Tidsriktige bilder, utklipp og postere på veggen i øvingslokalet. (Foto: Dag Bøgeberg) |
Vi benker oss til i en sofa ute i gangen og med diktafonen på ei kasse mellom oss har ROCK ei svært så trivelig stund i lag med en særs hyggelig kvartett.
Hvordan startet så Peter Berry & The Shake Set? Vi har akkurat passert tusen-årsskiftet, i freakbeatgruppa The Indikation er 19 år gamle Peder Bernhardt løs kanon på dekk som tamburin- og munnspiller og bak orgelet sitter Per Øydir.
Jeg hadde lyst til å spille gitar, følte meg litt som en scenerekvisitt, sier Peder, og Per og jeg var veldig fan av tidlig engelsk 60-tallsmusikk. Vi giret vel hverandre opp til å starte et eget band, men to mann var jo for lite. Det gikk et par år før vi bestemte oss og begynte å saumfare hodene våre for å komme på noen i bekjentskapskretsen som kunne passe inn.
Under tenkeprosessen husket Peder Bjarte og sporet han opp. Jeg møtte opp på en klubb der The Launderettes hadde releaseparty og det var Peder som var disc jockey. Han spilte bare ting jeg likte, vi snakket om Troggs-versjonen av "I Can Only Give You Everything", han fortalte om planene om å starte et Merseybeat-band og spurte om jeg ville være med. Litt sånn Searchers?, spurte jeg. Ja, greit, svarte Peder Bernhardt. Og gutta ler godt når de forteller dette.
Henrik Width Kristiansen, en barndomskompis som Peder hadde spilt i ymse ungdomsband med hjemme i Tønsberg, ble med på trommer. Han er veldig god, men hoppet av før den første spillejobben, og ble med i The Cheaters i stedet. Tror han syns det ble litt snevert med oss, sier Peder. Etter mye om og men ble Skiens-karen Magnus Forseth med. Han hadde en litt annen bakgrunn enn oss andre med erfaring fra 70-talls prog- og hardrock, men han fikk veldig sansen for det vi drev med. Han studerte kinesisk og flyttet i perioder til Kina uten at det ble noe problem (Nyheter desember 2008), ingen av oss har tenkt på å gjøre karriere med Peter Berry & The Shake Set.
Magnus Forseth tok navnet Magnus Merrington og var med i bandet lenge. Han spiller på alle platene unntatt det nyeste albumet "Berry-Go-Round". Der er det nytrommissen Thomas Martinsen fra Sarpsborg som spiller, en allsidig musiker som også trakterer bassen i The Cliftones (Shadowsband fra Fredrikstad som har holdt på siden 1961 og nå har flere medlemmer som er barn av originalmedlemmer, bl.a. Thomas). Thomas har tatt navnet A'Hara, fritt etter nøttesnackset Saharas Nuts.
Disse scenenavnene er jo egentlig bare tøys, men det er liksom en del av myten å lage litt fjas rundt det, sier Peder. Innercoveret på "Wildberry Shake!" lister på typisk 60-tallsvis bandmedlemmenes favorittmat, -film, -drikke, -band osv og på slippfesten for nyplaten nå i januar hadde gruppa trykket opp fankort med gruppas favoritting som ble delt ut gratis.
Medlemmene er også å finne i andre band. Peder i psykedeliabandet The Apricot (gir ut plate i midten av mars. Det er litt mer eklektisk, og mindre puristisk, det har vært et hobbyprosjekt og et "fristed" for alle involverte (Anders Tjore fra Turns og Montée, Christian Engfelt fra Cato Salsa Experience, Børge Henriksen fra Brut Boogaloo og meg) og resultatet har blitt litt småpsykedelisk, noe mer i Hendrix / The Move / The Pretty Things landskapet, mindre stilrent enn Shake Set. Det ligger noen låter ute på theapricot.net), Thomas i The Cliftones (som nevnt), mens Per Øydir, som tidligere spilte orgel, først og fremst med Kåre & The Cavemen, for tiden bare er bassist i The Shake Set. Gutta er også allsidige når vi kommer inn på musikk de hører på. Per f.eks., som har skrevet "Jenka Train" etter inspirasjon fra Jan Rohde, nevner trekkspilljazzen til Art Van Damme og noe han kaller for bygde-beat, glemte norske 60-tallsartister.
Hva er årsaken til at dere digger tidlig 60-talls britisk beat?
