Dwight Yoakam: "3 Pears" Warner Bros / VIA Records * * * * Dwight Yoakam beveger seg på "3 Pears" (Ifølge Dwight sjøl er tittelen inspirert av bildet der John Lennon har mange solbriller på hodet.) bort fra den Bakersfield-countryen vi så lenge har forbundet ham med. Tidvis er han på dette sitt 26. album (hvis man regner med livealbum, julealbum, samlealbum) langt inne på den brede gata med sekkebetegnelsen americana. Ingen feler er lenger å høre, bortsett fra strykekvartetten på sakte "It’s Never Alright", steelgitar høres en sjelden gang og på bare fire av platens tolv låter overlater Dwight den elektriske gitaren til noen andre. Følgelig er det langt mellom de halsbrekkende fintene og soloene som tidligere var en så stor del av Dwights musikk. Men her er uansett mange veldig fine låter og den vidunderlige sangstemmen er fortsatt inntakt. I likhet med Hank3 har også Dwight samarbeidet med Beck på et par låter uten at det gjør så mye fra eller til. Vi serveres én cover; Joe Maphis’ "Dim Lights, Thick Smoke" – en av de tøffeste Bakersfield-låtene på konserten i sommer – låter her som et øsete Jason & The Schorchers. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2012

HVEM: Dwight Yoakam And His Band (US) + Joey & Rory (US) + Benedicte Brænden HVOR: Sentrum Scene, Oslo NÅR: Fredag 15. juni 2012 Joey & Rory. Benedicte Brænden og en gitarmakker var i gang med siste låt med småhyggelig singer/songwriter americana da jeg kom. Etterpå kom Nashville-duoen, ekteparet Joey & Rory med datteren som ekstra vokalhjelp. De serverte ekte kassegitarcountry med helt riktige koringer og the-boy-next-door stemning. I USA har de eget tv-show på CMT og i en pause derfra er de med Dwight Yoakam på konserter i Oslo og Stockholm. Veldig bra, men det varte litt for lenge. Salen var fylt opp da Dwights band kom ruslende ut på scenen, og mer glitrende jakker har ikke stått på Sentrum Scene – de blinket lystig i scenelyset. El-bassist ute til venstre, trommeslager, steelgitarist/piano/orgel og Telecaster-gitarist ute til høyre, før Dwight Yoakam sjøl, til øredøvende jubel, i kjent stil kom slentrende ut. Han nærmer seg 56 år og et kledelig gråstenk i håret har han fått. Inkludert ekstranummer spilte de 25 låter i en konsert som varte i snaut to timer. Lydnivået var i høyeste laget, nyanser i steelgitarspillet ble ikke som det kunne ha vært og vispetrommelåtene ble ikke så stemningsfulle som de egentlig er. Etter at jeg i lengre tid har spilt "Dwight Live" fra 1995 er det en ganske stor nedtur at det ikke er gitarist Pete Anderson som spiller. Karen som stod på Sentrum Scene er god han, men sammenlignet med Anderson faller det gjennom. Dessuten hadde vi nok ønsket oss at mannen på keyboard hadde halvert antall orgelsoloer til fordel for steelgitaren, og Dwight kunne godt spandert på å ha med en felespiller, et sentralt instrument i musikkens hans. Da er jeg ferdig med det negative. Underveis i konserten noterte jeg låt for låt – minnerike konserter egner seg ofte ikke til øyeblikks-analyser, men jeg har valgt å publisere det slik jeg opplevde det der og da. "Please, Please Baby": Rett på til øredøvende jubel. Nesten så bra som på "Dwight Live". Knallåt, og synkopene sitter som en strikk. "Under Your Spell Again": Fra Dwights store helt Buck Owens. Twangy solo. "Act Naturally": Nesten som å høre Buck. Bra! "Streets Of Bakersfield": Stilig intro om å reise med Dwight videre fra Norge, nedover i Europa og helt til California og Streets Of Bakersfield. Komplett med trekkspill. Stor jubel når han synger "Oslo" i stedet for "Bakersfield". "Blame the Vain": Twangy så det holder. Gåsehudversjon. "Love Caught Up to Me": Ikke så catchy som de foregående. Mellomlåt. "What Do You Know About Love": Herlige Buck Owens-koringer. Typisk Dwight, deilig, rockete country & western. "Close Up the Honky Tonks": Framført i halv hastighet. Vet ikke om jeg syns det var så kult. Kanskje det har noe med at man kjenner låta så godt fra andre sammenhenger. "Little Sister": Ganske tøft, men litt likeglad vokal? "If There Was a Way": Flott, rolig western. Feit orgelsolo. "Turn It On, Turn It Up, Turn Me Loose": Knall harmonisang. Ganske twangy gitar. Bra countryrock og med mandolinsolo. Bakte inn en skikkelig kul "Buckaroos-instrumental" inni der. "Things Change": Midtempo western. Kraftakkorder på Telecasteren. Nedpå og sjefete. "This Time": Bluesete. Tøft og groovete på verset. Fin country! "Ring of Fire": Halv hastighet. Dwight med elektrisk gitar. Elektrisk rockete (boogie). "Dim Lights, Thick Smoke": (Joe Mamphis fra ’53) Tøff, rockete Bakersfield-country. Flott vokal. Swinger! Knall! Beste til nå. "Nothing’s Changed Here": Verdens beste countryvokalist står på Sentrum Scene. Halvsakte country & western. "Nå har de begynt å spelle", ropte min sidemann. "Pocket of a Clown": Masse dua-dua kor. Rockete western. Bra vokal. Bandet er mer på hugget nå. "The Heart That You Own": Sakte western. Såååå bra vokal. "Honky Tonk Man": Det koker i salen. Klassiker med både Dwight og Johnny Horton. Selvsagt tøft. "A Thousand Miles From Nowhere": En av mine favorittlåter. Mollstemt, vemodig og så jævlig bra, fikk klump i halsen. "It Only Hurts When I Cry": Er litt høyt. Vispetrommene låter ikke som de skal. Kult med banjo og mandolin. Rock’n’roll bluegrass. "Little Ways": Verdens beste countryvokalist. Halvsakte western med deilig steel. Snakkemesser fram en hyllest til Merle Haggard og Bakersfield. "Guitars, Cadillacs": Swinger som den skal. "Fast As You": Overgangen fra forrige låt er tøff og det koker i salen. Tøff midtempo countryrock. Rocker! Ekstranummer: "Long White Cadillac": The Blasters. Saktere enn originalen, som vanlig fra Dwight som har spilt låta i årevis. Thank you, and good night. Dag Bøgeberg - tekst og foto

