Grunnet egen spilling fikk jeg ikke med meg Mike Bell og Eva Eastwood, men etter rapportene å dømme gjorde de sine saker bra.

Fanny Mae & The Dynamite Believers var første band på den lille scenen. Og dynamitt var det. The Dynamite Believers er en kompetent rhythm’n’blues og rockabilly trio, men det er Fanny Mae selv som virkelig imponerer. Dama har stemme, utstråling og publikumstekke som overgår de fleste av hennes skandinaviske medsøstre. Dette bandet kommer vi til å få høre mer til.

Neste band ut på den lille scenen var Hank Sundown & The Roaring Cascades, og jeg overlater til andre å bedømme hvordan vi gjorde det. Men vi er uansett godt fornøyd med egen innsats og hadde en av de artigste spillejobbene på lenge. At vi solgte en drøss med cd-er etterpå, indikerer vel at det må ha vært noen som likte det de hørte.

Johnny Horsepower er en dansk Johnny Cash tribute trio, som gjorde sakene sine svært bra. Frontmannen både så og hørtes ut som Johnny Cash, og har helt klart studert The Man In Black, for her satt faktene og ansiktsuttrykkene perfekt. Jeg er litt skeptisk til tribute-band, men dette likte jeg.

Johnny & The Roccos’ Bob Fish.

Foggy Mountain Rockers.

Clipjoint Cutups.

Til tross for at jeg har digget rockabilly i snart 30 år har jeg klart å unngå å se Johnny & The Roccos live. Det ble det endelig en slutt på under Rock At Sea. Onde tunger skal ha det til at de ikke har skiftet ut låter i repertoaret på 30 år og det kan kanskje stemme, men du verden for en spilleglede Bob Fish, frontmannen i Johnny & The Roccos, viser. Og når både stemmen og gitarspillet fortsatt er inntakt ble dette rett og slett et av høydepunktene på turen. Jeg kunne selvfølgelig ha tenkt meg noen flere egne låter og ikke fullt så oppbrukte coverlåter, men vi fikk da i hvert fall Johnny & The Roccos klassikere som “Shakin’ At The Northpole”, “Nextdoor Neighbour”, “Stompin´ With The Wild Cats” og ikke minst “I Hate The Disco”.

Siste band ut på den lille scenen var Emmy Lou And The Rhythm Boys. De har fått veldig mye skryt i anmeldelser og av publikum, men jeg må si jeg ble litt skuffet. Bandet låt tamt og selv om Emmy Lou har en helt grei stemme ble det litt kjedelig etter min smak.

Over til den store scenen og John Lindberg Trio. Og du verden for et band! Jeg simpelthen digger denne trioen! Ord blir fattige når jeg skal prøve å beskrive dem, de må rett og slett oppleves. Etter og mer eller mindre ha bodd på scena de siste årene er det ikke mulig å bli mer samspilt enn dette. Arrangementene er mer gjennomtenkte enn hos de fleste rockabillyband og John Lindberg er en gudbenådet gitarist. Han er kanskje ikke på Brian Setzers nivå, men han fletter inn ting som ikke er vanlig i rockabilly, men som fungerer veldig bra. Han er for eksempel den eneste rockabilly gitaristen jeg kan huske å ha sett som bruker wah wah-pedal. Imponerende er også publikum, som synger med på ALLE låtene og som nok er det villeste publikummet jeg har sett siden den første Crazy Cavan konserten på Gamla for en mannsalder siden.

Furious var neste band ut, og selv om det nok ikke var like stort trøkk foran scena som under John Lindbergs utblåsning var også dette et band publikum likte, spesielt de som var kledd i drape. Personlig har jeg ikke hatt helt sansen for Furious. De er jo veldig populære blant tedsen i England, men strengt tatt spiller de vel ikke teddyboy rock’n’roll. Det er mer “rølpabilly”, tidvis på grensen til psychobilly, og for meg faller det litt mellom stoler.

Men jeg innrømmer at jeg ble litt fasinert i løpet av de førtifem minuttene konserten varte. Du verden for en innsats, her var det full pinne fra første låt. De angrep hver låt som om det stod om livet, og iblant var det bare så vidt de kom fra det. Egentlig ble det litt vel rølpete for min smak, men allsangfaktoren og det gale sceneshowet sjarmerte meg såpass at jeg nok kommer til å få meg flere konserter med Furious om anledningen skulle by seg.

Neste band ut var nok en teddyboy favoritt, nemlig tyske Foggy Mountain Rockers. De er helt i andre enden av skalaen enn Furios, med tighte arrangementer og ofte mollstemte melodier. De hadde fått to nye medlemmer siden sist jeg så dem, Christian fra Johnny Knife & His Rippers på gitar og en, unnskyld uttrykket, bælfeit bassist jeg ikke fikk med meg navnet på. Begge gjorde sine saker bra. Foggy har spilt sammen lenge og er en profesjonell og samspilt gjeng. De har masse bra låter og jeg setter ofte på en Foggy-skive når jeg er hjemme, men av en eller annen grunn klarte de ikke å fenge helt denne gangen. Kanskje hadde jeg fått en overdose rock’n’roll (Er det mulig?, red.anm.), eller kanskje ble det for tamt etter at Furious hadde gått bananas på samme scene noen minutter tidligere.

Siste band ut på lørdagskvelden var The Errols, et Eddie Meduza coverband, men da hadde jeg lagt meg.

På tilbaketuren søndag ettermiddag stod ytterligere fire band på plakaten. Phil Trigwell & His Lonesome Tears ga oss et Buddy Holly tribute show. Og det låt bra, selv om det vel ikke var så spennende. Men mannen har tross alt sett Buddy Holly live, så han bør være rette mannen til jobben.

Da Wild Wax Combo gikk på scenen hadde folk begynt å ramle ut av køya og selv om det aldri ble like folksomt som kvelden før, var det brukbart med folk foran scena. Wild Wax Combo spilte tøff “rett i fjeset” rockabilly, men i motsetning til på skivene gjorde de for mange kjente coverlåter. Men det var nok litt tidlig på dagen, tror dette hadde passet bedre på kveldstid. Kanskje burde de ha byttet plass med Eva Eastwood eller Mike Bell?

På den lille scenen fikk vi et totalt uinteressant sett av Rockfolket og et desto mer interessant av Clipjoint Cutups, med Jan “Wildfire Willie” Svensson i spissen. Clipjoint Cutups er en trommeløs trio som spiller autentisk rockabilly med country-influenser. Mange band låter autentisk på skive, men mer moderne live. Clipjoint Cutups låt autentisk live også. Vokalen låt spiss, med mye mellomtone, lite bass og mye ekko. Bassen var mikket opp med en Shure 55, den såkalte Elvis-mikken (se "Ukas bilde" 2010, uke 17), og den akustiske gitaren med en EV 664. Egentlig er jeg ikke noen stor fan av den “super-autentiske” lyden, men her fungerte det veldig bra. De gjorde mest covere, men mange av dem var nye for meg. Clipjoint Cutups var rett og slett et svært så trivelig bekjentskap.

Rock At Sea 2010

Rock At Sea 2007