slett.



Halsen er montert.



Filing av bånd.

Jeg var salig da jeg etterpå sank ned i stolen på Hard Rock Café avdeling Memphis og stirret rett på gitaren til Johnny Cash. Kvelden ble tilbrakt på Beal Street, en av de viktigste gatene i historien om blues. Den to kvartaler lange delen med klubber og barer er mekka for alle med den minste sans for blues og rock’n’roll. Den ene artisten/bandet etter det andre, mange i den ypperste verdensklasse, står i kø for å underholde deg. Vanskelig å holde hodet kaldt og komme seg til hotellet i skapelig tid. For i morgen stod Sun Studio og Graceland på timeplanen.



Sun-veggen på Hard Rock Café.



Mange tøffe juke joints på Beal Street. Her på Rum Boogie Cafe.

Loffskivefrokost og glad for at man brøt opp såpass tidlig kvelden før. Omvisningen i Sun Studio varer i 40 minutter og er selvsagt alt for lite. Det var ikke mulig å bli lengre for neste gruppe stod og trippet på utsiden. Følelsene rullet opp da man så huset og med all memorabilien over alt, skar det i hjertet og måtte rushe forbi, særlig i den smale trappa opp til utstillingen i annen etasje var veggene stappet med 78 rpm-plater og interessante covere man gjerne skulle studert nærmere. Inne i selve studioet lot jeg guiden seile sin egen sjø, jeg visste jo alt fra før, og bare sto der og nøt, knipset noen bilder og prøvde å ikke irritere meg over flokken med turister som aldri hadde hørt om Billy Lee Riley. Studioet er åpent for vanlig studiobruk etter klokka 18 og det hadde vært jævlig kult med en session. Miksepulten i studioet er moderne, men mye av opptaksutstyret, mikrofoner etc er gammel årgang. Handla t-skjorte, musematte, plektre etc med Sun-logoen på og var etter hvert ganske fornøyd da turen gikk videre til Graceland – the place where Elvis lives.



Mye snadder på veggene i Sun.



Årgangsutstyr i daglig bruk.

Hadde ikke noe standard smak på innredningen den karen. Salongen, biljardrommet, the jungle room - omgivelsene "The Memphis Mafia" boltret seg i var ikke akkurat IKEA. Trofeene i Hall of Gold og The Racquetball Building var det mest interessante. Mange forskjellige souvernirbutikker der penga fikk bein å gå på før besøket ble rundet av med kylling og en Budweiser i restauranten tilknyttet Graceland. At Elvis er big business synes over alt i Memphis, til og med på bensinpumpene i nabolaget er det bilde av Elvis.

Bilder fra Graceland kan sees i Rune Holtets artikkel "På tur i rockens røtter".

Det passet bra med et par timer på øyet tilbake på Heartbreak Hotel (tidsforskjellen fra Norge hang litt i) før turen atter gikk til Beal Street og en sen middag på BB King Blues Club med påfølgende klubbesøk og et par Beale Big Ass Beer.



Bordplata på BB King Blues Club.

Loffskivefrokost og tre og en halv times busstur østover til Nashville – the music city. Etter hotellinnsjekking bar det rett ned på Broadway, Nashvilles Beal Street. Først en tur innom Ernest Tubb Record Shop. En fantastisk platebutikk med utrolig utvalg av countrymusikk, uendelig mengder med bilder etc på veggene og innerst i lokalet er scenen der stjerner fra Grand Ole Opry opptrer hver lørdag ved midnatt.



Inne i Ernest Tubb Record Shop.

Bassisten til Dwight (t.v.), Dave Roe, husket godt konserten på Vinstra og virket glad for å treffe en nordmann igjen, her representert ved undertegnede. (Foto: Ingrid Høgestøl)

Broadway er stappet med musikklubber, barer og butikker med westernstash. Undertegnede har nærmest spilt i filler BR549s "Live From Robert’s" og klubben som stod øverst på ønskelista var selvfølgelig Roberts Western World, rett over gata for Ernest Tubbs platesjappe. Følelsene vellet opp også her. Det var så mange band man var innom og så litt på, så jeg må be om unnskyldning for at jeg ikke bet meg merke i mange av navnene, men at Roberts skilter med "Home of BR549" som undertittel vitner banda på scenen om. Fra tidlig på ettermiddagen spilles det live countrymusikk fra band som er godt innafor det vi her kaller BR549-country. Noen kanskje litt mer rockete, og det gikk mye i coverlåter uten at det gjorde noe. Og drar vi ikke kjensel på bassisten i hjørnet? Joa, vi kjenner han igjen fra countryfestivalen på Vinstra, Dave Roe, da som stødig anker ved siden av Dwight Yoakam. Her på Roberts spiller han bl.a. i gruppa The Don Kelley Band og han forteller til ROCK at han har spilt fast på Roberts i elleve år.



Brazilbilly.

Middagen ble fortært på en grillbar nede i gata. Var innom flere liveklubber på Broadway, men valgte Roberts som "stamsted" og ferden gikk tilbake dit. På scenen stod gruppa Brazilbilly som spilte superautentisk country i gata mellom Bob Wills og BR549. Ståbass, to feler, gitar/lapsteel, trommer og masse harmonisang framført av musikere i verdensklasse var medvirkende til at jeg hadde opplevd en av mine beste kvelder.

