Noen høydepunkter fra en to-ukers tur i regi av Johan Fastings "Kom og Dans!". En tur med dansen i fokus (følgelig var det mange swing- og linedansere med), men Texas byr på mye interessant også for musikkelskere, og særlig for oss som digger rockabilly, honky tonk og country & western musikk har Texas en stor plass i bevisstheten.

"Det som skjer i Texas, forblir i Texas" og "Jeg er ikke født i Texas, men flyttet hit så fort jeg kunne", heter det i to av de mange patriotiske og lett humoristiske slagord og utsagn man møter på i denne store staten sør i USA. Og for en som kommer til Texas for første gang er det mye nytt. For det første, den spontane vennligheten og humoren, dernest de gedigne veisystemene med både seks og sju filer i hver retning og veikryss i fem etasjer. Skjønner godt at GPS-en ble oppfunnet. Middagsporsjonene på restaurantene er store (jeg klarte ikke å tømme tallerkenen en eneste gang), det er flatt og Asleep At The Wheels "Miles And Miles Of Texas" rant meg i hu mer enn en gang.

San Antonio har en sentral plass i Texas-historien og når vi kikker ut av vinduet på hotellet ser vi rett ned i restene etter fortet The Alamo. Slaget ved Alamo i 1836 var en viktig hendelse i Texas’ løsrivelse fra Mexico og fortet er nå museum. For en som var ivrig leser av Præriebladet på 60-tallet var det ganske sterkt å stå ved monteren som inneholdt børsa til Davy Crockett, en av heltene fra den gang.

Borti gata finner vi Alamo Antique Mall og en platebutikk med uhorvelige mengder brukt vinyl. Innehaveren dro fram det ene klenodiet etter det andre og på bildet holder undertegnede et godt tak i en førsteutgave av Gene Vincent and His Blue Caps’ første album "Bluejean Bop" fra 1956. Ble for dyrt det selvsagt, men noen singler ble da handlet, blant annet Chuck Berrys debutsingel "Maybellene". (Foto: Ingrid Høgestøl)



Linedanskurs foran den store scenen i Cowboys Dancehall.

En halv times kjøretur ut fra byen ligger det store Cowboys Dancehall. Det var litt av et kick å gå inn den beskjedne døra for så plutselig befinne seg i et rom nesten på størrelse med Spektrum i Oslo. Man går rett på et gedigent dansegulv på størrelse med en ishockeybane. Langs ene langsiden er ei stor scene med det feteste PA-anlegget jeg har hørt. Det spydde ut countrymusikk, av det litt popete slaget riktignok, men dæven så tøft det låt. Og når de spedde på med Dwight Yoakam etc kunne det knapt bli bedre. Veggen bak scenen og nedover på hver side var dekorert som en westernby, flere enn ti barer lå langs veggene og på dansegulvet gled two-step-dansende cowboypar elegant avsted. Det var midt i uka og husbandet House Band spilte på den store scenen. To Telecaster-gitarer, fele, bass og trommer framførte ganske tøff moderne country og honky tonk – og som det låt.

Velbrukt bar i Gruene Hall. Under: Den legendariske scenen.



Mellom San Antonio og Austin ligger den lille byen Gruene (uttales grin), bygget tidlig på 1800-tallet som en typisk cowboy-by vi kjenner fra westernfilmer. Texas er full av historiske steder og "Gruene Hall" er den eldste dansehallen av dem alle og legendarisk for musikkfans. Byen døde ut etter børskrakket i 1929 og bortsett fra "Gruene Hall" som har vært i drift hele tiden, stod byen og forfalt i nærmere 60 år, men er blitt pusset opp igjen. En feit PA står fast i "Gruene Hall" og veggene er overstrødd med bilder av Joe Ely, BR549 (Steinar Kallander forteller om en stor kveld her med Nashvillbandet for noen år siden), Little Feat, George Strait, Bo Diddley osv osv som alle spilte her tidlig i karrieren. Fortsatt er det livemusikk flere ganger i uka og Texas hillbilly-gruppa Emoy Quinn ga nylig ut albumet "Live At Gruene Hall". En skikkelig autentisk Texas Honky Tonk.

