The Seatsniffers - Lets Burn Down The Cornfield
Sonic Rendezvous
Rating: 8
The Seatsniffers spiller rhythmnblues, bluegrass, country, soul, ska, rockabilly og rocknroll. Bandet debuterte i 1997 og er sannsynligvis Belgias beste, mest populære, lengstlevende og mest internasjonale roots-rock band. De turnerer flittig over store deler av Europa og har delt scene med storheter som Doug Sahm, Bo Diddley, Little Richard, Dr John, Buddy Guy, Dale Hawkins, Billy Lee Riley, The Paladins, Dave Alvin, Candye Kane og mange flere. Bandet kan etter hvert regnes som såkalte Norgesvenner og reiser i sommer på sin syvende turné i steinrøysa.
Lets Burn Down The Cornfield er the Seatsniffers sjette album og inneholder 14 låter og ti av dem er originaler. Ikke alle låtene er like sterke, men det som er bra her er steinbra. Det åpner tøft og rått med midtempo og saksofon-honkete rhythmnblues i Make Like A Rocket And Fly som glir over i den noe old-timeaktige Itsy Bitsy-inspirerte Gimme Gimme før tittelkuttet, skrevet av Randy Newman, en skummel og ganske sakte rockabillylåt med «glidende» saksofon og ikke skivas mest interessante selv om alle låtene vokser når man blir kjent med dem.
Lyden i the Seatsniffers er særpreget og lett gjennkjennelig og selv om mange av låtene er ganske tradisjonelle blir det ikke på noen måte dusinvare. Vokalist og gitarist Walter Broes synger arrrogant og med mye følelser og de gangene han plugger inn barytongitaren hever låtene seg. For eksempel på klasselåta Crush. Knall bluesete country, med plukkete gitar i bakgrunnen og fine koringer som gir en hærlig bluesete countryfeeling og med supertwangy gitarsolo. Countryfølelsen er tilstede på flere låter og Depressions Got Me Again er Seatsniffers-utgaven av bluegrass med stilig harmonisang, banjo og shuffletrommer, stilsikker mandolinsolo og fin countrygitar.
Men det er kontant og rett fram rocknroll som er the Seatsniffers varemerke og gitaren på Were Gonna Rock er så rå at det høres ut som en røff demo - positivt ment (minner faktisk om lyden jeg fikk i en hjemmelaget fuzzboks i 1973).
Dag Bøgeberg