A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å



The Go Getters: "Hot Rod Roadeo"

Goofin’ Records

* * * * *


Velprodusert, deilig rått (et ord som går igjen i denne anmeldelsen) og primitivt med den elektriske gitaren på grensen til overstyring, oppsummerer hovedinntrykket av "Hot Rod Roadeo". The Go Getters har spilt inn 12 låter på sin nye plate. De seks første er originaler og de seks siste er coverlåter vi kjenner fra gruppas liverepertoar. The Go Getters er lett gjennkjennelige selv om originalene sveiper innom bortimot hver sin stilart.

Det starter med en flott bluesrocker med drittøff, rå gitar og typisk Peter Sandberg-swing på trommene før vi serveres tradisjonell boppin’ rockabilly med Scotty Moore plukkegitar med tøff garasjelyd. To knallåter som sitter etter første gjennomhøring. Etter noen runder er også resten av Sandbergs låter heldigvis på plass. Det primitive arrangementet og den tøffe munnspillsoloen kroner den bluesete Ronnie Dawson-hyllesten "Ronnie D Tribute" før The Go Getters sklir avgårde i twangy, tostemt og pen vispecountry. Vi kvekker til av hvinende rekyler, glass som knuses, hestevrinsk og pistoldueller som er rammen rundt den rå instrumentalen "Dead Men Can’t Talk". Masse tremolo, mollakorder og ompakomp sender tankene innom Los Plantronics, før den originale delen av albumet avsluttes med det fine tittelkuttet - rå rockabilly med typisk Go Getters vispeswing.

Coverdelen inneholder tøffe - og en slapp - versjoner av låter vi stort sett kjenner godt. Versjonen av The Ventures’ "Secret Agent Man" er tøff og inspirert. Samme kan sies om "Slow Down" (L Williams) og "Lotta Lovin’" (mest kjent med Gene Vincent) som begge er ganske autentiske i stilen med akustisk gitar og godt dunkende komp. Justin Tubbs "Rockit On Down To My House" er rå og primitiv - prima garasjerock Go Getters style. Med kassegitar istedenfor den rå elektriske er The Clash’ "Should I Stay Or Should I Go" platas slappe spor og stemningen sender tankene til et rølpete nachspiel. Albumet rundes av med en kanonversjon av The Ramones’ "Blitzkrieg Bop"; kjapt og drivende garasjebilly, full pinne energisk og The Go Getters på sitt mest inspirerte og punkete.

Anbefales!

Dag Bøgeberg


Tilbake til anmeldelser 2008




HVEM: The Go Getters
HVOR: Caven, Oslo
NÅR: Lørdag 23. september 2006


Et fulltallig Caven var veldig klare da den verdensberømte rocketrioen fra Västerås klatra opp på scenen. Til min skuffelse var en av mine favorittgitarister (hvertfall live), Robin Johnson, for anledningen erstattet av Magnus Florén fra "The Moonstompers ("spilte på Caven i mars 2004). Men den godeste Magnus gjorde heldigvis jobben sin og selv om mannens repertoar på gitarhalsen er mindre enn Johnsons, så funka det helt greit foran det feststemte lørdagspublikummet som lagde haraball foran scenen.

Som vanlig fikk vi en haug coverlåter og et mer interessant utvalg nå enn "sist jeg så dem. Blant mye obskure ting fikk vi også årgangs rockabilly type Vincent, "Cochran, Dawson (som the Go Getters var backingband for en rekke ganger), i tillegg til knakende gode versjoner av Ramones-klassikeren "Sheena Is a Punkrocker", som rocka noe uta ville helvete, og Sonny Curtis’ "I Fought the Law" (mest kjent med the Clash) er en klasselåt som tåler å bli framført i nær sagt alle sammenhenger og stilarter.

De kunne imidlertid ikke dy seg denne gangen heller og "Black Magic Woman" og "Brand New Cadillac" er og blir unødvendig. Synd med alle coverlåtene når vi vet hvor mange flotte låter Petter Sandberg har skrevet og spilt inn. Heldigvis fikk vi hvertfall favoritter som "No Heart To Spare" og "Like A Wolf". Men publikum var i god lørdagsstemning og the Go Getters kom unna med alt for å si det sånn. Konserten var lang, to timer og femti minutter, og bandet var godt forsynt med øl på scena noe konserten bar litt preg av mot slutten.

The Go Getters er et glitrende rockabillyband, Petter Sandberg er tøff fettsleikrocker, en glimrende trommeslager og rutinert vokalist. Lurer på hvor mange låter the Go Getters kan – virker som de kan spille hva som helst.

Dag Bøgeberg - tekst og foto


The Go Getters - .....motormouth

Goofin' Records

Rating: 9


Våre svenske helter i the Go Getters gir seg heldigvis ikke. Av alle de bra svenske rockabillybandene er kanskje Peter Sandberg & co mine favoritter. Og de innfrir til de grader med denne utgivelsen.

Digga faktisk skiva før jeg hadde hørt den; coveret er usedvanlig forseggjort og smakfullt. Et cardboard cover med en slags "skuff" hvor cd’n ligger. Flust med bilder av hot rods og drag racers. Uten tvil dette årtusenets kuleste cover så langt.

The Go Getters har hatt flere utskifninger opp gjennom årene. Om det er sjefen, Mr Sandberg, som er vanskelig å ha med å gjøre skal jeg ikke spekulere i, men alle besetningene har vært bra, og dagens er ikke noe unntak. Morgan Fredriksson på kontrabass og Robin Johnson på gitar kan utvilsom sine saker. Dette er også samme besetning som, hvertfall for meg, var høydepunktet på fjorårets Wild Bunch Alldayer.

".....motormouth" inneholder 15 låter, hvorav sju er originaler. Ja, også er det et "hemmelig spor" til slutt. Av coverlåtene liker jeg en "meksikansk" versjon av "I Fought The Law" og sexy versjon av "Black Magic Woman". Men det er deres egne låter som er de tøffeste. "The Devil Made Me Do It" åpner skiva. En rask rockabilly låt om allverdens fristelser. Det vil altså si damer, raske biler og alkohol. "It’s Raining" er en skikkelig "trykkare". Og selv om jeg tidligere har uttalt at jeg ikke liker ballader ("Sleepwalk" f.eks.) så må jeg innrømme at denne ikke er verst. Kanskje jeg begynner å bli en romantiker på eldre dager? Tittellåta, "She’s A Motormouth" med munnspill og vokal gjennom munnspill mikrofonen er drit-tøff.

The Go Getters er et utrolig samspillt band og har endel artige vrier arrangementsmessig. Noe som gjør at de hever seg over den gemene hop. Peter Sandberg imponerer der han med kun skarptromme og basstromme står fram som en av dagens mest spennende rockabilly-trommisser. Berømmes må også gitarist Robin Johnson, som har noen av de samme kvaliteter som Eddie Angel (Planet Rockers blant annet). Han spill er ikke så teknisk avansert, men har likevel en usedvanlig evne til å finne nye og interessante måter å spille på.

En av the Go Getters beste dette, og ikke så langt unna toppkarakter. Hvis vi hadde fått enda flere egne låter istedet for litt unødvendige cover-låter som "Brand New Cadillac", "Summertime" og "Lonesome Tears In My Eyes" hadde det blitt en 10’er her.

Arild Rønes

Tilbake

The Go Getters: Village i Västerås, Sverige - lørdag 10. juli 2004.

The Go Getters: Live! in Los Angeles

The Go Getters: Rockin' All-Dayer No.1. The Wild Bunch Rock'n'Roll Club - 9. august 2003

The Go Getters: Welcome To Sin City