Den første musikalske aha-opplevelsen jeg fikk var da jeg hørte en kassett med The Beatles samlingen "Rock And Roll Music" og det første jeg hørte da jeg trykket play var "Twist And Shout". Ooaa, en umiddelbar positiv opplevelse. Jeg var fem år og ble kjempeinteressert i The Beatles, forteller Peder Bernhardt, og det var de tidligste greiene jeg likte beste. Jeg skjønte ikke noe av det andre, det var teit med skjegget de hadde, men nå liker jeg alt. Faren min spilte The Kinks-, Animals- og Stones-plater, så det er ikke så mye Shadows i min bakgrunn. Som tenåring på 90-tallet digget jeg dessuten mye punk.
Offisielt pressebilde 2011. |
Når man ser Peter Berry & The Shake Set på scenen legger man fort merke til rytmegitarist Bjarte som ser ut til å være i sin egen verden og digger helt inn i sjela det han spiller, eller er med på. Jeg er nok den minst akademiske musikeren i bandet og kompenserer kanskje med mye fysisk innsats, sier Bjarte til stor munterhet i sofakroken. I lag med bassmann Per jobbes det mye fysisk med Shadowstrinn og innøvde bevegelser og de to har mye av æren for at gruppa er en så energisk liveattraksjon. Det er et skikkelig adrenalinkick for meg å spille med The Shake Set, jeg føler stolthet for denne musikken når jeg står på scenen, sier Bjarte.
Selv om dette er et hobbyband, så er jeg så plaget av nervøsitet, jeg liker egentlig ikke å spille konserter i det hele tatt, sier Peder, jeg bruker så jævlig mye energi hver eneste gang, i flere dager, på å mobilisere så mye konsentrasjon. Det ligger mye stolthet i det, utdyper Bjarte, dette er verdens kuleste sjanger, ufortjent upopulær blant mange, vi må liksom rettferdiggjøre sjangeren. Vi har jo fått mye pepper opp gjennom åra for hva vi hører på, sier Per, så da må vi liksom vise hvor bra vi egentlig er, kan ikke bare stå å tulle da. Jeg har ikke behov for å bevise noe for noen, fortsetter nervøse Peder, det er dette at man skal stå å framføre noe, hadde jeg ikke visst at dette kan vi få til å bli skikkelig bra, så hadde jeg ikke stilt opp. Så da legger jeg press på meg selv og blir nervøs.
Har dere vært i andre studioer enn Toe Rag Studio i London?
Nei, aldri. Vi kjente Liam Watson fra et besøk der med The Indikation, men hadde hørt om studioet og møtt mannen også før det. Et av de første målene The Shake Set satte oss var å spille noen konserter for å få inn penger så vi kunne dra til Toe Rag (Toe Rags nettside). Å spille inn plate er for oss et veldig internt prosjekt, vi sparer penger til å dra i det studioet, og det i seg selv, den opplevelsen, de dagene der, er så utrolig kule. Vi har god kjemi med Liam, og så er det så veldig konstruktivt og konsentrert. Det er liksom ikke en heisatur til London, det blir et bra produkt ut av det hver gang og en kjempefin opplevelse. Når vi da er ferdige og får med oss lyttekopier hjem, så er vi liksom ferdige med det og det kan være vemodig å dra hjem. Så går det et år, og så kommer platen ut. Det er små labler og det skal liksom passe for alle.
"Berry-Go-Round". |
Vi bruker mye tid i øvingslokalet på å få ting til å låte bra. De beste låtene er der ting faller på plass med en gang, mens andre ganger har man et parti som er bra og så tar resten av låta et halvt år å få til, og det blir som regel ikke så bra. Etter hvert er vi blitt bedre på å fordele rollene, finne vår plass. Å spille rytmegitar er ikke bare at man spiller akkorder og ikke solo, hull skal tettes, vokalisten skal gis frihet, sologitaren er heller ikke bare sologitar, det er forskjellige roller eller jobber å gjøre. Dessuten er vi de beste i bandet på de rollene vi har.
At ting skal finne sin plass er "Back To The Start", en av "Berry-Go-Round"s mest interessante låter, et godt eksempel på. Trommespillet på The Beatles "Ticket To Ride" gir en vag pekepinn på hva vi snakker om. Den sleit vi lenge med, sier Per. Da Peder spilte den for oss alene så låt den kjempebra, men da vi skulle prøve sammen låt det utrolig døvt, det funka ikke å spille den rett fram, eller normalt om du vil. Vi var enige om at den var bra, men vi fikk den ikke til. Det gikk lang tid før alt var på plass, men den er blant to-tre låter fra platen vi ikke spiller live; "You Just Wont Let Me Know" er en annen.
Lager dere låter hele tiden?