Tett mellom barer og klubber på 6th Street i Austin.

Live capital of the world blir Austin kalt, og med rundt 200 spillesteder er det nok ikke langt fra sannheten. South By Soutwest-festivalen var avsluttet en snau uke før vi ankom byen og det var kanskje ryddet plass for de banda som ikke fikk spille da, for kvaliteten var svært varierende. På den mest kjente gaten, legendariske 6th Street ligger klubber og barer vegg i vegg og i de fleste stod det et band på ei scene og spilte. Det var bluesrock i arven etter Stevie Ray Vaughan som gjaldt for de fleste av dem, hist og her åpenbarte det seg supergitarister i Vaughan-klassen og på Antone’s spilte Marcia Ball som mange nok har gode minner fra etter konserten på Herr Nilsen i Oslo for ei tid tilbake. 6th Street er gaten man har hørt mest om, men tar man turen over elva i retning Continental Club, støter man på klubber og barer med større utvalg av country, honky tonk og rockabilly.

I giftshopen "Wild About Music" (Musicians Are Always Welcome) er det fort gjort for en musikkelsker å blakke seg. Her er uhorvelige mengder med t-skjorter, plektere, gitarer, gullplater osv pluss et galleri med musikkrelatert kunst i underetasjen.

Del av veggdekorasjonen i Billy Bob's Texas, verdens største honky tonk.

Skrev jeg i sted at Cowboys Dancehall er stort? I Fort Worth, byen som er bakt inn i Dallas, ligger "Billy Bob’s Texas", verdens største honky tonk. 40 barer, to scener, platebutikk som kun selger plater og dvd-er med liveopptak fra stedet – og her snakker vi Willie Nelson, Bob Dylan, Asleep At The Wheel, David Allan Coe og en drøss jeg aldri har hørt om, men som er store navn i USA – og at 20-åringer går rundt med bilde av George Strait på t-skjorta og bredbremma Stetson sier mye om miljøet og hvor vi befinner oss – Deep In The Heart of Texas. Masse memorabilia over alt, signerte gitarer, bilder etc. Er vanskelig og skriftlig formidle hvor gedigent Billy Bob’s er , men røflig tipper jeg at hvertfall 3-4000 var der sammen med oss og på scenen stod Josh Turner og bandet hans, en relativt ny countrystjerne jeg aldri har hørt om, men som foran et entusiastisk hjemmepublikum framførte ikke altfor spennende moderne country med et par George Jones-covere innimellom.

Rodeo i Cowtown Coliseum i Fort Worth.

Billy Bob’s ligger i det historiske område Stockyards hvor handel med kveg var hovednæringen og bebyggelsen rundt ser ut som den gang. Det var lørdag og da måtte vi selvsagt på rodeo. Her får vi oppleve det som for oss europeere er litt rart med USA. Det starter pompøst med nasjonalsangen, "The Star-Spangled Banner", bønn med velsignelse av publikum og deltakere og "hatten av" for Vietnamveteraner og soldatene i Irak. Showet kom da etter hvert i gang og dristige cowboyer konkurrerer om å klare å sitte lengst mulig, minst åtte sekunder, på ryggen på store, sinte okser – bullriding – og utemte hester. Og når det gjaldt å fange flyktende kalver viste kugutta imponerende kontroll på lasso og hest. Et skikkelig fesjå.

Etter ei uke i Texas gikk ferden ut på bøljan blå og cruise i Karibien. Sol, sommer og lite rock’n’roll, men for en som på 70-tallet kjøpte platene til Bob Marley etter hvert som de kom ut, var det kult med et strandhogg på Jamaica.

Andre reiseartikler fra USA her i ROCK:

Ferietur til "Mekka"
På tur i rockens røtter
One Piece At The Time