Rockabillyen er på frammarsj i USA. Lange, magre år er passert siden den korte oppblomstringa midt på 50-tallet. Da ble rockabilly raskt inkorporert i mainstream rock’n’roll og mistet mye av sin identitet. Muskkformen har hele tida levd videre i klubber og barer i Sør-statene, men det var først ved Stray Cats-gjennombruddet i fjor at rockabilly igjen kom inn i de tusen hjem. Det takket være oppbacking av et multinasjonalt plateselskap og velvillig oppfølging av de såkalte «rock»-stasjonene. Country-stasjonene derimot har holdt god avstandt til alt som smaker av rockabilly.

Steve Earle kan være mannen som bryter ned barrierene. Han har fått kontrakt med Epic, en del av det mektige Columbia-konsernet, og debut-singelen «Nothin’ But You» nådde en respektabel 70. plasspå Billboards countryliste. «Squeeze Me In», utgitt i desember, har jeg ikke sett i listesammenheng. LPen «Cadillac» ble sluppet i slutten av januar, den har jeg ikke hørt; men ettersom begge sider av singlene er inkludert, kan jeg gi dere en god pekepinn på hva som er i vente.

Ingen av de fire låtene er sterke nok til å gripe fatt i tilhøreren og få en til å lytte oppmerksomt. Soundet er tett og kompakt, men for kontrollert etter min smak. Jeg savner punch og guts som preger rockabilly på stt beste. Steve Earle ville tjent på å slå ut håret og latt spontaniteten få råde i større grad. Eller er det jeg som er naiv som tror at dagens rockabilly kan gjøres like vilt og fandenivoldsk som for 30 år siden? Alle 24-sporsstudioer og tekniske fiksfakserier til tross.

Jeg aner kimen til større ting hos Steve Earle, men velger å sitte på gjerdet når det gjelder å spå noe om mulighetene for å slå igjennom for fullt. Han har i hvert fall et fordelaktig ytre, en stemme som er mer enn akseptabel, om ikke direkte oppsiktsvekkende, så det blir sannsynligvis «bare» et spørsmål om å finne det rette materialet.

Men nå regner jeg med at mange gjerne vil vite mer om denne Steve Earle, så her kommer en bakgrunnshistorie for de nysgjerrige.

Han ble født i Virginia for 28 år siden. Bestefaren var svært fortørnet over at gutten kunne finne på å gjøre sin entré utenfor grensene til sitt kjære Texas. Han sendte sporenstreks en tobakkseske full av ekte Texas møkk, med klare instruksjoner om at den skulle plasseres under den nyfødtes bord. Guttens føtter ble gnidd godt inn i møkka, og han har siden - as legend has it – forblitt tro mot røttene.

Han vokste opp i San Antonio, og med en far som spilte ukulele og piano og to musikkfanatikere av noen onkler ble musikken like naturlig for han som det daglige brød. Den ene onkelen lærte han rock & roll knepa på gitar da han var 12, og i 14-årsalderen begynte han å rømme hjemmefra, til Austin, Dallas og Houston, for å lære mer og spille med likesinnede. Han traff og ble godvenner med singer/songwriters som Townes Van Zandt («Poncho & Lefty») og David Olney («The Contender»). Alle disse havnet etter hvert i Nashville, og Steve fulgte etter i 1974. Her ble han kjent med flere av 80-åras ledende sangere, produsenter og songwriters, men de var «struggling unknowns» på den tida. Rodney Crowell og Guy og Susanna Clark er de mest kjente. Han spilte med Clark og Van Zandt, men fikk nok av «Music City USA» og slo seg ned i et øde fjellområde i Mexico. Han skrev flittig og livnærte seg ved å spille på barer i den lille byen San Miguelde Allende.

I 1979 mente han seg moden for nok et framstøt mot countrymetropolen, og nå begynte hans komposisjoner å bli lagt merke til. Carl Perkins spilte inn «Mustang Wine», og Johnny Lee tok «When You Fall In Love» høyt på country single-lista.

Nå satser han på et gjennombrudd som artist. Sammen med The Dukes (Zip Gibson, bass og Bullett Harris Jr., trommer) har han fått positiv respons som «oppvarmingsband» for Hank Williams Jr., David Allan Coe, Asleep At The Wheel, Johnny Lee m.fl. Så vi krysser fingrene for Steve Earle og hans korstog for å erobre countryverdenen med sin egen spesielle «brand of rockabilly».

Både Steve og hans manager John Lomax III er interessert i å turnere i Europa. Dersom noen har tilbud de mener kan være interessante, skriv til Box 120316, Nashville, TN 37212, USA. Et hyggelig brev er det minste en vil få for bryderiet.

Steve Earle & the Dukes: Bergen - lørdag 22. mars 2003