Tilbake til anmeldelser 2012

Dwight Yoakam: "Dwight Sings Buck" New West Records * * * * * * Fins det noen andre som passer bedre til å lage et album med Buck Owens-låter enn Dwight Yoakam? Yoakam braste inn på countryscena i 1986 med albumet "Guitars, Cadillacs, Etc., Etc." og han framsto som arvtakeren og videreføreren av såkalt Bakersfield country, en sjanger som til da var forbundet med Buck Owens og Merle Haggard. Ikke bare hyllet Dwight Buck Owens, i 1988 gikk "Streets of Bakersfield", duetten mellom mesteren og lærlingen, til nummer én på countrylistene i USA og fortsatt kan vi ønske oss den på Country-svisj på NRK. Etter Buck Owens’ død i 2006 har det egentlig bare vært spørsmål om tid før Yoakam hedret sitt idol, og "Dwight Sings Buck" skuffer ikke. Dwight elsker disse låtene, han prøver ikke å imitere Buck Owens, han går til kjernen og framfører dem slik Buck hadde ment da han skrev dem. Likevel låter dette umisskjennelig Dwight Yoakam og moderne, men det er likevel ingen tvil om hvem sine låter "Act Naturally", "Love’s Gonna Live Here", "Together Again", "Cryin’ Time" og "Under Your Spell Again" er. Dette albumet er en hyllest i ordets egentlige betydning og ei plate ingen fan av verken Buck eller Dwight bør unnvære. Skal vi sette fingeren på noe, så er det at "I’ve Got a Tiger by the Tail" og "Tall Dark Stranger" ikke er med. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2007

