The Seatsniffers: "Turbulence" Sonic Rendezvous Records / Musikkoperatørene * * * * * * Høres ikke mye turbulent ut denne nye platen til de belgiske rootsrock-kongene The Seatsniffers. "Turbulence" er nemlig gruppas mest gjennomførte og forseggjorte plate til nå. Her er elleve knallbra låter, tre av dem er covers, og musikalsk er dette "The Missing Link" mellom The Domestic Bumblebees og Good Time Charlie. The Seatsniffers spiller så stramt, engasjert, løst og ledig – Piet De Houwers tromming er en fryd og gitarspillet er ujålete og virtuost på samme tid. The Seatsniffers må være drømmebandet for enhver saksofonist – Roel Jacobs koser seg hørbart der han spiller støt og melodilinjer vi mest forbinder med gitar. Alt er så "riktig" – i mangel av et bedre ord. Hver låt står fram med særpreg. Gitarist, vokalist og låtsmed Walter Broes har kommet opp med låter som passer gruppa hans perfekt. Vi får alt fra tøff, rullende rock’n’roll i typisk The Seatsniffers-stil, svart shouter-inspirert rhythm’n’blues, rockabilly og til jazzete swing-rock’n’roll. Alex Chiltons "Bankok" er ekkofisert og originalt arrangert og på Lee Hazlewoods "Dark In My Heart" serveres det jammen meg suveren popmusikk ala The Monkees’ "I’m A Believer". "Turbulence" er dedikert til de avdøde heltene Lange Luc, James Brown, Lee Hazlewood, Link Wray og Ike Turner. Et album som vil komme høyt på lista når 2009 skal oppsummeres dette. Dag Bøgeberg

Tilbake til anmeldelser 2009

HVEM: The Seatsniffers (BEL) HVOR: Odda Bluesfestival, Odda og Salten Bluesen, Fauske NÅR: 21. og 22. september 2007 Det var en artig og kanskje slitsom experience av en reiserute jeg hadde lagt opp til selv om jeg heldigvis ikke kjørte sjøl. ODDA BLUES-FESTIVAL FRE 21. SEPTEMBER Personlig hadde jeg vært på Odda Blues-Festival en gang før sammen med Slaptones og fått med meg de fantastiske Flåklypa Grand Prix-veiene i Norges praktfulle natur fra Bergen og de 17 milene ned til Odda. Med sjøen 200 meter rett ned på ene side, av en vei som til tider kan minne om en-felts, med mange flotte uoversiktlige svinger og en lommekjent Speedy Gonzales av en sjåfør som fryktlløst gyver forbi turistbusser og møtende trailere, skal jeg si Seatsniffers-gutta ble religiøse. Personlig synes jeg opplevelsen slår de fleste berg- og dalbaner jeg har kjørt. De var første band på kl 23.00 på Hardanger Hotel, mens vi ventet på at folk skulle komme seg ned fra andre scener hvor bl.a. Anita Skorgan, Hilde Heltberg og Rita Eriksens Queenbees satte stemning. Det tok litt tid før lokalet ble fyllt opp, men til slutt var det 2-300 stk, og det var dans fra første stund selv om både band og publikum var litt reserverte i klappe og hyl-respons. Jeg hadde forventet at begge tok litt mer av. The Seatsniffers viste klart etter 12 år på veien, hvor dyktige de er teknisk sett, men tempoet var dratt litt ned fra hva jeg tidligere har vært vant til. For de dansende var det helt glimrende, men det tok aldri helt av. Noe kan skyldes at Norsk natur hadde lekt - la oss se hvor mye denne bariton-sax-kofferten tåler?-leken og dermed gitt den tross polstrede saxen en trøkk seksten, så den var ubrukelig. The Seatsniffers var misfornøy med sin opptreden, men fikk likevel gode tilbakemeldinger fra arrangør og bookingansvarlige fra andre klubber som ville ha de på plakaten. Walter Broes, her med badehette. SALTEN BLUESEN - FAUSKE LØR 22. SEPTEMBER Fauske Blues Festival ble derimot en eksplosjon av en konsert. Gutta fikk noen timer på øyet før konserten kl 23.00 etter å ha vært oppe i halvannet reisedøgn med start i Antwerpen og med kun sporadisk dårlig fly- og bilsøvn. De måtte reise fra Odda klokka tre på natta, kun to timer etter de var ferdig, da vestlandsveier, ferjer, fly-bytte Bergen via Oslo til Bodø, forsinkelser og den jævla kontrabassen med ei kasse på størrelse med en hest, ga oss lyst til gi bort halve honoraret til videre forskning på UFO. Mer miljøvennlig er det også samt at man slipper klimakvoter osv. Etter at Elmore James Tribute Band og Louisiana Red hadde blueset opp de 7-800 frammøtte i den lokale idrettshallen, dro The Seatsniffers med egen lydmann inn en max-rask omrigg med line-check og knalla til fra hofta. Fy faan så tente de var og dette reagerte minst 200 gulv-klare hofter på samtidig. Arrangør Viggo Bjur i Fauske Bluesklubb hadde dessuten skaffet bandet den feteste bariton-sax'n man kan oppdrive og den fikk seg en real blow-job av Roel Jacobs. Walter spillte gittarn varm, Pete måtte stadig gaffa-tape trommesettet fast i gulvet og bandets nye bassist Bop hamra skjevhent på kontrabassen. De hadde tjuvlånt badehettene fra hotelrommet og overbeviste Fauske-folket om at aliens er ålreite dyr. Bandet gleder seg også vilt til å spille i Oslo igjen fredag 16 nov. Det gjør også jeg og jeg vet det kommer til å bli like bra. Sannsynligvis blir det på Gamla før de 17. nov drar så langt nord det nesten går an å komme, til Blues i Vintermørke-festivalen i Vardø. Med på reisen er Slaptones som gjør sinn siste gig ever (nest siste på Skedsmo Bluesklubb/ Kulturpuben i Lillestrøm samme dag som Sniffers er i Oslo), før de konsentrerer seg helt og holdent om BASKERY-prosjektet sitt, som er mer hjembrent Bluegrass, Blues og Ameicana enn Rockabilly. En vestlands-turné for The Seatsniffers i februar eller april 2008 er under planlegging. Steinar Kallander - tekst og foto