Det går i bølger for oss begge, svarer de to låtskriverne Peder Bernhardt og Per Øydir. Det er sjelden vi kommer med låtene ferdig. Arrangementene blir som regel til i øvingslokalet sammen med bandet. Instrumentaler blir ofte annerledes enn jeg hadde tenkt, sier Per, når Peder lærer seg sologitarlinja forandrer den seg, kanskje han ikke er komfortabel med det slik jeg opprinnelig hadde tenkt, det er igjen det der med at vi er personligheter og de beste i bandet på de rollene vi har.
Liam Watson i Toe Rag. |
"Wont You Want Me" fra andreplata, "For Goodness Shake!", ble spilt inn til førsteplata, men vi syntes ikke den var bra nok da. Når vi spiller den live så er den midtempo, nesten ballade, mens på plate går den kjempefort. Liam mente at hvis vi skulle ha med denne så måtte den speedes opp skikkelig for å taite den til.
Peter Berry & The Shake Set samler på Burns-instrumenter og gitarer og basser står linet i gruppas øvingslokale. James Ormston Burns (1925-1998) er beskrevet som britenes svar på Leo Fender. I 1960 startet han firmaet Ormston Burns Ltd som laget de legendariske Burns-gitarene. Tidlig på 60-tallet kjøpte man en Burns mens man sparte penger for å kunne kjøpe en amerikansk Fender eller Gibson, men etterhvert kom dyrere modeller og Burns-gitarer ble sett i henda på stjerner som Elvis Presley, Hank Marvin og Jimmy Page. (Foto: Dag Bøgeberg) Les om Burns på wikipedia. |
Hvilken låt var den første dere øvde inn?
"Love Birds" var den første låta vi øvde inn finnes på "Berry Express" ep-en. Vi prøvde først på The Roulettes "Soon You'll Be Leaving Me", men den var i vanskeligste laget. "Long Tall Sally" var den første jeg var med å spille, sier Bjarte Agdestein som ikke kom med før på tredje øving.
Vi hadde lyst til å spille noen rocknroll låter, men fant fort ut at det er veldig vanskelig å spille de klassiske Chuck Berry og Little Richard låtene uten at det blir , det blir veldig fort sånn pubsound på det. Vi sleit lenge med det. "Roll Over Beethoven" for eksempel skulle egentlig ikke være med på plate, men så var det ledig plass på båndet og Liam spurte om vi ikke bare kunne ta en vi kunne. Han gren litt på nesa da den låta ble foreslått, men da vi var ferdige var det bare YESSS ute fra kontrollrommet.
Hva sier han når dere kommer med "Only You", "Donna" og sånne låter da?
Det er ofte han som foreslår det faktisk. Han var på konserten på Caven da vi varmet opp for The Rapiers og ble imponert over "Donna". Maybe you should do more of the tender stuff, sa han og foreslo "Only You" rett etter konserten. Nja, var førstereaksjonen i bandet, bortsett fra Per som var umiddelbart positiv. Mange skandinaviske band spilte "Only You" på 60-tallet, Hep Stars bl.a. Men vi har fått en del tyn for disse låtene, særlig fra garagerockerne.
Undertegnede skvatt sjøl da de låtene kom ut av høyttalerne, og bandet ler godt når jeg forteller det. Og hadde det ikke vært for tv-programmet så hadde de for lengst spilt inn "Lollipop" også.
Hva med "Jambalaya"?
Vi hadde spilt på Gutter Island-festivalen garagerockfestival i Danmark det var god stemning på konserten, men det er liksom ikke vår greie å spille foran et gjørmehøl fullt av fylliker. Det var veldig punkete. I bilen på vei hjem fant vi ut at, nei, gutter, nå må vi satse mer på underholdningsmusikk (latter) og på radion kom plutselig "Jambalaya" smygende, og det var, yess. Det går jo en liten faen i oss også da, å spille noe som er så langt unna i en tid da alt er så massivt, å utfordre litt og se at det faktisk funker. Finn Bjelke spilte fra "Berry-Go-Round" i Herreavdelingen og kommenterte "Jambalaya" litt negativt. Men det er kult å gå litt motstrøms, og vi digger alle aspektene ved beatmusikken. Det sympatiske ved tidlig beat er jo også det litt "teite", eller, det var liksom for alle, sier Per, de som spilte i beat-band trengte ikke å være superkjekkaser. Det var åpent for alle som var interessert i å spille, ofte på skolefester, og da måtte man jo ha et bredt repertoar.
Dere har spilt nedover i Europa, Hamburg og Leipzig bl.a. Er det et miljø for 60-talls beat på samme måte som for rockabilly og teddyboy?