HVEM: Dwight Yoakam HVOR: Vinstra i Gudbrandsdalen NÅR: 7. juli 2005 Dwight Yoakam kom til sine egne da han til øredøvende jubel entret amfiscenen på countryfestivalen i Vinstra i Gudbrandsdalen. Med 30 cm lange frynser på skjorta og hatten godt ned i panna var alt i orden. Mannen rører seg som en ål og "Blame The Vain", tittelkuttet fra den nye skiva, kom allerede som låt nummer to. Låtene fra det ferske albumet hadde større dybde og var mer country live, noe vi likte godt. Gitarist Keith Gattis hadde erstattet Pete Anderson og han fylte skoa – nesten. Meget twangy og soloene vi kjenner så godt ble godt ivaretatt. Gattis vekslet mellom el-gitar, banjo og mandolin og på sistnevnte instrument har han en del å hente. En del å hente var det også for gitarroadien som til stadighet klarte å gi Yoakam sure gitarer så stjerna måtte stemme sjøl – unødvendig og ganske flaut rett og slett. Bortsett fra det, var det en helproff gjeng, ladet med suveren Bakersfield-country vi hadde foran oss. Publikum jublet gjenkjennende til hver låt og store deler av amfiet var fylt opp av swing- og linedansende mennesker. Det tok av ordentlig på "Honky Tonk Man", og derfra og inn var en ren triumfferd – "Little Sister", "Heartaches By The Number", "Guitars, Cadillacs", "Streets Of Bakersfield" for å nevne noen, og Queens’ "Crazy Little Thing Called Love" skled glatt inn i settet. Kun gitar, bass og trommer hadde Yoakam med seg og det holdt for det meste. Her og der savnet vi fele og steelgitar, men Yoakam sang som en gud og der og da var det helt i orden. Dag Bøgeberg - tekst og foto

Dwight Yoakam: "Blame The Vain" New West Records * * * Som ungt honky tonk fyrverkeri feide Dwight Yoakam i 1986 inn på listene med debutalbumet, "Guitars, Cadillacs, Etc, Etc". Gutten hadde satt seg fore å minne Nashville på sin stolte fortid og feire storheten til Bakersfield-helter som Buck Owens og Merle Haggard. Nå, nærmere 20 år senere er Yoakam, ironisk nok, i samme båt som artistene han hyllet på 80-tallet – en respektert veteran med en lojal fanskare, men som er lite interessant for de store selskapene. "Blame The Vain" er Yoakams 15. album og det første uten gitaress og produsent Pete Anderson. Yoakam har produsert sjøl og med nytt band, bygd rundt gitarist Keith Gattis, i ryggen er nytt blod sprøytet inn i Yoakams musikk. Mange mener dette er udelt positivt, men jeg er ikke så sikker. Det låter som ei kule, herregud Dwight Yoakam er verdens beste countryvokalist, men countryfølelsen er grunnere og mye av dette er streit countryrock som mangler dybden Pete Anderson tilførte Dwight Yoakams musikk på de 14 foregående albumene. Dag Bøgeberg

Dwight Yoakam - Population: Me Audium Records Dette er Dwight Yoakams 14. album og det første på Audium Records. Tre år er gått siden filmmusikkdebuten, South of Heaven, West of Hell, og Dwigth trives fortsatt utmerket i den Bakersfield-styla honky tonk gata han alltid har befunnet seg i, og etter hvert er blitt ganske alene om. Kvaliteten på Dwights materiale har vært varierende, men aldri dårlig, og i likhet med det outlaw-konger som for eksempel Merle Haggard gjorde på 70- og 80-tallet, har også Dwight til gode å levere et dårlig album. Og Population: Me er intet unntak. På åpningskuttet, The Late Great Golden State, skrevet av Mike Stinson, gjør Dwight sitt hittil beste Jackson-Eagles stuk og avslører hvorfor the LA drugstore cowboy lyder tidløst, når gjort på riktig måte. Eagles-medlem Timothy B Smith er med og korer og gjør sitt til at denne ruller avgårde i Take It Easy-gata. Tittelkuttet drives fram av produsent og gitaress Pete Anderson og pedal steel-, banjo- og dobrokonge Gary Morse og vi serveres en perfekt blanding av drivende rockabilly og honky tonk. På en banjooverdrysset cover av Burt Bacharachs Trains and Boats and Planes synger Dwight så håra står i nakken mens Anderson rir mandolinen inn i de jamrende tonene fra fela til Scott Joss. De transformerer popsangen over i en tradisjonell country shuffle pyntet med de høye, ensomme tonene i Earl Scruggs elektriske banjoarbeid og fyller på med både olje og grus. If Teardrops Were Diamonds er en av Dwights vakreste ballader noensinne, og Willie Nelsons duettsang passer perfekt til Dwights hillbilly-stønn. Alle låtene vokser og viser Dwights refleksjoner omkring amerikansk kultur følt gjennom det poetiske hjertet til en countrymusiker. Sangene bare er der; spinkle, seige, råe og overdrysset med "hooks" og også følelser. Sjekk ut honky tonk swinget i sakte I'd Avoid Me Too. Dag Bøgeberg

Tilbake