Tilbake til anmeldelser 2007

The Seatsniffers Rock Bottom, Oslo - torsdag 24. juni 2004 Stinn brakke og tribunestemning på Sportspuben da Portugal og England spilte kvartfinale i fotball-EM og Portugal gikk videre etter straffesparkkonkurranse. Kampen varte lenger enn planlagt og konserten hadde vart i 20 minutter da vi ankom Rock Bottom, kjelleren i bluestemplet Muddy Waters. Og fra panegyriske tilstander på Sportspuben bar det rett inn i den honkete, rå, primitive, rockete og kontrollerte verden kalt the Seatsniffers. Stemningen var allerede høy og bandet dura i vei med Diddley kaskader og vi kjenner igjen Get High fra det nye albumet, Let’s Burn Down The Cornfield, og du’a meg hvor profesjonelt dette bandet er. Nærmest konstant turnering betaler seg og låtene sitter som bare det. Tre låter etter vi kom er første sett over og the Seatsniffers tar en pause. Rock’n’roll med honkete barytonsaksofon åpnet andre sett. Trouble On The Rise fra forrige skiva, Shakedown (Flipside), med et rock’n’rollete gitarriff som sliter og drar og glir over i beinhard rhythm’n’blues og en alldeles genial gitarsolo. Vi snakker TWANG og rytme. Konserten går inn i en avdeling med låter fra den nye skiva. Make Like a Rocket And Fly satt bra, men var overraskende nok mer disiplinert enn plateversjonen. Men herregud læll! Gimme Gimme fulgte og er mer poppete enn på plata og liveversjonen er best. Skarytmene kom mer fram her og det ble en litt annen låt. Tittelkuttet er heller ikke live en av bandets sterkeste låter, men en fin oppkjøring for skivas beste låt, Crush. Det er countrybilly for hele slanten og den twangy gitarsoloen viser en mann som lever med følelser og kjærlighet til stilen 24 timer i døgnet. Og med That’s It fra Shakedown-albumet red the Seatsniffers ut på prærien. Vemodig country and western framført SÅ riktig. Walter Broes skifter ut Guild-gitaren med en kremgul Danelectro og We’re Gonna Rock får så hatten passer. Råere gitarlyd er vanskelig å få. Det gikk mot slutten og magiske Shakedown i en ellevill versjon bygger opp stemningen før The Lowdown On The Hoedown runder av konserten. Men vi i salen ga selvfølgelig ikke slipp på våre belgiske venner så lett og det er rått, svett og energisk før det definitive punktumet settes med bandets overlegne versjon av Steve Earls The Devil’s Right Hand, og det er råere enn plateversjonen. The Seatsniffers har bøtter med bra låter og er autoriteter på scenen og konserten var sommerens høydepunkt så langt. Én liten ting hvis vi skal sette fingeren på noe: Noen av solopartiene ble kanskje litt lange, men det er luksusproblem i denne sammenheng så det burde jeg egentlig drite i. Dag Bøgeberg

Tilbake

The Seatsniffers: Let’s Burn Down The Cornfield

“The Belgian Bombers” - the Seatsniffers

The Seatsniffers: Shakedown

BE-NE-LUX's Rock'n'Roll-godstog rider igjen