Det er nok et par band The Rapiers for eksempel men noe miljø å snakke om er det ikke. Skotske The Kaisers som dessverre er oppløst var en viktig inspirasjonskilde som viste at det går an. Grunnen til at vi dro til Tyskland er fordi tyske Soundflat Records har gitt ut plate med oss (vinylutgavene av "For Goodness Shake!" og "Berry-Go-Round") og arrangerte en konsert med flere av banda i stallen i Leipzig. Hovedmotivasjonen vår for å reise var å svinge innom Hamburg og samtidig spille på den lille klubben 20 Flight Rock der vi møtte Horst Fascher, sjefen fra legendariske Star Club. Det var helt rått da han på tysk introduserte oss på scenen. Da følte vi oss ganske kule med Höfner-gitarene våre og satte i gang med infernalsk beat. Vi var ikke forberedt på å møte ham, så det er mye vi ikke spurte om, men en god prat fikk vi. (Horst Fascher på wikipedia. Se også Ukas bilde 2009, uke 50)
Vet dere hvem som ringte meg her om dagen?, spør Peder plutselig, Shane Fenton fra Shane Fenton & The Fentones, alias Alvin Stardust.
Hva ville han?
En lang historie, sier Peder og fortsetter: Vi prøver hele tiden å sette oss nye mål. Vi har også nådd mange av målene, spilt inn flere plater, spilt på lasteplan (Youngstorget og Kon-Tiki museet på Bygdøy), spilt med Vibeke Saugestad, spilt konsert med The Beatniks; vi har vært flinke til å fullføre prosjekter. Så hva gjør vi nå? Jo, det hadde vært kult å hente over en av de gamle halvcroonete engelske rockerne. The Rapiers har spilt med både John Leyton og Mike Berry (engelske beatvokalister fra tidlig 60-tall) i nyere tid. Vi har alltid digga Shane Fenton, jeg har sett et par intervjuer med han som Alvin Stardust og han virker så sympatisk, dessuten spiller han rocknroll fremdeles og ikke bare disse glamgreiene. Og han er definitivt ikke flau over hvor han kommer fra musikalsk.
Shane Fenton. |
Det var gøy å være backingband for Vibeke (Saugestad), på norsk, skyter Bjarte inn, men det hadde blitt magisk med Shane Fenton. Undertegnede humret godt flere ganger under den konserten (på lasteplanet) da gutta introduserte gamle norske popsangerinner som Torill Støa og Laila Granum, og Vibeke sang og The Shake Set krydret med Shadowstrinn rundt henne. Det var ikke akkurat punk. Utrolig gøy, sier Bjarte.
Hvor mange spillejobber har dere i året?
Rundt ti. Men vi sier ikke ja til alt. Vi får en del forespørsler om event-oppdrag og folk som vil ha oss på festene sine. Vi har rykte på oss at vi er lette å ha med å gjøre, vi kommer med alt utstyret sjøl, og siden vi er et hobbyband tar vi vel mindre betalt enn et danseband, pluss at vi er jævlig mye bedre.
Er ikke event-jobber veldig bra betalt da?
Jo, men å bruke så mye energi, tid og arbeid for folk som ikke er interessert i noe annet enn en slags kurios greie, de hører ikke etter, vi kunne like gjerne spilt "Final Countdown" uten at de hadde reagert
ja, stilig gutter
syns jeg hører dem. Hvis vi tar events-jobber så rettferdiggjør vi det med at vi trenger penga.
Konsertanmeldelse i Bergens Tidende. (Foto: Dag Bøgeberg) |
Setter dere opp ny settliste for hver jobb eller bruker dere den samme flere ganger?
Vi har aldri brukt samme settliste to ganger. Det er veldig bevisst at vi ikke skal spille samme settet om igjen. Det er selvfølgelig mange låter som går igjen, fast åpningslåt for eksempel, men for at det skal komme folk og bli god stemning og litt spennende på konsertene lager vi ny hver gang. Det er også tanken bak at vi ikke spiller så ofte ute. Hvis vi for eksempel har spilt to ganger i Oslo på våren så må vi ta ei pause så folk blir sultne til neste gang.
Hvor mange låter kan dere spille?
Etter litt diskusjon kommer de fram til at etter litt øving, kunne de hoste opp over 100 låter.
I anmeldelsen av "Berry-Go-Round" skrev jeg "kult at 60-tallet er nå". Er Peter Berry & The Shake Set tidløst?
Vi er vel 50 år for seint ute, men i en konsertanmeldelse i Bergens Tidende forleden stod det: "De er på rett sted til rett tid, noe av det mest moteriktige du kan finne blant unge hipstere, at vi surfer på en bølge som snart kommer til å gi seg" (vill latter).
Peter Berry & The Shake Set: Caven, Oslo - 24. november 2006.