HVEM: John Lindberg Trio (S)
HVOR: Gamla, Oslo NÅR: Fredag 11. november 2011 Etter å ha besøkt Wild Bunch RocknRoll Club i Moss tre ganger var det duket for John Lindberg Trios første konsert i Oslo. Mollakkorder og rockabilly er en fin kombinasjon og særlig når det er så fine låter, "Brand New Philosophy" for eksempel, som kom tidlig i konserten. Det ble veldig høyt og lyden var litt ullen. Vi så bassist Joakim Dunker slappe som bare det, men de harde "kneppa" var vanskelig å høre. På en seig "Im On Fire" (Springsteen) får de den litt glisne salen med i hjertelig allsang, men underveis i konserten har jeg likevel fått en snikende følelse av at det ikke er så rocka som forventet. Johnny Burnette Trios "Honey Hush" er imidlertid ganske vill og med "Paul Burlison-knappen" i bånn er dette tøft. De er gode til å få med seg publikum og på "Drunksters" blir det god stemning med allsang scene-sal i linja: "All those drunksters at the bar I hate 'em all". Her får vi også en skikkelig bra "klorete" bassolo etterfulgt av tromme- og gitarsolo. En Telecaster-fantast skrek i mitt øre: Du kommer unna med mye når du spiller på Les Paul. Men du skal ikke kimse av Slash, som jeg innrømmer rant meg i hug noen ganger. Jeg digger Guns N Roses og jeg digger rockabilly. John Lindberg Trio ga oss tidvis begge deler. Det var veldig høyt, det var Gibson Les Paul, det var "House Is a Rockin'" (Stevie Ray Vaughan) med gitaren bak nakken, det var metall, det var rocknroll og billy. Etter en time var det slutt, men det var vi selvsagt inte nøjd med og John Lindberg Trio var ikke vonde å be. "Runaway Train" var tøff og en ny blusete låt med fengende refreng ble presentert før en godt innøvd "Johnny B Goode" verdens beste rocknroll-låt, som John Lindberg sa avsluttet det hele trodde vi. En klikk foran scenen klarte å lokke gutta fram en siste gang og vi fikk en drivende "Live Fast Die Young" med Slash-solo, før de avsluttet med en låt de påsto å ha skrevet på vei til Oslo, en kommentar til at det er for lite blues i svensk radio. En bra avslutning, og låta var for godt innøvd til å ha vært skrevet på vei hit.
Alt i alt; popmusikk med tøff innpakning, men med unødvendig høy lyd som grøtet det litt til. Digger du Slash? Digger du Brian Setzer?
Ja takk, begge deler? Da digger du John Lindberg Trio.
|
|
John Lindberg Trio: "Made For Rock N Roll"
Enviken Records * * * * * 
Endelig kom John Lindberg Trios etterlengtede fjerde album i postkassen. Jeg hadde store forventninger, vi snakker om Sveriges mest etterspurte rockabillyband for tiden. Coveret er knalltøft og demper ikke akkurat forventningene når skiva settes i spilleren.
Etter den forrige skiva, "Brand New Philosophy", begynte de å bli hardere i kantene, og de tar det enda et steg videre denne gangen. Tidvis er det beintøff rocknroll, og på "To The Rockabilly Beat" er det rett og slett pønk. Feit pønk, og det funker! Men samtidig beveger de seg lenger og lenger unna den musikken de slo gjennom med, selv om røttene fortsatt er der. Ballader behersker de også, og Johns dype stemme setter virkelig skapet på plass uansett låt og hastighet. Han hadde nesten like dyp stemme da jeg hørte han første gangen, tror han var 16 da. Coverlåter har aldri vært helt greia til John Lindberg Trio, de har skrevet alle 13 låtene selv denne gang, og med en galopperende instrumental til slutt. Denne skiva beskrives av bandet sjøl som "testosteronexplosiv", og det begynner på mest mulig rocka måte med gitar-intro, soundet har en skikkelig "live-feeling" og de fleste knappene er vridd til elleve, dette er musikk som skal spilles høyt, enkelt og greit. Kompet er selvsagt fett, disse gutta har spilt sammen lenge nå og jeg vil tro at de med denne skiva får en enda større fan-skare. Men det har ikke vært gratis, John selv har stått på scenen siden han var 13, de har slitt ut tre turnébusser og flere PAer. Men nå har de fått skikkelig distribusjon og selges overalt i Sverige, så slitet gir resultater. Av høydepunkter nevnes "This Old Guitar" med en skikkelig heavy intro og imponerende gitarsolo, "Living In A Dream" som er perfekt for luftgitar, åpningskuttet "Runaway Train" og ikke minst "Why Dont You Dance" er av de tøffeste rockabillylåtene jeg har hørt på lenge. Her snakker vi hit-potensiale! Hvorfor er det ingen som henter denne gjengen til Norge? For undertegnedes del hadde Bergenfest i mai vært perfekt, om de ikke hadde vært fullbooket til langt ut på høsten.