Skikkelig bombefrokost før ferden gikk til Country Music Hall of Fame And Museum (museets hjemmeside). Igjen en overdådig opplevelse. Et eget område var viet Willamsfamilien, og ellers alt fra Carter Family, Bob Wills, Jimmie Rodgers og helt til Steve Earle og Jason & the Scorchers. Studio B fra RCA som f.eks. "Heartbreak Hotel" (Elvis), "Only The Lonely" (Roy Orbison) og "All I Have To Do Is Dream" (Everly Brothers) ble spilt inn i, var utstilt. Det var mulig å høre musikk fra artistene i de forskjellige montrene og det var sterkt å se Hank Williams på tv iført den hvite notedressen og samtidig stå ved siden av dressen.



En av montrene i utstillingen om Williams-familien. Dressen kjenner vi fra filmklipp vi har sett med Hank Williams og gitaren er en Martin 00-18 som Hank kjøpte i 1950. Perlemorsinnlegget er gjort av en fange i Alabama State Penitentiary. På tv-skjermen snakker Hank Williams III om seg selv og sitt forhold til sin legendariske bestefar.




Miksepulten i RCA - Studio B.

Ettermiddagen ble tilbragt på et gedigent kjøpesenter ute ved Opryland, en liten halvtimes kjøretur fra hotellet. At "alt er stort i USA" var senteret et godt eksempel på.

Det var lørdag og tid for Grand Ole Opry som denne gang skulle sendes fra legendariske Ryman Auditorium (historisk oversikt for Ryman) og ikke det nye Grand Ole Opry. Det oste musikkhistorie. Mange av ROCKs lesere vet dette, men likevel: Her ble Hank Williams klappet inn til seks ekstranumre første gang han opptrådte i 1949, hit kom Elvis, Scotty og Bill og sjokkerte countrypubliummet 2. oktober 1954, her har alt som kan krype å gå i countrymusikkhistorien opptrådt. Radioprogrammet ble sendt første gang 5. oktober 1925 og bandt USA sammen på fredag- og lørdagskveldene før tv’n kom, og har holdt seg tilnærmet uforandret i formen hele tiden. Reklame - artist som framførte en eller to låter - neste artist – reklame - artister. Topp lyd og glitrende countrymusikere, mange av dem garvede Grand Ole Opry-veteraner. Å, ja, det var Telecaster og Fender Twin over hele fjøla. Kvaliteten på artistene varierte ganske mye, ganske traurig noen ganger, men Country Music Hall of Fame-artister som Mel Tillis, George Hamilton IV og Marty Stuart var selvsagt kult og eksellent bluegrass fikk vi fra Mike Snider og Ashton Sheperd.



Mel McDaniel representerte den eldre garde. Vi snakker klassisk country and western.

Grand Ole Opry er erkekonservativt med innslag av kristencountry og "Stand Up For America", og trommer var uglesett til langt opp på 60-tallet. Men jævlig kult å ha overvært et Grand Ole Opry-show på Ryman. Programmet denne kvelden hadde et estimert antall på elleve millioner lyttere.

Klokka ni var showet over og ferden gikk igjen ned til Roberts og livemusikk i den vidunderlige gata til BR549. Det var siste kvelden i Nashville og det var tungt å forlate Roberts. Måtte gå litt for meg sjøl da.

Opp klokka halv sju neste morgen og en ni timers busstur sørover gjennom Tennessee, Alabama, Mississippi, Louisiana og til New Orleans der vi endte opp på pub og den amerikanske fotballkampen mellom Pittsburg Steelers og Baltimore på storskjerm. Det var snakk om plass i Super Bowl og gjengen med Steelers-fans lagde en fest for evigheten da deres lag gikk av med seieren.

Etterdønningene etter den tropiske orkanen Katrina i 2005 er enda sterkt tilstede. Helt opp i staten Alabama er skogen godt synlig herpa med knekte trær og videre sørover blir det verre og verre. New Orleans utenfor kjente områder som Bourbon Street og French Quarter er blitt svært utrygge på grunn av fattigdom og manglende oppfølging fra myndighetene. Det er mange, særlig svarte, som går med bilde av Barack Obama på t-skjorta og forventningene til den nye presidenten er store.

Turen var nå gått over i en ny fase og et fem-dagers cruise over Mexico Gulfen til Mexico og tilbake til New Orleans stod for døren. Overdådige mengder mat og drikke, sol og sommer (gjorde ikke noe det, når rapportene hjemmefra meldte full vinter), utflukter til gamle Maja-kulturer i Mexico, lite rock’n’roll og dermed lite å skrive hjem om til ROCK. Men deilig ferie var det.



Live zydeco og cajun i platebutikken Music Factory.

Vel tilbake i New Orleans hadde vi en dag til rådighet før hjemturen. Det er jazz, cajun, zydeco, blues og rock’n’roll over alt. En skikkelig smeltedigel. Platebutikken Music Factory med utrolig utvalg av Louisiana-musikk og liveband midt i butikken, jazzband på fortauene, voodoo, ansiktsmasker og hodeskaller (det nærmet seg karnevalet Mardi Gras), lov å ta med halvliteren ut på gata (hvis plastglass), fyren som satt inne i leiligheten sin og spilte gitar med vinduene åpne så det ljomet nedover gata og etter ei stund triumferende kom ut på verandaen med Les Paulen i hånda og til stor applaus fra folk på fortauet under, kastet ut plekteret på ekte rockemanér. En begivenhetsrik dag ble avsluttet med middag og konjakk tilmålt på øyemål og raushet ombord på en gammel hjuldamper på Mississippi.

Det var med vemod vi neste morgen startet på den lange veien hjem. En stor takk til reiseleder Amund Storsveen og Johan Fastings "Kom og Dans!" for en flott tilrettelagt tur.

Om turen ga mersmak og vi vil tilbake? You bet!