PS. Albumet gikk rett inn på 2. plass på Sverige Topplistan, Sveriges offisielle hitliste.
|
|
John Lindberg Trio: "Brand New Philosophy"
Enviken Records * * * * * 
Noe av det tøffeste, tighteste, mest oppfinnsomme og velspilte du kan få av rockabilly for tiden er svenske John Lindberg Trio, skrev Arild Rønes i sin omtale av "Win Or Lose" for et år siden (se lenger ned på denne siden).Er ikke vanskelig å være enig i det. Og gruppa er ikke akkurat blitt noe dårligere på "Brand New Philosophy". Dette er overlegent stødig og sjefete moderne og feit produksjon og strålende spilt kraftrockabilly. Her er 16 låter og tre coverlåter ligger blant de seks første. "Slow Down" (Larry Williams, 1958), "You Never Talked About Me" (Doc Pomus) og "Im On Fire" (Bruce Springsteen), er alle særdeles velvalgte og sklir godt inn i helheten. "You Never Talked About Me" er mest kjent med Del Shannon. Ei sterk låt som er arrangert rett fra Shannons 1962-versjon uten å ta skade av moderne 2009.
John Lindberg Trio er innom både country og bortimot western, men hovedinntrykket er heidundrende og drivende rocknroll og rockabilly med (for det meste) fuzza gitar (Les Paul?) og superstødig og ganske tung rytmeseksjon. Og viktigst av alt; de fleste låtene vokser veldig.
|
|
John Lindberg Trio: "Win Or Lose"
Enviken Records * * * * * * 
Noe av det tøffeste, tighteste, mest oppfinnsomme og mest velspillte du kan få av rockabilly for tiden er svenske John Lindberg Trio. "Win Or Lose" er trioens andre skive og den fortsetter i samme sporet som debuten, "John Lindberg Rockabilly Trio", også den på Enviken.
Dette er nok ikke noe for puristene. Lydbildet er moderne, både musikalsk og produksjonsmessig. Gitaren til John Lindberg ligger langt fram i lydbildet med Martin Engströms (kontrabass) og Joakim Dunkers (trommer) backing som et solid og tungt fundament i bunn. 15 av 16 låter er originale og alle de tre medlemmene er med som låtskrivere. Låtene er varierte og selv om tekstene kanskje ikke er av de dypeste, så fungerer det. Og det er svært forfriskende med et band som tar seg tid til å arrangere låtene og ikke bare spiller dem på tradisjonell måte. Teknisk snakker vi her om noen av verdens beste rockabilly musikere og selv om de briljerer hver for seg er det likevel helheten som imponerer mest. John Lindberg Trio gjør nærmere 100 spillejobber i året og det merkes godt, dette er rockabilly i eliteserien!
Bandets første skive har gått jevnt og trutt i cd-spilleren min siden den kom i 2006 og "Win Or Lose" er enda bedre! Og den blir bedre og bedre for hver gjennomspilling. Jeg nøler ikke med å utrope John Lindberg Trio til den komplette, ultimale og perfekte rockabilly trio. Det blir ikke bedre enn dette i mine ører, jeg bøyer meg i støvet!
|